– Jeg er en hustler, en svindlertype, en opportunist, en slags tegneseriens Carl I. Hagen, sier Øystein Runde plutselig og strekker seg etter kaffekoppen. Han skjelver på hendene, vrir seg i stolen og unnskylder seg nok en gang for sin trøtte fremtoning. Men disse uttalelsene kom først etter halvannen time med Runde. Forut for denne replikken hadde tegneserieskaperen mer enn nok med å gni søvnen ut av øynene.– Ja, kom inn. Sov litt lenge i dag, det ble sent i går, sier han og drar seg gjennom håret, mens han står foroverbøyd mot kjøleskapet. Klokken er elleve og en sliten Runde subber inn på kjøkkenet der en nyankommen journalist står klar med penn og papir. Han smører seg noen skiver, trakter kaffe. I oppvasken står en høy stabel med tallerkener, gulvbelegget er klissete og fester seg til føttene, en eim av innestengt mugg kiler i nesen. Men det er kanskje slik det skal være hos mannen som tegner noen av de ekleste og mest uforståelige skapningene i norsk tegneserieverden for tiden. Margarin er navnet på den underlige serien som har gått i bladet Smult. Det er Øystein Runde som står for tegningene, mens manus er skrevet av Kristopher Schau. I tillegg er Runde mannen bak serien Rundetid i bladet Spirit. For tiden er han opptatt med en animasjonsfilm for Jaga Jazzist, og en samling av hele Margarin.
– Jeg lager tegneserier fordi det er mindre pes enn å lage film, sier Runde og flirer.
– Du får det akkurat slik du vil ha det. Nei da. Egentlig mener jeg ikke det jeg nå sa. Tegneserier er ikke fattigmanns film. Fordelen er at du har større frihet, du kan lettere fortelle ting akkurat slik du vil, uten å ha store økonomiske budsjetter eller noe. Jeg blir irritert over tegneserieskapere der du ser at det de egentlig vil lage er film.Knas, knas. Øystein Runde biter av en stor bit av brødskiven og heller innpå med kaffe. Så viser han meg rommet sitt, der han også tegner seriene.
– Jeg ser på tegneserier som en slags link mellom litteratur og billedkunst. Det har sitt eget språk, sine egne ikoner. Men det mangler egentlig et skikkelig begrepsapparat eller språk for tegneserier. Den eneste boken om tegneserier jeg har et forhold til er Scott McClouds Understanding Comics. Der er en tegneserie om tegneserien, forklarer Runde.
Tilbake på kjøkkenet spør jeg ham om det finnes noen kriterier som en god tegneserie bør oppfylle.

– Nei, svarer han kontant.
– Ingen kriterier. Nei, det tror jeg ikke det finnes, sier han og slurper i seg kaffekopp nummer tre.
– Hvordan arbeider du?
– Jeg lager først en blyantskisse av scenen, rabler mest mulig. Så skisserer jeg opp alt i et stort format og tusjer den ferdige tegningen. Jeg planlegger alt relativt nøye på forhånd. I serien Margarin var det jo Kristopher Schau som skrev historien. Det hele var nøye uttenkt, og det tror jeg var nødvendig for å kunne skape et så sprøtt univers.Runde reiser seg for å trakte mer kaffe. Han har begynt å kvikne til og blir stadig mer snakkesalig og klartenkt. Han skjønner at journalisten må mates både åndelig og fysisk hvis dette skal gå.
– Vil du ha noe å spise? spør han.
– Ja takk, svarer jeg, før jeg tar en titt inn i kjøleskapet.
Snart er det jeg som spiser og Runde som ser.
– Hvor henter du inspirasjon fra?
Runde blir tenksom og blikket vandrer.
– Ja, det er jo et stort spørsmål. Det alle vil ha svar på. Henter inspirasjon fra? Tja. Margarin har jo blitt sammenliknet med filmene til David Lynch. Selv ser jeg kanskje større likheter med David Cronenberg. Også filmskapere som Luis Bunuel og John Waters har vært trukket frem av anmeldere. Så film er en viktig inspirasjon. Margarin har vært utrolig stas å tegne, det har vært en stor inspirasjon å lage så mye sykt, forteller Runde og reiser seg igjen. Hva skal han nå da? Trakte kaffe?– Ser du den stikkontakten der? sier han og peker på veggen over vasken.
