Den lave sensommersolen glitrer i grønne blad. Det er fredag formiddag, og i noe som ligner et vanlig boligstrøk finnes en liten strøm av mennesker med hastighet i blikket. Det er få minutter til fredagsbønnen begynner, i første etasje i en lavblokk ved Carl Berner i Oslo. Pent kledde menn i femtiårene, jenter med rosa, ettersittende, men dekkende, gensere, unge menn i jeans og skjorte, eldre kvinner med håndvesker og fargerike skaut.
Gulvet er knallrødt. Imamen kaller til bønn, og vegg-til-vegg-teppet møter knær.

Tikk takk. En stund er en tikkende klokke det eneste man hører. En og annen bil som kjører forbi, knakende ledd, forsiktig mumling. Alle ber i sitt eget tempo, bøyer seg, reiser seg opp igjen.
Imamen i Islamska zajednica Bosne i Hercegovine u Norveskoj heter Senaid Kobilica.
Det er ikke ham du ser etter når du kommer inn døren. Kobilica er nemlig ung, har kort hår og går i dress. De fleste ser etter noe betydelig eldre, betydelig annerledes.
Senaid ler. Han er vant til reaksjonen, det er ikke første fotograf som spør ham om hvor imamen er.
– Jeg tror det er veldig bra, at folk som har fordommer om hvordan en muslim ser ut, møter meg. Og ser noe annet.
– Da ser de at muslimer ikke bare er menn med skjegg og hodeplagg som bor i Afghanistan. For islam er ikke begrenset til ett område, det finnes over alt. Rett ved siden av oss er det en albansk moské, og imamen deres ser ut som meg. Men jeg har flere ganger opplevd at det for eksempel har vært møte i Islamsk Råd, og så har de vært der fra tv, men bare filmet de tradisjonelle imamene, ikke noen av oss andre. Det er med på å opprettholde fordommer.

Unggutt til Norge. Senaid Kobilica (30) har vært imam i denne moskeen siden 1999. Da hadde han fullført sine fem år med studier ved International Islamic University i Islamabad, vendte tilbake til Sarajevo – og ble sendt til Oslo.
– Jeg snakker norsk, sier han. På engelsk.
– Jeg kan nok norsk til å følge med på det som skjer, se på tv og lese Aftenposten. Jeg synes det er veldig viktig at imamer kan språket. Men når det gjelder viktige saker, så snakker jeg engelsk.
Denne fredagen har Kobilica valgt å snakke om hvert enkelt menneskes ansvar i talen sin.
– Folk snakker ofte om andre, om at andre er ansvarlige for deres problemer eller tragedier. I Afghanistan, Irak, Palestina – de snakker alltid om andre som er skyld i deres situasjon, aldri om seg selv. Jeg må snakke om meg selv, spørre om jeg gjør gode ting. Gjør jeg det beste for familien, for barna, for samfunnet? Jeg skal være et eksempel, derfor må jeg alltid analysere meg selv og mine holdninger. Dette er ikke noe som bare angår muslimer, det angår alle; hvis vi vil gjøre dette samfunnet godt må vi se hva hver enkelt kan gjøre av gode ting. Av ting som vil bringe forbedringer i samfunnet. Det enkleste er å lage problemer, men det er ikke løsningen.
Kobilica er opptatt av at menigheten hans skal se mulighetene. Alle mulighetene som de ikke hadde, men som de har fått her i Norge.
– Før krigen i Bosnia hadde vi mange problemer. Vi ble påtvunget russisk språk, mange kom ikke inn på universitetene. Men nå har vi så mange muligheter! Det er noe vi ikke hadde, men har nå. Og vi er ansvarlige for vår egen skjebne.
Selv om Kobilica er opptatt av at det bare finnes én islam, og at det å være muslim dermed er noe som er likt for alle – så vet han at det hviler et ekstra ansvar på muslimene fra Bosnia.
– Vi er en del av Europa, og dermed må vi være en fungerende del av Europa. Vi tilhører Vesten, og det er veldig viktig å huske at vi er her og skal gjøre vårt beste for å tilpasse livet deretter – men med akseptable grenser. Vi skal ikke gjøre noe som islam forbyr oss. I Pakistan er det et muslimsk miljø hvor alt fungerer. Man behøver ikke å ha store dialoger om problemer på samme måte som i multietnisk, multikulturelt samfunn. Alle må finne frem til sin plass, og da må vi gjøre mye for å tolke islam og finne løsninger for hvordan man kan være muslim her.

