Sykehjemsdebatten går som følger: Tilstanden på sykehjemmene er forkastelig, vi må vise de eldre mer respekt og tilby dem et kvalitativt sett bedre liv. Tilstanden diskuteres noen dager, så forsvinner «saken» – for å bli «het» igjen noen måneder senere.
Det merkverdige er at det ikke stilles spørsmålstegn ved hvorfor endringer ikke finner sted, gitt den brede konsensus som råder om at forholdene er uverdige. På tide å se nærmere på vårt forhold til aldring og alderdom? Sett som et offentlig spill hvor reglene for diskusjonen for lengst er lagt, synes det å være politikernes oppgave å uttale at de vil prioritere sykehjem. Etterfulgt av betryggende uttalelser om prioritering av sykehjemsforbedringer følger vanligvis noen runder om offentlige versus privat drevne sykehjem, før den politiske debatten ender opp i en disputt om forsvarligheten av offentlig sykehjemsdrift i Spania.
Fageksperter uttaler seg også. Deres felt er hygieniske, ernæringsmessige, og tekniske/organisatoriske forhold. Konklusjonen er alltid den samme: Forholdene på disse områdene er ikke tilfredstillende. Uansett rekkefølge i vinkling kan en være sikker på én ting: på et tidspunkt fremstilles enkeltskjebner i media. Sykehjemsbeboere og deres pårørende forteller sine historier, og politikere og/eller fagekspertise kommenterer. «Sykehjemsdebatten» ender uansett med identisk konklusjon fra de involverte parter; noe må gjøres. Så går det noen måneder hvor det er stille om sykehjem før vi er i gang igjen.Vi som har trådd over terskelen på sykehjem og sett oss rundt, er enige om at ikke bare må noe gjøres; det er behov for noe i nærheten av en revolusjon. Det råder ingen tvil om at man må få en ressurstilføring for å endre dagens situasjon. Spørsmålet er da hvorfor det ikke skjer noe på sykehjemsfronten, den rituelle sykehjemsdebatten tatt i betraktning.
En tenkelig del av forklaringen er at statusen eldre ikke bare gir negative konnotasjoner, men representerer noe som ønskes omgått fordi statusen er knyttet til alderdom og forestående død. Med andre ord at vår ubevisste forståelse av aldring og eldre er preget av sterke opplevelser av ubehag, og som sådan er noe som fortrenges. Gitt et slikt perspektiv er aldring ikke en ønsket prosess. Dette fordi alderdom er knyttet til sykdom og død, og ingen av delene er spesielt lystige temaer. De negative konnotasjoner knyttet til aldring og alderdom blir særs synlige dersom man studerer de motstrategier som både gerontologer, andre eksperter og vanlige folk er representanter for.
Denne troen kan beskrives ved hjelp av to ord: kunnskap og planlegging. Vi ikke bare forsøker å planlegge oss vekk fra aldring, men «tror» at aldring og biologisk eventuelt kognitiv svekkelse kan unngås om man foretar de riktige trekkene basert på korrekt kunnskap. Anerkjente måter å forsøke å kontrollere aldringsprosessen på er ved å spise riktig, trimme, holde seg samfunnsmessig aktiv, ikke drikke, røyke og så videre. På det viset blir alderdom og sykehjem noe som angår andre, ikke en selv direkte. Et slikt perspektiv kan også forklare hvorfor det ikke skjer noe; sykehjemstilstanden er noe som gjelder dem (de som er gamle på den gamle måten), ikke oss. Vi vil ikke bli gamle på den måten dagens eldre er gamle: Vi har en annen og ny kunnskap om hva som skal til for å unngå en avhengig alderdom.
