En etasje opp er bønnerommet, inn til venstre er undervisningsrommet. Overalt er vegg-til-vegg-teppet. Klokken er et par minutter på fire, og ungene myldrer opp trappen og inn til læreren. Rett innenfor døren står to små kasser med hodeplagg. Hvit, beige, lys lilla. Sydde, broderte, dekorerte.
Det tar noe sånt som 15 sekunder å få ro på guttene. Så står de der, på rekker, vendt mot tavlen og imam Mohammad Ashraf. Hovedimam i moskeen til World Islamic Mission, Syed Ikram Jilani er på ferie, men det er nok av andre frivillige som kan holde elevene i ørene.
Bortsett fra at de ikke behøver det.
Etter å ha hilst på læreren setter de seg ned på teppet, tett sammen, på rekke og rad, bena godt trukket inn under seg. Stille.

En god muslim. World Islamic Mission i Oslo ble etablert i 1984. De bygde moskeen sin 1991, og tok den i bruk i 1995. De ulike moskeene i Norge er inndelt etter etnisk opprinnelse, og de fleste i Åkebergveien kommer fra Pakistan.
Det blå bygget kan speides på lang avstand når du kommer gående opp fra Grønland. Moskeen er dekorert med fliser fra Iran, og de to minaretene rager i terrenget. Fra dem kalles det ut til bønn hver fredag, den viktigste bønnen for muslimer.
Moskeen er opptatt av å være i dialog med resten av det norske samfunnet, og har ofte besøk av skoleklasser eller andre som har lyst til å kikke innom. Mange gjør det. Kikker på det store bønnerommet, utsmykningene, spør om fundamentalisme og terror. Og kanskje også:
– Hva gjør et menneske til en god muslim?
– Å ha en fast tro på den ene Gud, Allah. Det er det grunnleggende, det viktigste. Gud er den eneste og det er ingen ved hans side. Muhammed er hans profet, og ikke minst hans siste profet, svarer assisterende imam Najeeb-ur-Rehman Naz. Vi har satt oss ned på gulvteppet i bønnerommet i tredje etasje. Utenfor vinduet er det sommersol og Oslo kretsfengsel. Innenfor er det stille, en time før samling til ettermiddagens bønn.
Men altså, en god muslim. Det handler ikke bare om å tenke – men å gjøre. Å være muslim er noe som griper dypt inn i hverdagen. Minst fem ganger.
– Vi har det vi kaller hverdagsbønn fem ganger om dagen. I tillegg kommer faste ved Ramadan, almisse og pilegrimsreise.
Imam Naz er 33 år ung og har ikke selv utført pilegrimsreisen hajj ennå. Men han har gjennomført noe som heter umra, det vil si en reise til Mekka utenom de utvalgte hajj-dagene. I andre deler av verden er det vanlig å dekorere hus og inngangsparti når én har utført hajj, i Norge holder man seg til gratulasjoner og glede.
Men den praktiske delen av å være muslim strekker seg enda litt lenger. Til hvordan man skal være som menneske.
– Det er viktig hvordan man oppfører seg i samfunnet man lever i, sier Naz. Han mener at man som muslim har plikt å tilføre noe positivt.
– Man må være så positiv man bare kan, bidra med noe fornuftig, passe på sine naboer og slektninger. Være ærlig og gjøre det beste i alle situasjoner. Det er jo egentlig en veldig «menneskelig» oppførsel. Det er internasjonale fellesverdier.
Selv om de fleste som tilhører denne moskeen er fra Pakistan, så fremhever Naz at årsaken er mer praktisk enn noe annet. Muslimer er alle brødre, men man snakker ofte bedre med en bror som har samme språk.
– Det er ingen regler for hvilken moské man skal eller kan tilhøre, det er et eget valg man tar. Men moskeene i Norge følger etnisk bakgrunn, og det gjør det enklere. Man kan sitte sammen og snakke og ha et større sosialt fellesskap, samt at fredagstalen foregår på det språket imamen behersker best – som regel på sitt eget språk.

