Skogen er ikke min katedral, men slik er det: Dypt inne i Østmarkas skoger har jeg to viktige ærender. Først skal jeg renske rent et hemmelig kantarellsted. Kantareller kommer opp på samme plass, år etter år. I tillegg skal jeg brenne noen personlige papirer. Disse bærer jeg i en skulderveske, der det også ligger et kamera og en blå bolle i plast som er til å ha sopp i. Noen sier du trenger en kurv, men soppsanking krever ingen form for utstyr. En kurv kan faktisk se litt tanteaktig ut, og akkurat det er det ingen grunn til.
Å plukke sopp er en minimalistisk og hasardiøs aktivitet som passer for menn. Du bare går inn i skogen, og ser ned på bakken helt til du får øye på en sopp. Du tar den hvis du tror den er spiselig. Steinalderens jegere og samlere brukte samme metode. Enkelte ting forandrer seg ikke.
På beina har jeg solide boots, og langs grusveien jeg spaserer er det is på vannpyttene. Luften jeg puster ut blir til tørr, hvit frostrøyk, og jeg pruster litt ekstra for effektens skyld, der jeg går for meg selv. I det jeg forlater grusveien, og begynner å gå mellom trærne, er soppjakten i gang. Det er alt midten av oktober, og kanskje burde jeg tatt denne turen noen uker tidligere. Men mosen er myk og lodden, og inne i skogen er det ennå mange gleder. Til tross for sitt skjøre og spradende utseende, er kantareller hardføre som få andre. De blir nesten aldri markspiste eller morkne, for de har et stoff i seg som beskytter dem.
Er jeg heldig vil jeg også finne piggsopp, traktkantarell og fåresopp. De smaker fortreffelig, og tåler fint noen frostnetter. Det samme gjør frostvokssopp, som alltid kommer etter at det har vært frostnetter. Men hvis jeg skal være ærlig har jeg aldri sett et eneste eksemplar av arten.Er du likegyldig til sopp? Da insisterer jeg på at du leser videre. Sopp er kjedelige samtalepartnere, det skal innrømmes. Ellers er det lite ved dem som ikke er sensasjonelt eller forbløffende.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jo, forresten. Sopp er verken plante eller et dyr, men en egen, tredje livsform. Den største og eldste levende organismen som noensinne er oppdaget, er en honningsopp som ble funnet i USA. Soppkroppen strakte seg over 6000 mål, som er halvannen gang så stort som Østfold fylke. Dens alder er beregnet til 2400 år.
Honningsoppen er en parasitt, og selve fruktene er noen gulbrune små sopper som vokser i klaser på stubber og døde trær. Selve kroppen er ikke synlig, både fordi den ligger skjult i jorden, og fordi den består av hårtynne mikroskopiske tråder, som kalles hyfer. Slik epler er epletreets frukt, er «soppene» som blir synlige i skogbunnen, egentlig soppens frukter. Det finnes soppsporer over absolutt hele jordkloden, i luften, på bakken og i vannet. Også i ni tusen meters høyde over innlandsisen på Grønland. Vår planet er en sopp-planet. Til nå er det oppdaget over hundre tusen forskjellige sopparter. Men nye arter oppdages nærmest hver eneste dag, og det er anslått at det finnes halvannen million, muligens enda flere, sopparter. Verden over vier tusenvis av mykologer, altså soppeksperter, sine liv til å finne ut mest mulig om en eller to obskure sopparter. De arbeider innenfor et enormt terra incognita.
Antibiotika er som kjent sopp, og det oppdages stadig nye bruksmåter innen medisin. Sopp har også en evne til å finne seg nisjer. Det finnes egne arter som har spesialisert seg på å leve på kameralinser og i bensin. Mennesket vil neppe klare å skape noe som sopp ikke greier å bryte ned.