– Hvis ikke den tas ut før man går i dusjen blir man stekt. Her i huset lever vi med angsten hver dag. Runde ser lurt på meg, som om han venter på en ekstraordinær reaksjon
– Det høres farlig ut, sier jeg, før vi igjen går inn på rommet hans.
Han viser meg noen bøker som står oppstilt i vinduskarmen. Han begynner å bla i Wham, en bok om tegneseriens historie.
– Hvordan går man frem for å få en serie utgitt i Norge?
– Aner ikke. Men når det gjelder Margarin ble Kristopher Schau spurt av bladet Smult om han kunne tenke seg å lage en serie. På det tidspunktet hadde vi to allerede hatt ideer til en serie i et halvt år. Etter litt frem og tilbake kom den med i Smult.
Kan tegneserier ha en samfunnskritisk oppgave, eller er det bare underholdning?
– Folk får nesten drive på med hva de selv vil. Jeg har ingen klare meninger om hva tegneserier bør gjøre eller ikke bør gjøre.
– Men ser du på tegneserier som kunst?

Runde tenker.
– Tegneserier er tegneserier. Slik jeg forstår kunstbegrepet må det som vil kalle seg kunst bevisst forholde seg til kunstdiskursen, og være en del av kunstforståelsen og institusjonen. Det må være en bevissthet tilstede som kaller det kunst. Jeg føler ikke noe behov for å skulle kalle det jeg holder på med for kunst. For meg er tegneserier et medie, en utrykksform, slik litteratur, musikk og billedkunst også er det.
– Er vi inne i en gullalder for norske tegneserier?
– Jeg vet ikke. Det er et godt miljø for tiden, det har også kommet flere forlag på banen, noen tjener til og med store penger på det, men om det er noen gullalder? Jeg synes det er bedre i Sverige, de har noen skikkelig «super genius people,» sier han og ler.
I morgen skal jeg møte Inga Sætre, skaperen av de populære Møkkajentene. Hva synes Runde om dem?
– Det er kjempebra. Jeg liker både streken og tekstene hennes, selv om det er veldig ulikt det jeg gjør selv. Nå hadde det vært kult om hun sa at jeg er dritdårlig og at hun ikke liker mine ting, svarer Runde og tilføyer at han trenger en dusj.
Det er midt på dagen og selv om han er nesten lys våken nå etter et langt intervju, skader det sikkert ikke med litt fuktighet på kroppen. På vei ut: Hvem leser tegneseriene dine?
– Weirdos, sier Runde og lukker døren.
Husket han å trekke ut stikkontakten?Tegneserieheftet Møkkajentene, Pøh! solgte i til sammen 800 eksemplarer i fjor. Det er dobbelt så mye som det en norsk diktsamling pleier å selge, ja mer enn de fleste romaner. «Du skal være jævlig stygg før du har noen som helst rett til å være utakknemlig», skriver Inga Sætre i Manifest for møkkajenter. Serien er tilegnet de bedritne guttene som inspirerer henne, og det er dialogen som står i sentrum. Møkkajentene filosoferer over de store småhendelser i livet. Gutter, kjærlighet, forelskelse og sex. En replikkveksling som denne er typisk: «Hvis du kunne gjøre en forbrytelse som du garantert og på ingen måte skulle bli straffet for...Hva ville du gjøre da?/ Hmmm...Jeg ville nok bedøve en gutt med ekstremt mye kviser og sorte prikker og klemme alle sammen tror jeg./ Å du a´?/ Næh...Jeg ville vel stjælt noe klær eller CD-er kanskje./ Mmm. Det er også kult.» Inga Sætre trykket opp serien selv og distribuerte den gjennom noen utvalgte bokhandlere. Omtrent et år etter at serien startet er alle heftene utsolgt. Nå arbeider Sætre med animasjonsfilmen Grubby girls, som skal få premiere til høsten og presenteres på en animasjonsfestival i Italia. Nye episoder med Møkkajentene kommer også i løpet av året. Til daglig arbeider hun i produksjonsselskapet Mikrofilm som animatør, men hun vil helst forlate arbeidsplassen og prate et annet sted. Derfor svinser vi av sted mot en kafé for å spise lunsj.
