La oss gå rett på sak. Nina Karin Monsens nye bok Kunsten å tenke er så stappet til margen av hårreisende, absurde og perfide påstander og misforståelser, at å ta med noen få ikke yter boken rettferdighet. Her er allikevel noen snapshots fra Monsens bok:
«Psykisk forstyrrede mennesker er naturlig nok lite interessert i å tenke bedre. De vet heller ikke at egen tenkning spiller en rolle. De foretrekker å føle og reagere.» Har din kone alkoholproblemer? Da bør du huske at «om noen velger å bo sammen med en alkoholiker får de et dårlig liv.» Faktisk vil det falle seg enkelt å dumpe kona, for: «Blant menn er tøffe eller harde følelser mest ettertraktet.» Dermed har vel både mann og hustru fått dårlige liv. Her er forklaringen: «Disse menneskene (mennesker med dårlige liv) har antagelig valgt verdier som produserer tanker som stadig gjør dem sårbare, hårsåre, egoistiske og selvsentrerte.»
Som kritiker av populærkultur opptrer Monsen med et forstokket hovmod som ville fått halvbrune filosofer i mellomkrigstiden til å trekke på smilebåndet. Det høres hardt ut. Men døm selv: «Film gir oss heller ikke mye å tenke på, men forsyner rikelig den negative siden av følelsesregisteret. Både film og teater er mest opptatt av effekter, det er de mest oppjagede og skremmende følelsene som får næring. Media produserer massemennesker uten å forsøke å begrunne typens verdi eller at den har en misjon.» En ulykke kommer sjelden alene, og filmkritikeren Monsen er nærmest edruelig i forhold til musikkritikeren: «Popmusikk er kanskje den viktigste uekte følelsestrigger i moderne samfunn. Den overfører makt til ungdommen og forteller om en krig som pågår mellom de unge og eldre. Popmusikken springer ut fra rivalfølelsene, den er militaristisk, den gir signaler om kamp. Vi hører ungdomsmassen komme for å overta maktposisjonene. Eller er det fiendehæren?»
Og hvordan tenker folk som har lyst til å ta seg en fest. Jo, slik ifølge Nina Karin Monsen: « – Jeg vil ut av hverdagen, vekk fra rutinene, bare være glad, le og le, være den fineste, vise alle hvor vellykket jeg er, sveve og sveve, fortere og fortere! – Nå vil jeg kose meg og spise og drikke alt jeg har lyst på! Nå vil jeg ha det gøy. – Nå vil jeg ha spenning. – Nå vil jeg bare leve. – Nå elsker jeg alle. – Nå vil jeg ha rus! – Måtte rusen vare evig! – Nå skal alle få høre at vi er her! – Vi hersker! Vi skal ødelegge alle som vil stoppe festen for oss! – Vi vil ha sex! – Vi vil slåss! – Vi vil se blod!»Tro meg, disse sitatene er ikke enestående. Under lesningen måtte jeg med jevne mellomrom gni meg vantro i øynene. Når jeg oppdaget at jeg hadde lest riktig visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte.
Kunsten å tenke er et angrep på følelsene. Monsen mener følelsene får for mye oppmerksomhet og at mange av dem er farlige. I tillegg tror hun at vi selv stort sett har tenkt de følelsene vi måtte ha. Dermed skyldes dårlige eller uekte følelser tankefeil, mens ekte følelser skyldes sanne tanker. «Jeg tror vår kultur tenker feil om følelser, og at det stadig skjer det som i filosofien kalles kategorifeil», skriver Monsen – og begår en selv. «Tankene må overprøve både følelser og tanker for at livet skal bli godt», skriver hun et annet sted. I passasjer snakker Monsen nærmest på hver eneste side om «rot i hodet» og «tankefeil» – hos andre vel å merke.
Du snakker om å sitte i glasshus. Ifølge Monsen har følelser ingenting med sannhet å gjøre, men er støy som kan forstyrre den klare tanken som kommer fra hennes ånd som kommer fra Gud: «Å være fylt av ikke-tro er spesielt slitsomt. De som ikke tror på Gud befinner seg i en negativ trosintensjonalitet, troen peker mot et tomt rom, en tom plass.»
Det er ikke godt å si om Monsen er vulgærcartesianer eller nyplatonist, men jeg holder en knapp på det siste. Ikke minst siden hun hevder slikt som at «mangel på åndelighet gir usannheter og løgner og dårlige følelser». Og for Monsen er jo det vakre fremdeles vakkert, det skjønne fremdeles skjønt, og det gode fremdeles godt: «Når vi blir innsugd av et vakkert landskap, skjønn musikk, en overveldende vakker gjenstand eller en virkelig god handling opplever vi ekte følelser.»
Monsen holder seg ikke engang for god til over en lav sko å psykologisere filosofer av et format hun ikke ville gjenkjent skyggen av. Etter en forvirret gjennomgang av Thomas Anderbergs utmerkede bok Guds moral skriver hun: «Så hvem blir det bildet Gud erstatter? Det er ikke vanskelig å gjette seg til en problematisk barndom og sviktende omsorgspersoner.» At filosofen Anderberg – i et elegant og intelligent essay – som så mange tenkere før ham kommer frem til at Gud enten ikke eksisterer eller har en frynset moral, skyldes med andre ord at hans foreldre var dårlige mennesker. Hvorfor ikke benytte kunsten å tenke à la Monsen til å snu litt på det? Hvorfor ikke si at Monsen har omfavnet Gud fordi hun i barndommen manglet en sterk farsfigur? Eller, for å bruke den monsenske metode for alt den er verdt: fordi teddybjørnen hennes hadde alkoholproblemer?