Fremdeles ikke imponert? Da er du kanskje en estetiker, som ikke lar deg overbevise av rekorder. Ta deg en sopptur og se på disse skapningene. Noen har form som en hjerne i full størrelse, som blomkålsoppen. Røyksopp kan bli store som gresskar, men de små minner om pingpongballer. Det finnes sopp i alle tenkelige former og i alle farger. Noen har sopp, og det på ømfintlige steder. Uten sopp hadde vi ikke hatt øl, vin eller brød. En soppart heter forresten brødkorg. Den ser akkurat ut som det; som kurver med små brød oppi.Morgendisen er i ferd med å lette i skogen, og det vil bli en strålende dag. Jeg bestemmer meg for å gå bort fra stien, og ta en annen og lengre vei enn jeg pleier. I skogbunnen ligger felte blader blant lyng og mose, og det er nesten umulig å få øye på kantareller hvis man ikke allerede vet nøyaktig hvor de er. Traktkantareller er litt lettere, og jeg finner noen store, friske eksemplarer i en skråning. De vokser i små halvsirkler, alltid med de åpne endene nedover. Det kalles en heksering.
Jeg finner en helt svart korallsopp. Den får stå i fred. Lenger inne i skogen går jeg rett på fire piggsopper som står hvite og fine for seg selv. Forsiktig plukker jeg dem opp og legger dem i bollen. På undersiden har de tusenvis av myke, identiske pigger. De er der uten noen hensikt, de er rent overskudd og forfengelighet. En råtten fluesopp står der og morkner i lyngen. I Den siste Glæde av Knut Hamsun er hovedpersonen i skogen om høsten. Han finner risker, sjampinjong, kusopp – og fluesopp. «Her er fluesopp, Gud hvor den står og hører Champignonernes kære Familie til og later som ingenting – og er bundfarlig! Har du set en slik kolossal forstand! En Ufrukt, en Forbryter, selve den fagmessige Lastefuldhet, men pragtsyk, glimrende, Soppens Kardinal».
Romanfiguren tar en bit og tygger litt på fluesoppen, men han blir feig og spytter ut. Vikingene åt den når de skulle ut på berserkgang. Men i dag dør vi av et «hår i halsen», kommenterer han.
De fleste har vel hørt at vikingene åt rød fluesopp. De kledde seg i bjørneskinn, oppførte seg som ville, brølende dyr, og drepte for fote. Om det overhodet er noe sant i denne myen, vet egentlig ingen. Teorien ble lansert av en svensk teolog på slutten av 1700-tallet, kanskje for å vise den ufattelige råskap som fantes før hvitekrist temmet folk her nord.
At sibirske nomadefolk brukte fluesopp som rusmiddel og i religiøse sammenhenger, er imidlertid en kjensgjerning europeiske besøkende har fortalt om helt siden 1600-tallet. Når det var fest, kokte for eksempel korjakk-folket suppe på rød fluesopp, som også var en høyt prissatt handelsvare. Ruseffekten var formidabel. Folk så syner, fikk vrangforestillinger, gledesutbrudd, pratet over seg og havnet i transe. Dagen derpå «reparerte» korjakkene ved å drikke egen urin fra kvelden før, som de hadde samlet opp i spesielle fat – siden fluesopp-hallusinogenet muskarin skilles ut via urin uten å brytes ned. Det skjer at nordmenn eter fluesopp ved en feiltagelse, selv om man nesten allerede må ha spist fluesopp ved en feiltagelse for å spise fluesopp ved en feiltagelse. En mann som gjorde det for noen år siden, gav seg til å vandre langs en jernbanelinje i en forstad. Han følte etter eget utsagn at trær og busker kom mot ham med voldsom fart. Til slutt falt han om i gresset, der ble han liggende, lammet av angst mens han følte seg «inneklemt i rare gjenstander», som han fortvilet forsøkte å komme seg ut av. Dette er en gjenganger i beskrivelsene av fluesopp-forgiftning: ting virker mye mindre eller mye større enn de er; folk enten føler seg kjempesterke, eller ute av stand til å forsere selv de minste fysiske hindringer. En pinne på veien kan fremstå som en uoverstigelig barriere. Er det ikke vidunderlig?
