«Togene. Hver natt skrangler togene innenfor Europa, fram og tilbake, opp og ned langs sentrale strøk, uler gjennom utkantene, i syd, i øst, i nord, i vest. Togene. Hver natt jager de opp og ned de opptrukne sporene som binder Europa sammen til et legeme, jager gjennom natta, sprer ut sine gule lysblaff som feber,» skriver Dag Solstad i innledningen til romanen Arild Asnes 1970. Togene, nattogene. Hver natt legger mennesker ut på reiser med disse togene. Forretningsmenn og kvinner, studenter, soldater, arbeidere, turister, mødre og fedre, sønner og døtre, togentusiaster og drømmere, poeter. «Å ta toget gir deg tid til å sitte ned og ha et lite møte med deg selv,» står det på NSB-billetten. Og med andre, kunne man ha tilføyd. Sentralbanestasjonen i Oslo er landets korsvei. Klokken er kvart på elleve. Før eller senere kommer vi alle hit. «Der går to spor mot utlandet, i dem ligger ennu håp. Men det går også to store spor mot innlandet: ett spor som fører deg over fjellene mot nord, og et annet som fører deg over fjellene mot vest. De to sporene fører hjem,» skriver Agnar Mykle i Lasso rundt fra Luna. Nattoget til Bergen som fører over fjellene mot vest står i spor tre denne natten. I de første vognene er det sitteplasser, så kommer en, to og til slutt trekøys sovekupéer. Men en slik kupé er ikke stor, den er trang og ubekvem. Mykle skriver: «Kjenner du den nakne og forferdelige redsel ved å reise med et natt-tog i Norge? Kanskje er det redselen for det trange rom som overfaller enhver nordmann, når han tvinges til å tilbringe natten i en sovekupé.» Redselen for det trange rom, og for å måtte dele det trange rommet med to fremmede. Den intime situasjonen. Tre menn sammen på noen få kvadratcentimeter. «En sovevognkupé er så trang og så klemmende, den er det trangeste i Norge, så uvennlig, så naken, all plass er utnyttet på det koldblodigste,» skriver Mykle. Og det er alltid en der som har kommet før deg, som har satt sine ting ned på gulvet allerede, som gjør hele manøveren med å komme på plass ekstra vanskelig. Men det er bare å gjøre det beste ut av forholdene. Det vil bli en lang og tett natt. Før jeg får hilst på mine kupévenner har jeg flyktet til spisevognen.Da Ludwig Wittgenstein kom til Norge for første gang i 1913 dro han med båt til Kristiania, og videre til Bergen med Bergensbanen. Togstrekningen mellom Oslo og Bergen som offisielt ble åpnet i 1909, var en attraksjon langt utenfor Norges grenser. Etter jomfruturen 27. november ble det folkefest i Bergen. «Ingen annen by har sett maken til folkefest,» skrev Morgenbladets korrespondent.
Helt siden den gang har nattogene skranglet og humpet av sted gjennom vårt land. Når styret i NSB nå foreslår å legge ned nattogene, ikke bare på Bergensbanen, men også på Dovrebanen og Sørlandsbanen er det en lang tradisjon som vil gå tapt. Nattoget som objekt og symbol, har vært viktig i Norge, ikke minst gjennom de mange skildringene av nattog i norsk litteratur. Men det er likevel lov å spørre: Er det i dag noe mer enn nostalgi, idealisme og flyskrekk som ligger bak kjærligheten til nattogene? Har toget virkelig noe eget å tilby som forsvarer både den lange reisetiden og de stive prisene?Toget ruller ut fra stasjonen i Oslo klokken 23.11 (presis) Ta dam, ta dam, fukkete, fukkete. Fra kupéen til spisevognen nynner jeg på en melodi av Øystein Sunde: «Du kan'kke hopp'a toget når det går, du kan'kke hopp'a toget hvis du først har kommet på det, kan du like godt gi beng og la det gå, hele natta, hele natta, hele natta, hele natta.» I spisevognen har det samlet seg noen få passasjerer rundt bordene. Tilbudet er enkelt, litt mat, øl, vin, kioskartikler. Ikke som i glansdagene. Ikke som på fotografiene fra den gang toget virkelig var i vinden.
Jeg sitter alene ved vinduet. I Lyder Horns roman Med nattog til Oslo i 1930 årene står det: «Han tok gjerne natt-toget fredag aften. - Han elsket disse nattlige turene alene ved kupévinduet. Det dumpe drønnet når toget suste over broene, det korte bruset fra elvene og fossene når de strøk forbi.»