Et hjem hjemmefra. Etter bønnen setter folk seg rundt bordene, ute i solen, drikker kaffe og snakker. Moskeen er mer enn et sted for bønn, det er et sosialt samlingspunkt.
– Kan jeg spørre deg om du er religiøs, sier én. Og vips, så er diskusjonen i gang. Om islam, Norge, behovet av religion, livet, døden og kjærligheten …
Døden ja. Den sitter sterkt i mange av dem som kommer til denne moskeen. Den sitter i minnene, mareritt, forsvunne familiemedlemmer, Srebrenica.
For ni år siden ble over syv tusen muslimske gutter og menn drept av serbiske soldater i Srebrenica. Etter krigen er det funnet seksti massegraver, og tidligere i sommer var tyve tusen bosniske muslimer samlet der for å gravlegge noen av de identifiserte. Massakren var den verste i Europa siden andre verdenskrig, og fremdeles holder serbernes krigsledere Radovan Karadzic og Ratko Mladic seg skjult.
Og i Oslo sitter en imam og snakker om tilgivelse.
Om å tilgi det utilgivelige.
– Koranen forteller oss at vi skal tilgi. Men vi skal ikke glemme. Det som har skjedd må skrives ned, leses og forstås av kommende generasjoner. Hvorfor folk gjorde det de gjorde mot oss. Så det ikke gjentas.
– Kan man virkelig tilgi noe slikt?
– Noen mennesker kan ikke engang snakke om tilgivelse. Jeg kan snakke om det i et religiøst perspektiv, men en mann som har mistet tyve av sine familiemedlemmer er i en helt annen situasjon. Jeg har ingen rett til å snakke på vegne av mennesker som mistet familien sin. Og det er ferske sår.
Men imamen mener at det ikke er umulig å komme over. Det gjelder å holde hatet på avstand.
– I vår tradisjon, vår kultur og religion, så finnes det ikke hat. Islam er ikke en religion som oppfordrer til hat. Men det finnes mennesker som lar seg indoktrinere til det. Jeg ser heller på slike problemer og tragedier som en slags test. Det er en test av oss mennesker for å se hvordan vi oppfører oss i slike tilstander. Noen tragedier kan også ses på som en straff. I Koranen sies det at de menneskene som er blitt gitt tid til å forbedre seg, men ikke benyttet den anledningen, kan bli straffet. All vår tid her på jorden er for å bli testet. Om vi er ansvarlige mennesker, om vi respekterer hverandre, elsker hverandre. Hevn er å gjøre deg selv like ille som den som skadet deg. Hevnen er det noen andre som kommer til å ta seg av.

Religion til folket. Selv om krigen på Balkan førte med seg mye elendighet, mener Kobilica at den også brakte noe positivt.
– Mange begynte å tenke på religion, begynte å gå i moskeen, høre på imamene.
Han mener at religion kan bringe fred, i hvert fall på individnivå.
– Folk er veldig forvirret når det gjelder global politikk og hvor verden går. Men det finnes denne muligheten, å vende seg til Gud. Prøve å finne et svar, be, lese Koranen eller Bibelen, gå i moské eller kirke. Det er definitivt en måte for å finne fred, en spirituell fred som er viktig i dag. Uheldigvis blir religionen ofte ikke forstått på riktig måte. Noen mennesker, spesielt politikere, tar religion som en byrde. Noe som bare gir dem problemer. Men det er ikke riktig. Religion er en veldig viktig del av våre liv og en veldig viktig faktor i å ta riktige avgjørelser. Religion snakker bare om det gode, om noe som er riktig og gjør mennesker lykkeligere.