En annen norsk mann som spiste fluesopp for noen år siden, og senere har beskrevet opplevelsen, arbeidet på et kontor. Hos ham fikk fluesoppen den effekt at notatene begynte å danse frem og tilbake på arket foran ham, mens hans egen håndskrift ble helt forandret. Han skal også ha begynt å gi «merkelige beskjeder» til andre på kontoret, som fikk dem til å reagere.
For egypterne var sopp udødelighetens plante, og bare kongelige hadde lov til å spise sopp. Men har kristendommen sin opprinnelse i en kultus rundt fluesoppen? I 1970 utgav en anerkjent forsker ved et britisk universitet en bok som argumenterte for dette, blant annet ved å benytte sumeriske, arabiske og hebraiske originaltekster. Hele det nye testamentet er et kodet budskap. Jesus var en sopp!
Da vil det vel heller ikke overraske at noen mener julenissen er forbundet med rød fluesopp, hvis sentrale plass i mange juledekorasjoner ikke uten videre forklarer seg selv. Men en rekke trekk ved julenissene hentet fra de sibirske midtvintersfestivalene. Under disse brukte sjamanene å klatre ned gjennom den åpne ljoren i nomadenes telt. På ryggen hadde han en sekk fluesopp han allerede hadde forsynt seg godt av. Og gjett om ble det jul i teltet.Etter en times gange – kanskje mer, kanskje mindre, for når men plukker sopp forsvinner følelsen av tid – angrer jeg på at jeg ikke tok den vante veien. For å være ærlig har jeg mistet litt oversikt. Det er jo ingen fare, for jeg kan alltids gå tilbake samme vei som jeg kom. Men greier jeg å spore opp mitt kantarellsted, nå som jeg kommer fra en helt annen retning? Kanskje ikke det.
Skogen begynner nå å bli litt plagsomt tett. Forresten liker jeg åpne landskap langt bedre enn urskog av gran. Bare noen få steder slipper den lave høstsolen gjennom det tette gjerdet av trestammer og greiner. Jeg må brøyte meg frem, og kvister treffer meg til stadighet i ansiktet. Når en gammel sti krysser min kurs, nøler jeg ikke med å følge den isteden.
Etter kanskje ti minutters gange langs denne, kommer jeg frem til en lysning i skogen. På en liten høyde står det en gammel hytte, og til min overraskelse ryker det fra pipen. Jeg trodde ikke det bodde noen her inne i skogen, og jeg nærmer meg varsomt, i fall huset er av pepperkakedeig. Siden jeg ikke lenger er helt sikker på hvor jeg er, bestemmer jeg meg for å banke på og finne det ut. Rundt den lille hytta og to enda mindre uthus, er det uendelige mengder ved – og mange kanskje nyttige ting som minner litt om skrot: Baljer, kar, gamle maskindeler, paller, tepper, en trillebår og en del saker hvis opprinnelige anvendelse er uklar. På tunet er det spikret opp en åpen liten paviljong av plank, med en salong av gamle skinnmøbler på innsiden. Paviljongen er av cabriolet-modell, med avtagbart tak.
Jeg banker på døra. Noen tusle sakte mot døren, som glir langsomt opp. Varmen fra innsiden slår mot meg. Til syne kommer en gammel mann i stilongs, blå trøye og polsokker. Under bustede øyenbryn granskes jeg av to nysgjerrige øyne, som åpenbart ikke har ventet besøk.
Etter at jeg har forklart mitt ærende, og at jeg er på sopptur, blir mannen pratsom. Han går nemlig under navnet «Soppkongen», og har kilovis av mange forskjellige slag i frysen. Jeg er overrasket over at noen bor alene her, og at mannen er en gammel bergenser finner jeg litt forvirrende. Da han først kom, var planen å bli et par uker. Nå har han bodd her inne i skogen i over tjue år. Først bodde han har med sin kjæreste og sin hund Bann. Begge døde for om lag tre år siden. «Jeg brukte hundre tusen kroner på dyrlege til hunden. Det var kreft i leveren, og den lot seg ikke redde. Hunden var en god kamerat, etter den døde har jeg ikke tenkt på å få noen ny. Og her skal ingen katt slippe over dørstokken. Det er rart med det.»
