Rundt 15 prosent av den norske befolkning til enhver tid har depressive symptomer. En undersøkelse fra Oslo viste at 30 prosent sliter med psykiske problemer som depresjoner og angst.
– Blir vi sykere og sykere, eller får vi symptomer som følge av nye psykiatriske diagnoser og en psykiatri som synes å spise seg inn i enhver samfunnsarena?
– Jeg tror nok at mange med amatørpsykologiske ambisjoner diagnostiserer verre enn psykiatrien. Vi prøver tross alt å ha en stringens. Det er forøvrig slående hvor mange som i dag faktisk ønsker seg diagnoser. Sykdom som kategori synes å gi legitimering og verdighet. Diagnosen er trygg, den gir tilhørighet og en ramme rundt subjektive historier, sier psykiater Finn Skårderud.Kan man dikte opp en psykiatrisk diagnose og straks skape nye psykiatriske fenomener i form av symptomer, sykdommer, medisiner og behandlingsformer? Kanadieren Ian Hacking har skrevet biografien til ulike nye diagnoser, og analysert hvor kort tid tar det fra en diagnose er laget til det arrangeres internasjonale kongresser og interesseorganisasjoner, villige pasienter på jakt etter en diagnose, og villige leger på jakt etter en karriere. På 1800-tallet var franskmannen Charcot den fremste ekspert på hysteri, og han viste frem sine hysterikere for borgerskap og turister gjennom en blanding av forelesninger og underholdning. Bidro han dermed også til å øke frekvensen av hysteri?
– Ja, samtidig som han behandlet hysteriske kvinner i Paris, kan man nok også si at han hysteriserte kvinner. Symptomer er til en viss grad plastiske, fordi språket og kulturens premisser er med på å forme symptomenes retning. Hadde vi vokst opp på 1930-tallet, hadde vi sett andre ting rundt oss enn vi gjør nå. Neste generasjon vil ha samtaler om lidelser som for oss er fremmede fordi nye fenomener springer ut av nye sosiale og kulturelle forhold. Men vi må ikke dermed betvile realiteten i det subjektive fenomenet når det først er der. Vi må føre et etisk språk som respekterer den som bærer symptomet.Om psykiatrien synes å ese i omfang, og finne veien inn på områder som næringsliv og idrettsarenaer, blir det også av og til mindre psykiatri. Homofili har for eksempel blitt avpsykiatrisert, etter at det inntil på 1970-tallet var en psykiatrisk diagnose.
– Psykiatri er et flytende felt. Hvis vi tenker oss psykiatrien som et panorama av lidelser kan vi snakke om at psykiatrien ekspanderer. Psykiatri omfatter nemlig mye sosialt og relasjonelt besvær. Men nye fenomener kommer også inn i psykiatrien i kraft av ny kunnskap. Unge mennesker som for 25 år siden het verstinger, heter i dag ADHD. Det slående i dag er også begjæret etter diagnoser. Det går knapt en måned uten at det kommer et nytt begrep om kroppslige dysfunksjoner. Men diagnosen kan også kamuflere at dette er en selvfølelsesproblematikk i en kultur hvor kropp blir et bilde på mestring. Kunnskap gjør at psykiatrien spiser seg inn i nye fenomener. Men kanskje spiser vi oss inn i fenomener som vi burde holde oss unna, drevet av en legemiddelindustri som er i ferd med å...
Skårderud blir stille og leter etter ord. Han er ikke den første psykiater eller psykolog jeg har snakket med som stopper opp i det øyeblikk de har nærmet seg møtet mellom psykiatri og farmasiindustrien. – Er man redd for å kritisere en stadig voksende legemiddelindustri?