En gruppe unge rappere har okkupert tre bord. De har vært på en såkalt battle i hovedstaden, nå tar de nattoget hjem til sine mødre i Bergen. Mørket begynner med fukkete, fukketa, fukketo og fuck-you-too. Mellom Nesbyen og Gol dukker de første fjelltoppene opp. Klokken er snart halv tre. Hvor er den gamle bonden, eventyreren, historiene som vil fortelles, hvor er alle sammen? I spisevognen har de få gjestene som har vært innom forlatt bordene sine, bare togpersonalet sitter og skravler ved et bord. De vil ikke si så mye om NSB-styrets forslag om å nedlegge nattogene. Er vel bare et politisk spill, sier de. Et spill. De tenker mest på om arbeidsplassene fremdeles er trygge, nedskjæringene har vært store de siste årene. Nestleder i Jernbaneforbundet Kjell A. Brunborg frykter også for arbeidsplassene til de ansatte, men han tror ikke samfunnet vil godta en nedleggelse av nattogene. For å kunne ta opp konkurransen med fly og busstilbudene, håper han at togprisene kan bli lavere. Han mener det er bedre å kjøre fulle tog med en lavere billettpris, enn halvfulle tog til høyere pris. Og noe må gjøres, for kundene har sviktet nattogene de seneste årene.Det er et underskuddsprosjekt å kjøre tog. NSB hevder de taper hundre millioner kroner i året på nattogene, og konkurransen fra fly, buss og bil har økt betydelig. Det er i dag rimeligere å ta fly enn å kjøre tog mellom de største byene i landet. Bestiller man god tid i forveien tilbyr flyselskapet Norwegian Air Shuttle flybilletter til under 300 kroner. Også SAS har gode tilbud på reiser mellom Oslo, Bergen og Trondheim. En reise med nattoget koster 650 kroner én vei med ordinær sitteplass. En 3-køyssovekupé koster nesten 800 kroner, og for en 1-køyskupé må du legge til ytterligere 500 kroner. Dyrt? Det kommer selvsagt an på hva man sammenlikner det med, men at prisene har en betydning for de synkende kundetallene er ganske sikkert.
Av konkurransehensyn ønsker ikke NSB å oppgi nøyaktige passasjertall på de enkelte strekningene, men i 2002 var det til sammen 300 000 som reiste med nattog i Norge. Dette er færre enn tidligere, og i første kvartal i år var den samlede nedgangen i antall passasjerer på mellom 20 og 25 prosent. Ifølge Arne Wam, kommunikasjonsdirektør i NSB, skyldes de sviktende passasjertallene først og fremst økt konkurranse fra privatbiler, ekspressbusser og flyselskaper. Han fremhever at å kjøre nattog ikke er lønnsomt i noe europeisk land, og ikke et spesielt fenomen for Norge. Han mener staten er nødt til å øke bidragene gjennom såkalt «offentlig kjøp av transportmidler». Årlig kjøper den norske stat tjenester av NSB for 1,4 milliarder kroner. I Danmark og Sverige er dette tallet over det dobbelte. Samtidig krever NSB at staten støtter driften av nattogene med 100 millioner kroner. NSB mottar i dag ingen ekstra støtte til driften av fjern- og nattog. For at nattogene i dagens situasjon skal gå i null økonomisk, må billettprisene økes med ytterligere 300 kroner. Evnen til å konkurrere med andre fremkomstmidler vil da bli ytterligere svekket. Tog 605 nærmer seg fjellheimen. Det jager av sted, forbi gårder og hus, åkre og veier. Rolf Jacobsen skriver i diktet Vi som bor ved jernbanen: «Jeg er bofast ved en bane. (Utsikt til en sjø)/ Har skinnene utenfor meg. (Solnedgangene er vakre her)/ Og som sagt tog// Nok av dem./ Under vinduet nattetid 2,55, 3,20 og 3,55/ som billedserier, filmstriper, fragmenter/ av andres liv, dertil nattoget 5,15/ med sne på takene, frisk fra Dovrefjell.» Og videre: «Jeg kan se/ et bånd av ansikter blekne bak avisene/ som lynblinkene i august. Tordenen kommer efterpå./ Alt blir en vane. Hold munn og lukk vinduene./ Og så kommer stillheten.»
Jeg har ventet i det lengste med å gå til sengs, men nå sløres blikket og øynene har skrumpet inn til to tørre rosiner. Snart er det morgen. Sommerlyset brer seg utenfor i natten. Dørene inn til kupeene står på vidt gap, oppredde senger med hvite nystrøkne lakener, duft av rent tøy. I to, tre hele vogner med tokøyskupéer er det nesten ingen reisende. I sovekupeen ligger to andre menn. En stor sekk midt på gulvet, to jakker bak døren, toalettsaker ved vasken, tett og innestengt luft.
Det er om å gjøre å være så stille som mulig, smyge seg inn, lydløst. Jeg liker ikke følelsen av å trenge meg inn i søvnen til andre mennesker. Man blir en slags tyv. Jeg legger meg ned i den underste køyen, strekker meg ut i hele min lengde. Hvem er de andre? En gul sekk, tunge sko, en tykk jakke. Over meg ligger en yngre gutt. Fikk et glimt av ham i det jeg åpnet døren. På knaggen henger en slags uniform. Vil ikke forstyrre, lar være å se på ham en gang til. Er det nå jeg skal ha et lite møte med meg selv? Eller forlanger jeg for mye av toget? Men det tar både lang tid, er ubekvemt, dyrt og skryter i reklamen av møter med en selv. Jeg møter ingen.