Tilgjengelige imamer. Imamer kan på mange måter sammenlignes med prester, men på et område er det en stor forskjell: Det trengs mange flere av dem.
– Vi er vel en litt mer praktiserende religion, og med fem bønner om dagen som alle stort sett skal ledes av en imam, så er behovet ganske stort. I tillegg er imamene praktiske veiledere, og skal i teorien være tilgjengelige når som helst.
Og det mener Naz at de også er.
– Det er en heldagsjobb jeg har begitt meg inn på, sier han og ler.
– Men det er viktig for en imam å lede folket til å følge islams lære, og da må det ikke være vanskelig å ta kontakt. Derfor er det veldig enkelt å henvende seg til imamene våre, også de største.
– Hva spør de deg om?
– De fleste henvendelsene gjelder forklaring av regelverket, hvordan man skal be, hvilke regler som gjelder under pilegrimsreisen og slike ting.
– Er det spesielle utfordringer ved å være muslim i Norge?
– Generelt sett kan jeg ikke si at det er store utfordringer. Men det er selvfølgelig noen ting som hadde vært enklere i et muslimsk land. Ikke det at det er hinder i samfunnet, men det er bare enklere når hele samfunnet gjør det samme. For eksempel når det gjelder bønn, det gir jo litt forstyrrelser i arbeidslivet når man skal be fem ganger. Men det bruker ikke å være noe problem, det går greit så lenge man snakker med sjefen om det. Tidligere jobbet jeg i posten – ja, jeg gikk heldigvis ikke med posten, men jobbet inne. Da hadde jeg et bønneteppe liggende der, og hadde aldri noe problem med å be på jobben.

Kompass på 23. Hvordan man skal be er også temaet for barna på Koranskolen i dag.
En etter en må elevene reise seg opp og fortelle hva de kan. Hvis de kan.
Det er helt stille i rommet. Jo lenger stillheten varer, jo flere øyne retter seg mot de rødmende kinnene. Gutten kikker rett frem, litt ned i bakken, leter etter svar eller frifinnelse – og til slutt får han sette seg ned igjen.
Imamen roper frem Omer Farooq Ilias. Han er fjorten år, og dermed for en ekspert å regne i denne sammenhengen. Han stiller seg fremme ved tavla og forklarer på norsk.
– Når vi ber så er det viktig at stedet hvor bønnen utføres er rent. I tillegg skal du være ren selv også. Og så må du finne Qibla (bønneretningen, red. anm). Hvis du har et kompass så er det på 23. Ja, men det der med kompass kommer dere til å lære på skolen.
Så fortsetter læreren igjen, på sitt urdu ispedd noen norske ord.
De kortklipte guttehodene begynner å virre litt rundt. Små føtter klør og etter hvert er strømmen jevn av små gutter som ber om lov til å gå ut på gangen. På do, drikke et glass vann, kikke litt, prate litt.
- SSSSSSSSSST!
Lærerens signal er ikke til å misforstå. Det blir knyststille.

Rådgivere i utlendighet. I Frankrike er myndighetene bekymret for makten imamene har, og har valgt å ha en tøff linje mot radikale imamer. De jakter aktivt på dem som står frem og forsvarer vold eller står for verdier som er i strid med demokrati eller menneskerettigheter, og flere er blitt utvist. Av Frankrikes 1500 imamer, kommer de fleste fra utlandet, og mindre enn halvparten av dem snakker fransk. For å motvirke dette planlegger myndighetene der blant annet en offentlig imamskole.
Najeeb Naz sier at lignende problemer aldri har eksistert i Norge. Men dette med språket kan av og til kan være et hinder.
– Når imamer rekrutteres fra utlandet så betyr det at ikke alle snakker like godt norsk Men det er jo ikke noe som skjer hver dag, at nye imamer kommer til Norge. Alle moskeer her har sine faste imamer som har bodd i Norge i mange år og er godt kjent med samfunnet.
Selv har Naz bodd her siden han var 14 år, og fikk sin imamutdanning i Bhera Sharif i Pakistan.
– Når det gjelder imamene som kommer hit, så tror jeg kjennskapet deres til Norge varierer fra person til person. Men det er jo et faktum at det er store forskjeller mellom det landet man kommer fra og dette. Det er sikkert bedre om man er født og oppvokst her, spesielt når det gjelder språket – som spiller en stor rolle når det gjelder å forstå hva som skjer ellers i samfunnet. Men jeg synes at det er blitt bedre etter hvert.