– Når vi diskuterer moderne psykiatri må vi også diskutere medikament-industriens store makt. Vi ser ikke så mye av dette i Norge, men i USA er det en viktig faglig og etisk debatt rundt det fenomen at så mange urolige barn blir diagnostisert og behandlet som ADHD. I hvilken grad er det snakk om en genuin lidelse, og i hvilken grad medisinerer man urolige unger hvis problemer kanskje har opphav i familie- eller andre sosiale relasjoner? Noe av det man kaller sosial angst og som man mener kan behandles med antidepressiva, het for eksempel utstrakt sjenanse for noen år siden. Begrepet utbrenthet er også interessant fordi det fra en psykiaters ståsted er et håpløst upresist begrep. Men hvis psykiatrien definerer det tydeligere, tømmer vi kanskje begrepet for noe av dets faktiske kraft. Hvis vi gjør det til en psykiatrisk diagnose, flytter vi problemet inn i personen og tar fokus vekk fra at utbrenthet også handler om dårlige ledere og om lite kontroll over arbeidssituasjonen. Denne tendensen er skummel hvis den knyttes opp til medikamentelle regimer. Medisineringen av et samfunn er definitivt en risiko.Psykiater Einar Kringlen har i en kronikk i bladet Psykisk Helse hevdet at psykiatrien står i fare for å være opptatt av de «bekymrede friske», og ikke de med alvorlige psykiske lidelser. Visker man ut forskjellen på hva som er alvorlig og ikke? Sykeliggjør man fenomener som er normale?
– Å skille mellom andres smerte er komplisert. Hvordan sammenligner vi smerte? Vi må huske på at den enkelte alltid er subjektivt lidende, og føler kanskje at sin smerte er stor nok til å høre hjemme i en lidelseskategori. En person vi synes burde tåle mer, kan ha en subjektiv opplevelse av psykisk smerte som langt overgår det vi finner hos et menneske vi kanskje mener har det skrekkelig. Men vi kan selvfølgelig snakke om at flere fenomener i samfunnet søker mot terapeutiske løsninger, og at terapibegrepet ekspanderer. Næringslivet utvikler en coaching-kultur, som er avarter av den terapeutisk tenkning og praksis. Men kanskje er dette også funksjonelle svar i et samfunn hvor sosiale nettverk brister? Kanskje er det utmerket at folk som ikke har det klassiske nettverket, kjøper seg dialogpartnere? Kanskje er det svært kreativt? Jeg vil motsette meg de som sier at alt var bedre før da vi hadde bedre sosiale nettverk og samhold. En del av disse nettverkene var også direkte sykdomsgjørende, de var skamproduserende, brutale, jantete og intolerante, sier Skårderud. Den britiske sosiologen Anthony Giddens snakker om det moderne mennesket som et selvrefleksivt vesen. Vi tvinges i økende grad til å ta stilling til oss selv og hvilket prosjekt vi vil være. Kanskje er det derfor bøker om selvutvikling og psykologi topper bestselger-listene verden over? Skårderuds egen bok Uro foreligger i flerfoldige opplag.
– Er det vår selvopptatthet som driver oss til å speile oss i litteratur om psyken?
– Folk søker kanskje litteratur om psykologi for å finne fortellinger om seg selv, fortellinger som bekrefter en form for diffus erfaring. Diffuse fortellinger er vanskelige å leve med, og slik kan man putte dem inn i en fastere ramme. I dag tvinges vi i større grad til å skrive vårt eget manus, og dermed tvinges vi også til å reflektere mer over oss selv. – Det er fristende å tenke seg at psykiatrien i denne sammenheng har erstattet noe av religionens plass. Mens det før var religionene som gav de store rammefortellingene rundt menneskets liv, henter vi nå kanskje mindre og større fortellinger som omhandler individuelle psykologiske utviklingsløp som vi kan speile vårt eget liv i?
– Det indre livet eser, og selv Gud blir en psykologisk egenskap. Det religiøse synes i dag å handle mer om lengsel enn tro: Lengselen etter noe større å gi seg hen til. Det er mer drømmen om dette enn den solide og trøstefulle troen på noe. Vår rasjonalitet gjør at vi analyserer i hjel troen. Vi er så gode til å gjennomskue. Analyse betyr jo faktisk oppløsning. Nyreligiøsiteten er interessant fordi den på mange måter er så romantisk. Den tradisjonelle psykoterapien er i motsetning svært lite romantisk og de som søker til den alternative scenen søker etter romansen, etter hele og ferdige forklaringer.