I avisintervjuer og lignende som tar opp temaet aldring og alderdom med dem som er 60 pluss-minus understrekes det at de verken er eller kommer til å bli som dagens eldre. De fremhever at de er aktive: De kjører snøbrett, reiser og er flinke på nett. Med andre ord fremheves alt som viser til at de ikke egentlig kommer til å bli gamle. For de gamle i dag står for eksempel ikke på snøbrett. Dessuten skal den nye tids eldre ikke spare penger, men «leve livet». Vanligvis ledsages slike intervjuer, portretter og kommentarer av utsagn med ettertrykk på at på sykehjem ikke representerer et alternativ for dem.Det bakenforliggende premisset for en slik tankegang (om enn ubevisst) er ideen om at det er mulig for den enkelte å planlegge seg ut av – om ikke selve aldringsprosessen – så alderdommen forstått som det å bli avhengig av andre. Om man anvender et generelt modernitetsperspektiv på denne underliggende forståelsen av sammenhenger, kan man si at det ikke bare er sykdommer som er kurerbare i dag, men også den biologiske og kognitive svekkelse som ofte ledsager alderdom. Å unnslippe alderdommen slik den fremstår i dag blir mulig fordi vi besitter kunnskap av en annen art: Vi vet hvordan vi skal te oss for å unnslippe alderdommen slik den fremstår på sykehjem, noe de ikke gjorde.
Gerontologer har i lengre tid vært opptatt av hvordan man kan endre det negative bildet av det å bli eldre. På mange måter fremstår denne «normaliseringen» av aldring som svært vellykket. Både på et individ- og samfunnsnivå ser det ut til at det positive bildet av aldring er i ferd med å vinne terreng. Individet kan selv planlegge å unnslippe en uønsket tilstand ved å handle korrekt. Om staten legger til rette for planleggingsmuligheter ved for eksempel å tilby kunnskap, er problemet på et vis løst. På ett nivå kan man si at fysisk og/eller kognitiv svekkelse som følge av aldringsprosessen blir omdefinert til dypest sett å handle om individets levde livsstil. Det er mulig at noe av forklaringen på hvorfor det ikke skjer endringer på sykehjemsfronten finnes her; dagens situasjon betraktes som en overgangsfase. Dette er ikke nødvendigvis erkjente forståelser, men viser til kulturelle føringer som former de beslutninger som tas. Satt på spissen kan man se det som at fra nå av blir ikke folk gamle lenger: Et godt planlagt og gjennomført liv gir gevinst i form av en uavhengig alderdom.
Den hjelp som er nødvendig for å møte bestemte behov hos de fysisk og/eller mentalt svekkede eldre, er det som tas opp og diskuteres i den «rituelle» sykehjemsdebatten. Poenget er at den enighet som finnes om at vi må gjøre noe med sykehjemssituasjonen ikke fører til forbedringer, selv på områder vi anser som viktige. Forklaringen kan være så enkel som at de er avskrevet som sosiale personer ved at de er biologisk og/eller mentalt svekket. De har i våre øyne kommet til «de siste tingenes land», i det de flytter inn på sykehjem. Det at sykehjem representerer et skrekkscenario for de fleste av oss, at en omdefinering av aldring og statusen eldre er tydelig i det offentlige rom, samt troen på at en kan planlegge seg ut av en avhengig alderdom, har også med en redsel for døden å bestille, slik jeg ser det. Ikke nødvendigvis den biologiske død per se men det å miste grepet om livet – det å bli avhengig, og så å si bli sosialt død.
Kombinasjonen av det å anse sykehjem som et lite sannsynelig oppholdssted for kommende eldre (de blir ikke gamle på den gamle måten), og troen på at en kan planlegge seg vekk fra sykdom er sentrale komponenter i en forståelse av det underlige fenomen at det ikke skjer endringer i den norske sykehjemspraksis. Den «rituelle» sykehjemsdebatten kan tilsynelatende fortsette i det uendelige. Andre aspekter ved aldring, alderdom og sykehjem bør imidlertid problematiseres for å utfylle bildet. De normative problemer som følger i kjølvannet av en omdefinering av avhengig alderdom til livsstilssykdom bør også studeres. Et scenario er at om en blir avhengig av andre som eldre, kan man nærmest takke seg selv fordi man ikke har benyttet seg av tilgjengelig kunnskap og planlagt sitt levde liv deretter. Avhengighet kan fort bli forstått i termer av individets egen ansvarsløshet. Den rituelle sykehjemsdebatten om enerom, mer personell, organisering, hvor sykehjem skal ligge og så videre tar opp viktige forhold. Men for en forståelse av hvorfor den stadige diskusjonen om sykehjem er fastlåst og endringer ikke finner sted kan det være verdt å se nærmere på vårt forhold til aldring og alderdom.