Under overskriften "kriminelle utlendinger" skriver redaktør i HonestThinking Ole Jørgen Anfindsen 29. april i Morgenbladet følgende: "Når folk blir vist sjenerøsitet og gjestfrihet har vertskapet rett til å forvente at man oppfører seg ordentlig".

Anfindsen mener altså at utlendinger, innvandrere og minoriteter er blitt vist sjenerøsitet og gjestfrihet i Norge, og at han selv er del av vertskapet som har rett til å forvente at "vi" oppfører oss ordentlig. Jeg undrer, hva slags holdninger har en her med å gjøre?

Anfindsens måte å snakke til egne landsmenn på er degraderende, med mindre han mener at norske statsborgere, dog med annen etnisitet, ikke kan anses for å være "egne" landsmenn. Implisitt i utsagnet ligger også forståelsen om at innvandrere, utlendinger og/eller minoriteter en dag skal reise tilbake. Er det ikke slik det er med gjester som blir invitert hjem av verten, de skal vel dra igjen?

Anfindsen føler seg videre snurt over en avgjørelse som i alle fall har gått meg hus forbi. Makthaverne i Europa skal bak lukkede dører ha besluttet å gjøre kontinentet multietnisk. Om så er tilfellet, må vel slike beslutninger likevel støttes framfor de motsatte som innebærer å gjøre kontinentet etnisk rent?

Jeg er imidlertid enig med Anfindsen i at dersom det er korrelasjoner mellom visse etnisiteter og visse typer adferd, kan det tenkes å være interessant i ulike sammenhenger, kanskje også i kriminalitetsbekjempelsesformål. Anfindsen inviteres derfor til å informere om slike studier, og hva deres forskningsmessige funn har vært. Dersom Anfindsen derimot mener at det er det som fremkommer i dagspressen som danner grunnlaget for en eventuell signifikant korrelasjon, foreslås et hurtigkurs i statistikk.

Og om en så er i gang, kan høstens basisstudium i kriminologi være midt i blinken. Der vil en blant annet kunne lære om årsakene til kriminalitet. En vil kunne plukke opp at risikofaktorer for kriminalitet er lav sosioøkonomisk status, lav utdannelse blant foreldre, store familier på små arealer, kriminalitet i nærmiljøet og bl.a. tettbebygde strøk. Dog intet om etnisitet korrelert til kriminalitet.

Også forskere som har studert ungdomsgjenger, blant annet Tormod Øia ved NOVA, har konkludert med at det er sosiale og økonomiske forhold som forklarer hvorfor ungdom havner i gjenger. Det er ikke etniske eller kulturelle forhold som gjør at innvandrerungdom søker sammen i gjenger og blir involvert i kriminelle handlinger. Spørsmålet som da kan reises med full tyngde er hvorfor den etniske bakgrunnen ofte er den eneste opplysningen som kommer fram som den relevante i massemediene, og bør ikke journalister vurdere hva som er relevant informasjon i omtale av krimsaker?

Det er riktig at kriminalstatistikken tidvis har vist en prosentvis overrepresentasjon av innvandrere sett i forhold til befolkningstallene. Dog vil enhver statistiker forklare at kriminalitetsstatistikken er noe en ikke kan bruke som fasit på den faktisk begåtte kriminaliteten. Enkelt formulert: dersom alle forbrytelser i Norge ble rapportert eller oppdaget og riktig gjerningsmann ble tatt og straffet; ja da ville kriminalitetsstatistikken gitt oss riktige svar på hvordan fordelingen er blant de ulike gruppene.

På grunnstudiet i kriminologi vil en også stå i fare for å se Nils Christie vise at kriminalitetsstatistikken sier mer om hva vi som samfunn har valgt å kriminalisere, og viktigere; hvem vi har valgt å kontrollere. Statistikken viser at innvandrere er betydelig overrepresentert blant de pågrepne: I år 2000 ble fire av 1000 nordmenn pågrepet sammenliknet med 14 av 1000 innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn (Gundersen et al, SSB, 2000/18). Og en eneste forelesning med rettsosiolog Thomas Mathisen vil kunne etablere at det er de kontrollerte som viser seg å være de kriminelle. Såpass lite basiskunnskap må kunne forventes av en påtar seg tittelen "redaktør".

Etter dette kan en kanskje få med seg essensen i innlegget mitt 22. april, som altså var at når nordmenn med innvandrerbakgrunn gjør noe galt, omtales de av massemediene som utlendinger eller innvandrere, men når de gjør noe bra omtales de som norske. Det som formidles er dermed at innvandrere gjør noe galt fordi de er innvandrere, men gjør suksess til tross for at de er innvandrere. Anfindsen begrunner ikke hvorfor det alltid skal være relevant å oppgi utenlandsk opprinnelse når innvandrere gjør noe negativt, mens det ikke er relevant når de gjør noe bra.

Bruken av begrepet "av utenlandsk opprinnelse" i pressen skiller videre ikke mellom personer som bor i Norge og personer som kommer hit utelukkende for å begå kriminelle handlinger. Alle blandes sammen i begrepet "innvandrerkriminalitet". Politimester Per M. Marum ved Sør-Trøndelag politidistrikt, mener språkbruken til media stigmatiserer innvandrere, og i et intervju i Adresseavisen 8. juli 2003 sa Marum bl.a. at det "settes likhetstegn mellom asylsøkere, første- og andregenerasjons innvandrere og kriminelle på vandring fra land til land. Dette er svært stigmatiserende".

Avslutningsvis; å unnta offentligheten informasjon om gjerningsmennenes etnisitet, var ikke det mitt innlegg 22. april var myntet på, ei heller var formålet å tilsløre problemene. Ydmykt vil jeg imidlertid hevde at det trengs en oppriktig åpenhet i forhold til kulturell kompleksitet, og vilje til å komme seg ut fra en tankegang som har kjørt seg fast, for å forstå det der fremholdte. – Beklager Anfindsen; jeg tror du imidlertid mangler begge deler, og er således en svært dårlig vert!
Abid Q. Raja
Advokatfullmektig