I boken The Corrosion of Character mener Richard Sennett at den voldsomme fleksibiliteten i arbeidslivet gjør at den psykiske belastningen blir større, mens den fysiske blir mindre. Dette kan jo skape gode tider for den private psykiatrien, men blir vi også psykisk sykere?
– Jeg tror ikke nødvendigvis at vi blir sykere, men at ulike psykiske lidelser blir mer synlige. Samtidig skjer det endringer som at slitasjen i arbeidslivet blir emosjonell. Mens den før i større grad handlet om ødelagte rygger, handler det nå mer om kommunikasjonsproblemer med kolleger og ledere. Vårt samfunn stiller større krav til emosjonell kompetanse. Det er et samfunn som er mer turbulent, tryggheter forsvinner, og psyken vår settes mer i strekk. Finn Skårderud har tidligere snakket om at sykdommer sladrer om kulturen. Mens Freud arbeidet med mennesker som var stengt inne i kulturens dobbeltmoral og støtte mot tabuer og forbud, møter dagens kliniske psykiatri fraværet av disse normene, grensene og tabuene.
– Det løse er i større grad blitt et kulturelt premiss i dag. Mange av dagens lidelser har en karakter av time-out, tilbaketrekning, beskyttelse, retrett. Et fenomen vi i stadig større grad må konsentrere oss om, er for eksempel ungdom og selvskading. Dette handler om å avlede indre uro, flytte det over i noe konkret, håndfast og tydelig, få vekk spenning og det utydelige kaotiske indre. På grunn av modernitetens grenseløshet tror jeg psykiatriens store utfordring i fremtiden vil handle om problemer knyttet til et ønske om å komme seg unna komplisert følelsesliv, kompliserte relasjoner, komplisert intimitet. Smertetilstanden, bulimisk overspising, rustilstanden, har noe av retretten og glemselens karakter ved seg. Det handler om å komme unna seg selv. Anoreksi fremstilles gjerne som en typisk moderne vestlig lidelse som brer seg med epidemisk hastighet. Skårderud påpeker derimot at anoreksi faktisk er en ganske sjelden sykdom, selv om rundt 5 prosent av befolkningen kan sies å være innom spiseforstyrrelser i løpet av sitt liv. Dette er allmenne lidelser som rammer flest kvinner, men vi må slutte å snakke om dette som psykologiske kjønnssykdommer. Diagnosen ble imidlertid først laget 1872, og da skulle man ikke nødvendigvis være slank, men spirituell, sier Skårderud.
– Da handlet det nok mer om å finne seg selv i intimfamiliens normative invadering. Slik sladrer sykdommen vel så mye om noe identitetstruende. Anoreksi finnes i enhver kultur. Forekomsten av spiseforstyrrelser i Teheran sammenlignet med Oslo er den samme! Elementer i vår vestlige moderne livsstil gjør at forekomsten øker. Dette gjelder spesielt de bulimiske fenomenene, og disse representerer først og fremst kaos. Kulturer i rask endring, får gjerne en høyere frekvens av spiseforstyrrelser nettopp fordi kroppen blir en arena for å håndtere en psykisk og sosial virkelighet. Skårderud beskriver psykiatrien som et ruskete fag som arbeider i følelser og den grunnleggende mellommenneskelige hygiene. Men når bør psykiatrien trekke sine ambisjoner tilbake? Når blir dens eget forsøk på å helbrede sykdomsfremkallende?
– Det er et fag hvor vi møter hat, ondskap, følelser på avveie, faenskap, død og selvmord. En psykiatri som har veldig store behandlingsambisjoner på vegne av sine pasienter, kan også øve overgrep, fordi man prøver å få dem til et sted de verken har sjanse eller ønske om å komme selv. Det handler om respekten for retten til å være både syk og dysfunksjonell, for å hjelpe pasienten til å ivareta en verdighet. Påminnelsen om at man hele tiden må jobbe mer, stå på mer... det er noe med respekten for at det finnes patologiske livsvalg, og at hjelp noen ganger kanskje er hjelpen til å leve best med denne situasjonen.