Fellesskap og forståelse. For Kobilica finnes det noen evig tilbakevendende tema. Om at we’re in this together.
– Jeg er europeer, som deg. Og i morgen er vi kanskje sammen i EU. Det er veldig viktig for meg at vi lever sammen i fred. Jeg er ikke for å leve livet i isolasjon, jeg vil at vi skal leve sammen, løse problemer sammen. Jeg snakker alltid om det, også i moskeen, at vår skjebne er å leve sammen. Når vi skjønner det, vil ting være mye bedre for oss. Gud skapte oss alle, og vi er ikke her for å skape problemer for hverandre, men gjøre det enklere og leve godt sammen. Vi skal passe på hverandre, ikke kutte av hverandres hoder. Det skjedde i Bosnia. Bare fordi vi var muslimer.
– Kan du forstå hvorfor det skjedde?
– Jeg synes det er veldig, veldig vanskelig å forstå. At mennesker kan gjøre noe slikt som i Srebrenica. Det som ble gjort der, av serberne, er noe som ikke engang gjøres av dyr. Jeg snakket med en kvinne som hadde vært til stede der, da byen nesten var falt i hendene på serberne. Hun fortalte at det var en ung kvinne som gråt og bad om hjelp, hun skulle føde. Den eldre kvinnen hjalp henne og noen få minutter senere ble en sønn født. En serbisk soldat så hva som skjedde og kom bort til dem. Han trampet på den nyfødte gutten så han døde umiddelbart. Man kan ikke forstå noe slikt.

Vil ha politikersnakk. I Norge har Senaid Kobilica vært aktiv for å ha en dialog med det norske samfunnet, være en del av det. Men han er ikke fornøyd med hva han har oppnådd.
– Det er viktig å gi alle en mulighet til å snakke, til å si sin mening. Hver gang jeg snakker med journalister så forteller jeg dem at jeg ikke er fornøyd med dialogen mellom religiøse mennesker og politikere i dette landet. Jeg vil gjerne snakke med dem og løse problemer. Politikere vil gjøre samfunnet bedre. De vil fjerne problemer med alkohol, dop og kriminell aktivitet, og det vil vi også. Derfor burde vi samarbeide.
Og når vi først snakker om misnøye, så rettes den andre pekefingeren mot media.
– Media jobber ikke nok for å gjøre livene våre bedre, er hans konklusjon.
– Jeg er ikke fornøyd. Noen ganger virker det som om de blir glade for å ha noe negativt å si om muslimer. Og det har så negative konsekvenser. De har mulighetene til å gi kunnskap og redde folk fra ignoranse. Men uheldigvis gjør de ikke det. De må rett og slett forandre seg.
– Hva med på det personlige plan – har du hatt noen problemer som muslim i Norge?
– Nei, jeg ser ingen problemer med å være muslim her. Av og til er det noen som ikke oppfører seg som de skal, som er blitt påvirket av propaganda. Men man kan ikke generalisere. Det er stor frihet til å praktisere religion i Norge. Jeg husker at jeg leste om Norge før jeg kom hit, om at det er viktig for dere med tradisjoner og verdier. Slik bør det fortsette å være. Når man mister kulturelle og religiøse verdier blir situasjonen vanskelig for alle. Men her blir mye gjort for å beskytte disse verdiene. Jeg har gode relasjoner med prester her som har de samme problemene som oss. For eksempel med at det er mange som ikke går i kirken, at det er vanskelig å nå de unge. Men jeg er ung selv, og det hjelper. Jeg kan snakke med dem, sette meg ned og ta en kaffe. Jeg sitter ikke inne her på kontoret mitt og venter på at de skal komme.
Og snart møtes de, imamen og den unge mannen som sitter utenfor, med kaffekoppen i solveggen. Selv om sistnevnte kanskje ser en større oppgave i meg.
Han sier med et stort smil:
– Jeg vil gjerne fortelle deg om islam. Det er som om jeg har en veldig god jobb, og vennen min har en som ikke er så god. Da vil jeg gjerne fortelle ham om min jobb, slik at han kan bytte om han vil.