Selv har han ikke vært frisk i det siste. Hans mistanke går i retning av lungebetennelse, og det kan umulig være langt fra sannheten dømt ut fra surklelydene fra brystet. Men han klarer seg selv. I tillegg har han tre forskjellige kvinnfolk som kommer innom, og som han med et ekstra glimt i sine kvikke øyne hevder å «utnytte på det groveste.»
Om vinteren kommer dessuten dådyrene innom hver dag. Han mater dem fra kjøkkenvinduet. Selv synes han ikke han har noe som helst og klage over, og han vil ikke bo noe annet sted. Han har masse ved. I går spiste han koteletter. I morgen skal han lage fårikål. Og han har nettopp spist lutefisk. «Jeg lager middag hver dag. Det må du også huske når du blir gammel og alene. Men det er nå så,» sier mannen med noe jeg oppfatter som oppriktig omsorg.
Bergensere er flinke til å prate, det hjelper ikke at de har bodd i skogen i tjue år. Men jeg kan ikke stå her å forverre lungebetennelsen til denne hyggelige karen. Soppkongen peker ut retninger, og et par ekstra gode kantarellsteder like i nærheten, så tusler han inn i den bitte lille hytta igjen. Så er det meg og soppen igjen. Av alle sedate fritidssysler, er soppsanking i en hel spesiell klasse. For i motsetning til frimerker og orkideer kan sopp drepe deg. Et bitte lite feilgrep kan bli fatalt.
Tenk deg følgende situasjon. Du er på hytta, og bestemmer deg for å plukke sopp for første gang i ditt liv. I den lille raden av bøker man finner på nesten alle hytter, har du lagt merke til at det står en gammel soppbok.
Dermed begir du deg ut i skogen for å plukke sopp. Siden du er en ansvarlig person, leser all tekst om artene du finner og studerer bildene nøye. Du forsikrer deg om at hver eneste sopp du har plukket tilhører trygge matsopper. Når du kommer hjem, disker du opp med en diger gryte soppstuing.
Til tross for at du har fulgt alle regler til punkt og prikke, risikerer du at gryta inneholder flatklokkehatt, riddermusserong og andre giftige arter. I soppboken vil du ha lest at flatklokkehatt er en god og helt ufarlig stekesopp. I nye soppbøker står derimot flatklokkehatt omtalt som «dødelig giftig», og med to svarte kors bak. Riddermusserong står i din soppbok beskrevet som en «trestjerners matsopp, en av våre absolutt beste». Du gomler fornøyd videre, og ulempen ligger da heller ikke i selve smaken. Spiser du nok riddermusserong kan imidlertid deler av din muskulatur, medregnet hjertet, rett og slett gå i oppløsning. En rekke personer, spesielt i Frankrike, har i de senere årene dødd en smertefull død etter å ha spist denne «utmerkede matsoppen.»
Siden det tar en stund før du blir syk, er du i god form når du topper måltidet med noen litt dårlig kokte sandmorkler og rødskrubb. I sandmorkler finnes stoffet gyromitrin. Spiser du sandmorkler vil gyrometrin bli spaltet til metylhydrazin i magesekken din. Metylhydrazin et faktisk intet mindre enn et rakettdrivstoff! Om ikke dette skulle få fart på fordøyelsen, vil giftstoffene i rødskrubben garantert gjøre det.I giftige sopparter finnes det en rekke forskjellige gifter som virker på ulik måte. Noen virker på nervesystemet, andre på indre organer, kroppens kjertler eller muskler. Enkelte typer soppforgiftning minner om vanlig omgangssyke. Et par-tre dager etter amatoksin-forgiftning blir du bedre, slik du også blir av influensa. Men dette er bare en slags avledningsmanøvre fra soppens side. For den er i full gang med å ødelegge din lever og dine nyrer. Etter en viss tid, noen dager eller uker, vil dette bli temmelig åpenbart. Du blir gul i huden, og får smerter i leveren. At din tørst er uslokkelig, og at du drikker hele tiden men knapt urinerer overhodet, betyr at nyrene er i ferd med å kollapse. Du vil nå ha innsett hva som er i ferd med å skje. I siste fase får du voldsomme kramper og mister bevisstheten. For enkelte typer soppforgiftning finnes det overhodet ingen motgift.
