Et attentat kan være et effektivt virkemiddel for å iverksette hurtige sosiopolitiske forandringer. Men konsekvensene av et slikt virkemiddel kan være katastrofale. Ennå har ingen troverdige aktører hevdet ansvar for bomben som drepte Rafik al Hariri, og mordet har vakt sterke følelser både i og utenfor Libanon.

I tiden etter mordet har det lille middelhavslandet vært preget av store demonstrasjoner, og en stadig mer anspent sosiopolitisk situasjon. Samtidig har USA for alvor rettet oppmerksomheten mot Syria. Påskuddet er å få de syriske styrkene ut av Libanon slik at sistnevnte kan bli et "godt demokrati" som Bush uttrykte det. Libanon skal bli en selvstendig stat.

Libanon fikk sin egen grunnlov og status som republikk i 1926, dog som fransk protektorat, og ble først selvstendig i 1941. Frankrike fikk herredømme over Syria og det som senere skulle bli Libanon etter Versailles-freden i 1919. Før den tid hadde denne regionen vært en del av det Ottomanske riket. Og det er her en finner mye av bakgrunnen for dagens kompliserte libanesiske situasjon.

Etter press fra store europeiske stater begynte i 1839 Sultan Mahmud II en sosial og politisk reorganisering (kalt "tanzimat") av regionen, som blant annet vektla betydningen av religiøs identitet i mye sterkere grad enn før. Og det var mobilisering fra en av de religiøse gruppene, maronittene, som spilte en viktig rolle da Frankrike opprettet den libanesiske republikk.

Det politiske systemet ble skodd etter religiøse skillelinjer, og folks konfesjonelle tilknytning ble nøkkelen til politisk deltagelse. I dette systemet ble således folks religiøse identitet institusjonalisert. Følelsen av tilknytning til den nye staten varierte mye mellom gruppene. Mens noen hevdet sin libanesiske identitet, så andre seg nærmere et panarabisk fellesskap.

Denne oppdelingen er gjeldende også i dag, og av landets 17 offisielt anerkjente sekter er maronitter, shiamuslimer, drusere og sunnimuslimer de mest innflytelsesrike. Det er en skjør balanse mellom Libanons sekter, og landet har i løpet av sin korte historie allerede vært gjennom to borgerkriger (1958 og 1975-1991). Da den siste borgerkrigen tok slutt ved undertegnelsen av fredsavtalen i Taif i Saudi-Arabia, var landet påført enorme ødeleggelser.

I løpet av de fjorten årene som har gått siden freden har det vært lite å juble for i Libanon. Det var intet offentlig oppgjør etter krigen, og flere av de tidligere militslederne har i dag politiske posisjoner. I tillegg sliter landet med en statsgjeld på 33 milliarder amerikanske dollar, så vanlige libanesere er ikke optimistiske med tanke på fremtiden.

Noe som ikke så ofte kommer frem i medias dekning av dagens begivenheter i Libanon er at Syria spilte en nøkkelrolle under fremhandlingen av fredsavtalen i 1989, i tillegg til at syriske troppers tilstedeværelse garanterte for freden.

Libaneserne selv er delte i synet på den militære og politiske tilstedeværelsen; gruppene har samlet seg i en pro-syrisk og en anti-syrisk leir. Førstnevnte gruppering har størst støtte blant maronitter, sunnimuslimer og drusere, mens sistnevnte i stor grad er fundert i den sjiamuslimske befolkningen.

Et viktig aspekt i denne situasjonen er at sjiamuslimenes mobilisering til en stor grad er motivert av det de oppfatter som en direkte trussel fra USA. Bashir al-Assads regime er en viktig støttespiller for Hezb'Allah, og når USA nå presser Syria oppleves det som en trussel også blant mange Shiamuslimer i Libanon.

I løpet av sin korte historie har libaneserne måttet leve med innblanding utenfra. Foruten Israels invasjon under den siste borgerkrigen, var både USA og Syria sterkt involvert i kamphandlinger. Libanon ble således også en slagmark for andre lands konflikter. Landet har således vært preget av to prosesser. Den ene er store aktørene, som Israel, Syria og USA, og deres kamp for innflytelse i regionen, og den andre er de interne motsetningene mellom landets sekter.

Disse to prosessene sammenfaller tidvis, som de også gjorde det under siste borgerkrig, med allianser mellom de store og de lokale aktørene. Den store taper i dette spillet er den jevne libaneser, som forsetter å leve i en usikker og tidvis voldelig hverdag.

Libaneserne jobber ennå med å finne et felles fundament for sin stat. Viljen er der, men dette er en tidkrevende prosess, med mange hensyn å ta. Ingen av landets grupper kan overkjøres i en slik prosess. Slik politisk mobilisering krever tid og energi. Etterkrigstiden i Libanon har vært preget av harde livsbetingelser for libaneserne. Under vanskelige økonomiske forhold kommer politisk engasjement i andre rekke. Folk flest må prioriterer å ta seg av sine nærmeste, hvilket er meget tidkrevende under de rådende sosiale og økonomiske forhold.

Det å prøve å påtvinge forandringer utenfra, kan dermed gjøre vondt verre. Norge, som i år feirer hundre år med uavhengighet fra Sverige, burde se nødvendigheten av at selvstendighet blir oppnådd som et resultat av felles libanesisk handling. Det er således et varsku at ingen vet om navnet "sederrevolusjonen", som den siste tids demonstrasjoner i Libanon er blitt kalt, er oppfunnet av en byråkrat i Washington eller av libaneserne selv.