Monsens råd til Anderberg er for øvrig: «Med en annen dominerende tanke om Gud ville Anderberg hatt et mer realistisk og positivt bilde. Eksempler på slike symboler eller bilder er Hyrden, Lammet og Barnet.» Om symboler skriver hun for øvrig et annet sted: «Vi kan ikke leve uten symboler, men vi kan velge dem. Vi må gjennomskue deres irrasjonalitet.» Apropos, er det ikke slik at bokstavene Monsen skriver dette med er symboler? At nettopp hennes setning og hennes bok er irrasjonell, betyr nødvendigvis ikke at alle symboler er det.«En del psykologer har utviklet begrepet emosjonell intelligens. For meg er dette begrepet lite meningsbærende», skriver Monsen. Hun kunne lagt til at emosjonell intelligens i tillegg til å være lite meningsbærende for henne, også glimrer med sitt fravær i praksis. Det er utrolig at det i 2001 ble utgitt en bok under vignetten filosofi, og som handler om følelser, der forfatteren tror at følelser i det store og det hele er fremmedlegemer som fører til rot og umoral i sjelen. Monsen har «glemt» hele tradisjonen fra Aristoteles, via Hume og hundre andre, til dagens nevropsykologisk orienterte filosofi, som hevder at følelsene er moralens sete. Hva hadde moral vært uten empati og sympati? Monsen har neppe hørt om Phineas Gage heller, som er et av mange tilfeller psykologer og filosofer har studert med stor interesse. Før han ble utsatt for en ulykke under arbeidet med å bygge en jernbane, var han pålitelig, arbeidsom, omtenksom og en rasjonell og dyktig arbeidsleder. Men da en eksplosjonsulykke gjorde at et spett føk som et prosjektil gjennom pannelappen hans – hjernens følelsessenter – endret han fullstendig karakter. Han fikset ikke lenger sitt liv på noe felt, han ble en impulsiv, ubalansert, bøllete og vellystig villmann, en ulykke for seg selv. Men ingenting i Gages hjerne var skadet utenom følelsessenteret. Han kunne regne, resonnere og tenke akkurat like godt som før.
Det er mye i den gamle devisen om at en forrykt person er en som har mistet alt unntatt fornuften. Tilfellet Gage viser, i likhet med en lang rekke andre, at heller ikke rasjonaliteten greier seg uten følelsene. Men hos Monsen er det komplekse samspillet mellom kroppen, hjernen, nervesystemet, omgivelsene og bevisstheten redusert til «rot i hodet», «valgte verdier» og følelser som er «som ånden i flasken, de går ikke inn igjen frivillig.» Leserne av denne anmeldelsen lurer muligens på hvorfor boken ikke like gjerne kunne vært forbigått i stillhet, når gudene skal vite at det utgis nok av gode og/eller interessante bøker som kunne vært omtalt istedenfor. Svaret er at det i bokens innledning står: «Spesielt vil boken være nyttig for psykiatere, psykologer og alle ansatte i helse- og sosialvesenet, som i all hovedsak bruker språket i sitt arbeid med mennesker som har psykiske problemer.» Tanken på at noen innenfor helse og sosialvesenet kommer over denne boken og er ukyndige nok til å bruke den på folk i trøbbel får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Folk med psykiske lidelser er sårbare, og de har krav på å bli spart for denne ekstra belastningen.
I tillegg bør offentligheten gjøres oppmerksom på at et forlag som kaller seg Fagbokforlaget, og pretenderer å utgi lærebøker, fullstendig mangler dømmekraft og kvalitetssikring.
Så: Le eller gråte? Jeg har kommet til at det første er den beste løsning. Derfor har jeg plassert Kunsten å tenke i bokhylla ved siden av fotballspilleren Jan Åge Fjørtofts selvbiografi Elsket og hatet. Det er en bok som ofte er blitt tatt frem i lystige lag, og høytlesning fra denne svikter aldri i å lokke frem krampelatteren. Forskjellen mellom de to bøkene er at Jan Åge Fjørtoft titt og ofte er frivillig morsom, og i motsetning til Monsen ikke tror selvironi er en livstruende sykdom. Og det er viktig å minne om at Fjørtofts bok utvilsomt egner seg best i behandlingsøyemed. Monsens bok er en blanding av parodisk-analytisk språkfilosofi, nyplatonisme, nythatcherisme, nyspinozisme – og man kunne lagt til nylogikk. Alt er med andre ord «nytt», samtidig som Monsen umulig kan ha lest noen av de ledende filosofene som leder an innenfor de stadig mer overlappende feltene filosofi, kognitiv psykologi og nevrologi. Hun henviser da heller ikke til noen av dem i sin 311 sider lange ukebladspalte av en bok. Monsen fremstår i denne kort og godt som et filosofisk hittebarn oppdratt ved delt foreldreomsorg av Egil Wyller og Arild Haaland, som begge må ha benyttet anledningen til å vanskjøtte henne intellektuelt og følelsesmessig.
Med tilgang til tingen i seg selv og Gud på én og samme tid, føler Monsen det strømmer ren åndelighet fra ørelappstolen hvor hun sitter og utøver sin tankekunst. Sitter man lenge nok i denne stillingen får man det for seg at man er bunnløst klok, at man er Pascal eller en av de andre jansenistene i Port Royal. Man kan – hvis man er disponert – komme til å tro man har gjennomskuet samtiden og alle sine medmennesker, mens man egentlig burde gått seg en tur eller laget middag.
Kom ikke og si at du ikke ble advart.