I Sandefjord for et par år siden spiste en familie på fem personer et drøyt halvt kilo av det de trodde var traktkantarell, etter en søndagstur i skogen. De hadde aldri plukket sopp tidligere, og gjorde en tragisk feilvurdering. Det de satte til livs var i virkeligheten spiss giftslørsopp. Tygger du på en liten bit av denne, kan du bli dødssyk, selv om du spytter alt ut igjen. Hele familien var døden nær da de ble lagt inn på sykehus en uke senere. Nyresvikt ble konstatert. Sist undertegnede leste om denne familien i avisene, hadde et medlem fått en ny nyre, men to andre ventet på donorer.
Jeg føler meg på trygg is når jeg gir følgende råd: kjøp ikke soppbøker på loppemarked eller antikvariat. Spander på deg siste utgave.Soppkongens anvisninger slår til. Jeg finner flere kantareller, og store mengder fåresopp som står som plantet i en åker i veldige mengder. Den blå bollen er for lengst full, og jeg er begynt å samle soppen i en plastpose.
Noen hundre meter unna hytta til Soppkongen har noen spikret opp et nabovarsel på et grantre. Om at de skal ha en stor fest, og at det kan bli en del bråk fordi det kommer masse folk. Jeg vet det bor noen ungdommer rundt på gamle hytter i den retningen jeg går. Enkelte av hyttene er okkuperte, og de som bor der passer inn under betegnelsen «frikere».
De har rykte på seg for å spise sopp for å forgifte seg selv med vitende og vilje. Når jeg tenker meg om har jeg gjort det selv ved et par anledninger.
Legg merke til at det aldri er bilder av fleinsopp i soppbøker. Alle andre giftige sopper er beskrevet opp og ned, men fleinsopp er omgitt av en taushetens konspirasjon. Spiss fleinsopp står på listen over ulovlige narkotiske stoffer. Går du ut på et jorde og plukker med deg noen kilo spiss fleinsopp, som du i utsøkt uskyldighet trodde tilhørte den dårlig utredede sjampinjong-slekten, kan du teoretisk sett havne i fengsel i årevis. Men lovens lange arm kjemper en håpløs kamp mot naturen og latinen. Tross alt, du skal jobbe hardt for å bli tatt i gjerningsøyeblikket, mens du er i ferd med å plukke «feil» sopp opp fra et kolossalt jorde langt unna folk.La oss for tankeeksperimentets skyld si at politiet plutselig hoppet ut fra buskene og la deg i bakken, akkurat i det du var i ferd med å bykse ut av et skogholt med din fangst. Før du kan siktes for noe, må politiet artsbestemme soppen. Er det virkelig spiss fleinsopp du har plukket? Da er du en narkotikaforbryter. Har du derimot plukket noen av de andre fleinsoppartene? Da er du bare på sopptur. Du kan forlange en unnskyldning pluss at fangsten blir levert tilbake. For selv om spiss fleinsopp står på narkotikalisten, kan du fritt importere andre arter med tilsvarende eller sterkere effekt. Tollvesenet kan ikke gjøre noe som helst.