– Tegneserier vennliggjør virkeligheten, sier Inga Sætre. Hun gumler på et smørbrød, og minner på en rar måte om sine egne seriefigurer. Søt, men vag.
– Hvorfor lager du tegneserier?
– Jeg er veldig glad i timing, glad i pauser. Når jeg skaper tegneserier blir tegningene veldig umiddelbare. Jeg liker å arbeide både med tekst og bilde, det gjør ordene mer virkelige. Det jeg skriver er ofte først dikt, men ved hjelp av tegningene drar jeg ordene inn i verden.
– Finnes det noen kriterier for tegneserier?
Sætre tenker seg om, så kommer et slags svar:
– De tegneseriene jeg liker best har med elementer som man vanligvis ikke forventer å finne i en tegneserie. En god serie bør ha ruter som man ikke regner med at skal komme. I tillegg må en god tegneserie ha en fin balanse mellom tekst og bilde. Men når jeg selv kjøper en tegneserie er det tegningene jeg først og fremst går etter.
– Hvordan arbeider du?
– Alle mine ideer trenger egentlig sin egen fremgangsmåte. Men når jeg tegner og skriver stoler jeg alltid på underbevisstheten min. Den gjør stort sett jobben. Ofte når jeg gjør noe helt plutselig, ser jeg på det ferdige resultatet og tenker at det ble riktig, selv om jeg ikke tenkte så nøye igjennom det på forhånd. Det gir seg som regel av seg selv. Men det er veldig viktig for meg at tegningene og stilen ikke blir stiv i det visuelle. Jeg skriver først og tegner etterpå. Jeg bruker den streken jeg har, jeg kan ikke tegne på noen annen måte. Det er midt mellom rølp og poesi.
– Hvor henter du inspirasjon?
– Fra hendelser jeg selv har vært borti, men også fra reklamer og filmer. De fleste ideene kommer på vei hjem. Etterpå tester jeg ut ideene på mine venninner, ser om poenget funker. Det er jeg som egentlig er målgruppen for det jeg lager. Hvis jeg ler, så er det bra.

Inga Sætres skisseaktige, enkle, men også poetiske tegninger er på kort tid blitt en kjempesuksess i hovedstaden. Men det er fremdeles noe påtagelig upretensiøst ved henne. Tegneserier er en greie hun driver med, mest for ha det gøy, mest derfor.
– Kan jeg si at jeg ikke hadde noe lyst å gå til Bladkompaniet med serien? Jeg har aldri villet at noen skal få bestemme over det jeg lager. Hadde jeg gått til et forlag med Møkkajentene, tror jeg ting ville blitt annerledes. De ville sikkert ha fått meg til å tegne striper, og det er bare av og til at det jeg lager egner seg som stripe. Jeg trykket opp Møkkajentene i etapper, etter hvert som den solgte mer og mer ble jeg sikrere på de valgene jeg hadde gjort.
– Kan tegneserier være samfunnskritiske?
– I hvert fall kritiske til forskjellige ting. Jeg synes folk er så lite ærlige. Jeg sniker gjerne inn litt samfunnskritikk. Fordi folk er begeistret for tegneserier, er det bra å plassere litt kritikk innimellom. Der har tegneseriene en funksjon.
– Er det du lager kunst?
– Jeg har ikke noe behov for å si at det er kunst. Det er kanskje på grensen til kunst. Men jeg vet egentlig ikke hva kunst er. Det er kanskje noe det er en bestemt vilje bak?
– Hva synes du om serien Margarin?
– Øystein Runde er veldig flink. God til å tegne. Men jeg skjønner ingenting av serien. Nei vent, jeg skjønner jo noe, men ikke alt.

Inga Sætre har det travelt. Snart skal hun møte noen skuespillere som skal lage stemmer til animasjonsfilmen hennes. Hun gir meg et siste lurt blikk og forsvinner uten å betale for smørbrødet sitt.