Rudolf Nilsen skriver i diktet Morgenland: «Nei intet i verden som dette:/ å ligge rett ut i en sovekupé/ på vei over bakke og slette/ i dal og på fjell - skjønt hvad vet du om det?» Ja, hva vet jeg om det. Kanskje var det annerledes før?
Jeg blir liggende en stund. En tynn glipe under gardinen gjør at jeg kan se ut på fjellene, de mektige Jotunfjellene (eller Jotunheimen til Aasmund Olavson Vinje). Snart ankommer toget Finse. Egentlig skulle jeg ha sovet og ikke sett noe som helst. Men jeg vil se! Jeg vil se lyset som antyder en kommende dag. «Å ligge og høre på hjulenes sangkor/ og skinnenes jublende jern,/ hvis sang er den samme ved Moss og ved Magnor/ som ute ved Brüssel og Bern!» skriver Nilsen begeistret om toget og togreisen. Overdriver han med vilje? Ta dam ta dam.Jeg blir liggende lenge uten å få sove, ser på klokken, er vi fremdeles i rute? I diktet Forsinka nattog, skriver Olav H. Hauge: «Kjenn kor det/ akslar seg,/ kjenn kor det// hiver seg fram/ gjenom vindsoget,/ skal ta det att!// Krengjer i svingane,/ retter og rekkjer seg,/ skrid -// dyn yver bruer,/ uler, dreg/ eldrova// etter seg, og/ kverv/ inn i berg.» Jeg får ikke sove. Tenker på Rudolf Nilsen som skriver: «Og ikke få sove en time/ fordi man har skjelvende lengsler av fryd.» Pokker ta. Den tette luften, tre menn i samme kupé, lyden av skinner og metall. Går ut i gangen, ser antydninger til en sol i øst. Mykle skriver: «Du stiller deg hjemløs inntil veggen og ser ut gjennom vindusruten. Glassruten har oftest et tynt belegg av fuktig, grå sot på utsiden. Utenfor er mørket. Der kan du få stå, så lenge du måtte ønske, med pannen inn mot den kolde glassruten, og se ut i mørket.»
Kanskje burde jeg snike meg inn i en av de åpne kupeene, så får jeg være helt alene. Jeg gjør det. Ingen vil merke det. Ingen konduktør i verden vil ha så god hukommelse. Det blir stadig lysere ute. Rolf Jacobsen skriver i diktet Fjerntog: «Hus efter hus vandrer forbi, gråbleke,/ hutrende, skigarder, knauser og sjø/ og de lukkede grindene. Da må jeg tenke i morgendemringen:/ Hva ville skje om noen fikk åpne for hjertenes ensomhet?» Etter hvert venner kroppen seg til togets rytme. Du sovner. Du drømmer. Myrdal stasjon. Brått er du våken. Anbjørg Pauline Oldervik beskriver det slik i diktet Nattog: «Stillheten/ når alle sover/ Men et rykk vekker oss/ et skarpt rop/ Vente, holdt våken/ mens sporskifterne arbeider/ Gli ut fra stasjonen/ og fortsette reisen/ i mørket.» Hvis ikke staten gir mer penger til NSB og nattogene, vil alle rutene bli nedlagt. Alternativet er muligens at et privat selskap tar over driften. Det fransk eide selskapet Connex er allerede blitt introdusert som en mulig løsning eller konkurrent. Men kanskje er det mer interessant å merke seg hva den tidligere stamkunden på nattoget, TV 2 sjef Kåre Valebrokk, nylig uttalte til Bergens Tidende: «De kan bare legge det ned for min del. Jeg hadde et par episoder der jeg ble sittende fast på fjellet. Etter det ble jeg lei av nattoget.» I dag tar Valebrokk heller flyet til Bergen.
Jeg tusler ut i korridoren, setter meg ved vinduet i spisevognen. Noen amerikanske turister spiser frokost. Ellers ganske stille. Dale, Vaksdal. Rudolf Nilsen: «Å, lykke i livet: en morgen å suse/ i solglimen inn i en våknende by,/ hvor gatene nettopp begynner å bruse -/ å løfte sin sang mot det blendende gry!» Toget ankommer Bergen stasjon litt før klokken 7.00. Har jeg møtt meg selv? tenker jeg i det jeg forlater toget. Har jeg møtt noen andre? Heller lese om nattog enn å kjøre med det selv. Kanskje Agnar Mykle oppsummerte det best da han skrev: «Var der noensinne et natt-tog fullt av kjærlighet? Var der?»