Årsaken er en høyesterettsdom fra 1982. Denne slår fast at planter må føres opp på narkotikalisten ved navn, før de kan klassifiseres som narkotika. Det holder ikke at de narkotiske virkestoffene som finnes i planten er oppført på listen. I Norge står spiss fleinsopp (Psilocybe semilanceata), og den langt mer potente Cuba-soppen (Psilocybe cubensis), på narkotikalisten. Men du har fremdeles rundt 60 beslektede arter å velge blant, om det skulle friste.
Gjett om «soppentusiastene» vet dette. Folk som holder på med hallusinogene saker er ekstremt velorganiserte og teknologikyndige. Subgrupper med merkelige hobbyer er alltid det. De lager alltid flotte og informative nettsider om alle sider ved sin virksomhet, de har diskusjongrupper, nyhetbrev, medlemsblader og festivaler. Jo rarere ting folk er interessert i, jo mer altoppslukende synes interessen å være. En jeg kjenner fikk for seg at det er stas med gamle lokomotiver. Han kom inn i en lokomotiv-sekt, og brukte all fritid i sju år på å pusse opp en rusten gammel haug med jernskrap. Selv kona fikk ikke komme mellom ham og lokomotivet. Ekteskapet gikk i oppløsning. Men han var lykkelig. Slik er det også med mange fleinsoppspisere. De får seg en fin rusopplevelse, og bruker deretter all sin fritid på å informere om potensialet som ligger psilocybin-sopper. Søk på «magic mushrooms» og du vil skjønne hva jeg mener. De informerer blant annet om en rekke arter som ligner på fleinsopp, men som er «giftige». De mener giftige på feil måte, slik at lever og nyrer kollapser. Det de ønsker er en forgiftning som ifølge litteraturen blant annet fremkaller «forvirring, hallusinasjoner, eufori, svimmelhet, uro og opphisselse.»
En gang spiste jeg om lag 25 stykker. En kamerat var alene hjemme, foreldrene var på hyttetur og skulle ikke komme tilbake før om noen dager. Vi la dem på en pizza, og når vi var mette la vi resten av pizzaen i kjøleskapet Det var nordlys, og de fargesprakende eksplosjoner som for over himmelen var sensasjonelle, selv i edru tilstand. Etter at fleinsoppen gjorde sin virkning, ble det en kosmisk good trip, der jeg red et vanvittig ritt på røde og grønne bølger av varmt lys, over en iskald, stjerneklar himmel. Når vi kom tilbake til huset, var min kamerats far kommet hjem en dag for tidlig. Han satt i en stol i stua og klamret seg til armlenene, likblek og med et forrykt blikk. Før vi var kommet inn døren kunne vi høre ham rope: «Kom dokker ut! Kom dokker ut! Æ e blitt stein, hakke tullat.» På stuebordet ved siden av ham stod det nå tomme pizzafatet.
Den andre gangen jeg spiste fleinsopp var i Liverpool, på en fest i en gedigen rivningsklar villa i nærheten av Edge Hill. Magekrampene kom etter tre timer, og fikk virkelig gliset mitt til å stivne. Siden har jeg holdt meg unna.Jeg er nesten ute av skogen, når jeg husker på papirene jeg har i vesken. Det er personlige brev, korrespondanse med ligningsmyndighetene og en rekke andre papirer av spesiell karakter. Det begynner å bli tussmørkt på bakken, men himmelen er knallblå og klar. Det er så stille. Trestammene står oljeaktig svarte langs stien. Jeg tenner opp det ene arket med det andre. Et svakt vinddrag fører de brennende arkene inn mellom trærne. Fragmenter fra et liv lyser opp skogen i små blaff. I lufta ligger det vinter.
Hovedkilder: Inger Lagset Egeland og Steinar Myhr. Norske sopper (Gyldendal, revidert utgave 2003). Enkelte opplysninger i denne artikkelen er hentet fra hjemmesiden til soppeksperten professor Klaus Høiland ved Biologisk institutt, Universitetet i Oslo. Høiland har overhodet ingen medvirkning i denne artikkelen, eller kontroll over hvordan opplysningene er sammensatt.