Hjelpelæreren Omar. Omar Farooq Ilias kalles opp igjen. Nå må han hjelpe imamen, som for øvrig ligger på alle fire, å vise hvordan kroppen skal være når man ber. Skal tærne være nede i bakken når man bøyer seg fremover på knærne, eller dingle i det fri?
Omar viser og forklarer. Rett i ryggen, rett i bena.
Koranskolen er altså ikke til å forveksle med manges søndagsskoleerfaringer, som bød på sang og bibelhistorier akkompagnert av filtfigurer.
– Innal insana, sier læreren, og
– Innal innsAAAAAAAna, lyder det fra smått skjærende guttestemmer. Om og om igjen. Selv om urdu og arabisk har de samme bokstavene, så betyr det ikke så mye mer enn at de små guttene for så vidt kan lese det som står i Koranen. Men de må altså lære seg hvordan det uttales – og hva det betyr.
De fleste barna går her i to eller tre år, – mens Omar innehar rekorden med sine seks. Så er han etter hvert heller ingen vanlig elev, men fungerer som en villig hjelpelærer.
– Man kan egentlig gå her så lenge man vil, for kunnskap tar jo aldri slutt, sier Omar. Det viser seg at ja, han har nok tenkt litt på det å bli imam selv.
– Kanskje. Men jeg vet ikke helt ennå sier han, og går tilbake til å forklare hvordan skolen er lagt opp.
– Det er ganske hardt da, vi har ikke så mye fri. Ti dager i august før skolen begynner, et par dager til jul. Men så er hele Ramadan fri – ja, bortsett fra lørdager og søndager.

Dialog og politikk. Moskeens åpne holdning til det norske samfunnet innebærer også at de følger godt med på hva som skrives om dem, om muslimer, og om islam. Og erfaringene er ikke så gode.
– I de fleste tilfeller er det uheldigvis slik at det som skrives eller sies ikke stemmer, det er ikke i overensstemmelse med hva islam egentlig står for. Dessverre virker det som om mange ikke er så nøye med utsagn og uttalelser, sier Naz. Og forter seg med å legge til at det ikke bare gjelder for islam.
– Det samme gjelder for en muslim om han skal si noe om kristendom eller jødedom. Da skal han være veldig forsiktig. Vi må bli flinkere til å unngå å gjøre feil i forhold til andre religioner.
– Hva kan dere gjøre for at det skal bli mindre misforståelser?
– Vi kan sikkert gjøre mye. Vi er veldig åpne for dialog og diskusjon, og inviterer for eksempel til klassebesøk i moskeen. Det blir stilt mange kritiske spørsmål som vi er helt åpne for å svare på. Vi ønsker å vise et bilde av islam som er i tråd med islamsk lære.
Et av de heteste temaene er selvfølgelig terror.
– Islam er imot terror. Det er et absolutt faktum, sier Naz – før han legger til et men:
– Det gjelder den religiøse delen av det. Politisk så må man heller prøve å tenke hva det er som får et menneske til å ta denne avgjørelsen om livet sitt, og for eksempel bli selvmordsbomber. Det må vi prøve å finne svar på. Alle elsker livet sitt, og ikke bare vi, men hele det internasjonale samfunnet må finne et svar på dette.
Fordi islam ideelt sett skal sette religion foran landegrenser, er det også noen som spør om hva som skal til for at muslimer går ut i krig – for sine brødre.
– Hvis krigen går mot min religion og er skadelig for islam og muslimer så er det noe jeg må forholde meg til.
Men diskusjonen går også blant muslimer om hva «støtte» i denne sammenhengen betyr. Moralsk? Økonomisk? Fysisk?
– Jeg skal forsvare min religion på den beste måten jeg kan. Men hvis det er krig mot et islamsk land av et ikke-islamsk land på et ikke-religiøst grunnlag, så er det ikke noe som angår meg, sier Naz.

Fra undervisningsrommet høres det samme Koranverset om og om igjen. Femti guttestemmer pugger lyder og melodi. Bare avbrutt av:
– SSSSSST!