Strøket av ønskelisten. Ofte kan det som ikke står på ønskelisten si like mye om folk, som det som faktisk står der: Da faren min i en alder av ni år byttet ut "cowboydrakt" med ønsker om pinsett og ryggsekk, tydet det på bråmodning siden forrige jul. Blairs rapport inneholder mange variasjoner over formuleringen "stille krav til afrikansk lederskap".

Både Jeffery Sachs og Blairs kommisjon tror at u-land med gode innenlandske institusjoner som rettferdig rettsvesen og politikere som ikke stjeler av kassen, gir mer igjen for bistandskronene. Hvordan kan de få oppfylt det ønsket? Blair & co. avskriver langt på vei den velbrukte (men langt fra like vellykkede) metoden med kondisjonalitet: å kreve en bestemt politikk som mer frihandel eller mer demokrati, i bytte mot bistandskroner eller lån. Politikk påtvunget utenfra fungerer dårlig uansett, er konklusjonen.

Sachs har de siste årene argumentert flittig for å belønne u-land med godt styresett med bistandsdollar i så store mengder at også andre land blir fristet til å legge om til en mindre korrupt kurs. Problemet er at denne strategien ikke nødvendigvis frister korrupte makthavere like mye som den maktesløse majoriteten.

Tiltakslistene (eller ønskelistene?) til Blair tyder på at han vil konsentrere seg om å gjøre noe med det han kan gjøre noe med: handelshindringer, lav bistand og tradisjonen med at europeere og amerikanere deler på direktørstillingene i Verdensbanken og Pengefondet.

Det er altså innbyggerne selv og ikke donorland og internasjonale organisasjoner som skal presse u-landspolitikere til bedre politikk. Da er det interessant å se hvor kjapt begge rapportene forbigår diskusjonen om indre maktfordeling. Mens bistandsdollar til veier og jernbaner for å gjøre handel enklere er grundig omtalt, står maktfordelingsmekanisme nummer én – "jordreform" – verken på listen til Blair eller Sachs.

Første strek i regningen. Det handler ikke bare om å gi fra seg penger, men også makt: Blairs kommisjon tar til orde for mer innflytelse for utviklingslandene i de store institusjonene Verdensbanken og Pengefondet. På papiret vil Blair & co. gi stemmerett til mottagerland og ha slutt på praksisen med at Europa og USA deler sjefsjobbene i de to institusjonene mellom seg.

Men de snublet allerede før startstreken: George W. Bush har nominert hauken Paul Wolfowitz til toppjobben i Verdensbanken. I skrivende stund ser kremjobben ut til å være sikret for amerikaneren. Det tyder på at det ligger lite virkelig vilje til å gi medbestemmelse bak formuleringene om "partnerskap for utvikling". Ligger det større betalingsvilje bak de grandiose bistandsregnestykkene?

Ønskedrømlister? Når stater virkelig mener alvor og vil forplikte seg til å bruke penger på noe, lager de fond og øremerker skatter. I Norge har politikerne de siste fem årene sikret 34 milliarder kroner til Fondet for forskning og nyskapning, mens Oljefondet er på vei til å bli reservert pensjoner.

Bortsett fra Vaksinefondet til Microsoft-sjef Bill Gates, ser vi lite til slike forpliktende finansieringstriks i utviklingspolitikken. Franske og tyske politikere har alt støttet forslaget om en FN-skatt på internasjonale flyturer og SVs Øystein Djupedal sluttet seg denne uken til det gode (flyskatt)-selskapet.

Blair & co.s forslag om at Europa og USA kan sende pengene de sparer på å kutte i jordbrukssubsidier til Afrika, står ikke helt i samme forpliktende klasse. Før mer maktdeling og forpliktende dollarkilder er på plass, er de grundige regnestykkene og de nøyaktige listene over alt som må gjøres for å redde verden, mer naive enn supre.