I et debattinnlegg i Morgenbladet 16.april undrer Håvard Simensen seg over hvordan Helge Iberg i et essay i samme avis 2. april kan ha kommet så langt ut i villfarelse og selvhat på demokratiets vegne som Iberg oppviser i det nevnte essayet, der han tar for seg forholdet mellom religiøs fundamentalisme og vestlig liberalisme. Ifølge Simensen går Iberg god for at islamske massakrer på sivile i vestlige demokratier «er et konstruktivt bidrag til å avslutte en historisk fase hvor samfunnet er dominert av en iskald materialisme og promiskuitet». At Iberg på noe punkt i sitt essay støtter et slikt standpunkt, er hinsides min begripelse, og det er mildest talt skremmende at Simensen med sin lesemåte, som det så tidsriktig heter, kan trekke en slik slutning.
Simensen fortsetter sin radbrekking av essayet ved å påstå at Iberg anbefaler islamsk fundamentalisme som et sunt (sic) svar på en krisetilstand i samfunnet. Også med henvisning til dette punktet må jeg bare innrømme at Simensen og jeg ikke kan ha lest det samme essayet, eller at våre lesemåter er inkompatible. Men en mulighet kan jo også være at Simensen ikke forstår hva Iberg skriver om. Og det er for så vidt ikke så oppsiktsvekkende, siden det virker som om dagens norske meningselite ikke forstår noe særlig av det som skjer i samfunnet og den kritikken de så sjeldent utsettes for.
Simensen gjør et hovedpoeng av at Iberg ser ut til å tillegge kollektiver bevissthet ved sin bruk av begrepet «dagens samfunnsbevissthet». I tilfelle Simensen har rett, kan jeg minne ham om at det er «større» sosialfilosofer enn Iberg som har gått i denne fella.
Men også på dette punktet har jeg problemer med Simensens lesemåte. Det sentrale poenget hos Iberg, slik jeg ser det, er at liberalismen i sitt totaliserende krav er like fundamentalistisk som religiøs fundamentalisme, eller andre fundamentalismer for så vidt. De moderne vestlige eliters krav om liberalismens universalitet, blir en like stram tvangstrøye som den religiøse fundamentalismen hos jihads protagonister. Liberalismens dilemma er for øvrig noe som den norske filosofen Hans Skjervheim har skrevet innsiktsfullt om, og som Iberg kanskje med fordel kunne ha trukket inn i sitt essay.
Det den ubegrensede toleransens menn og kvinner glemmer, er at moderne liberalisme og ledsagende fenomener som menneskerettigheter, er rene europeiske konstruksjoner som er utformet i en helt bestemt historisk, økonomisk og sosial kontekst og tid. Liberalismens sannheter er i denne forstand like historisk kontingente som andre sannheter. En sentral feil ved dagens vestlige eliter er at de med sitt totaliserende liberalismeprosjekt, gjør sin forståelse til tidens kulturelle og økonomiske metafysikk. Kritikk av liberalismen, eller av elitenes selvforståelse, fremstår derfor nærmest som noe naturstridig og kriminelt. For de vestlige elitene er det helt ubegripelig at det finnes mennesker som ønsker seg noe annet enn de vestlige friheter, noe som for eksempel franske Jean Baudrilliard og norske Terje Tvedt har påvist. Ikke bare blir det ubegripelig, men også menneskefiendtlig og sykt. Resepten som elitene foreskriver, er følgelig skolering og terapi, eller det som kristne fundamentalister kaller frelse.
Den norske elitens «frelsningsprosjekt» forgrener seg i to, det økonomiske «korstog» under veldedighetens og «den usynlige hånds» banner, og det kulturelle «korstog» under menneskerettighetsbanneret. Begge disse «korstogene» bygger på prinsipper som på avgjørende punkter er blind for grunnleggende trekk ved dagens virkelighet. Liberalismens frie flyt åpner dermed også opp for fri flyt av vrøvl, noe som daglig dokumenteres i den offentlige debatt, også dessverre i Morgenbladets spalter.