Ikke bare var valgdeltakelsen på hele 70 prosent, den offentlige debatten forut for avstemningen om EUs grunnlovstraktat har vært omfattende og kvaliteten på argumentene har vært god. Franske velgere har etterlyst et EU med mindre marked og mer sosial trygghet. Den franske folkeavstemningsdebatten har på denne måten repolitisert spørsmålet om det europeiske samarbeidet.

Den franske folkemeningen er umulig å avvise. Avstemningsresultatet kan ikke bare sies å være et uttrykk for en stemningsbølge på et gitt tidspunkt – i et isolert historisk øyeblikk. Det er riktig at mange franske velgere har villet straffe president Chirac og statsminister Raffarin, men misnøyen med det franske lederskapet handlet ikke bare om hvordan det har håndtert innenrikspolitiske forhold. Den handlet også om hvordan det har bidratt til at Europa har gått i en retning de ikke ønsker. For franske velgere er høy arbeidsledighet, sosial dumping og manglende sosial beskyttelse ikke bare et nasjonalt, men også et europeisk spørsmål.

Splittelsen på den franske venstresiden har handlet om hvilken politikk som skal styre EU. Mange på nei-siden mente grunnlovstraktaten knesetter markedsfrihetene for sterkt og at den derfor bør forkastes til fordel for en ny avtale der sosiale rettigheter er bedre beskyttet. De er uenig i EUs nyliberalisme og vil ha en union som i større grad beskytter sosiale rettigheter. Men dette betyr mer EU – det innebærer mer penger og myndighet til det europeiske nivå.

Men hvordan skal det franske nei-et håndteres? For at et demokrati skal fungere må det være mulig å omsette folkeviljen til praktisk politisk handling. Et folkelig mandat er gitt, men paradoksalt nok finnes det ingen mulighet til å kunne omsette det til praktisk politikk. Hvordan kan nasjonale regjeringer komme unna kompromisset som ble fremforhandlet i konventet og på regjeringskonferansen? Skal stats- og regjeringssjefene nå gå for et mer sosialt Europa? Skal de velge å re-nasjonalisere eller avvikle deler av det europeiske samarbeidet? Skal de stoppe østutvidelsen? Skal de lage en ny konstitusjon?

Den virkelige demokratiske krisen er at velgerne har etterspurt politisk styring og et lederskap med en beslutningskapasitet som ikke finnes. Folkeavstemninger er strålende øyeblikk for å høyne de politiske forventningene og for å formulere nye, ofte motstridende mandat til det politiske lederskapet som bare blir sittende igjen mer impotente enn før. Det politiske lederskapet er nå fanget i en beslutningsfelle. De kan ikke overse det franske nei, men trenger forfatningen for å takle utvidelsen.

En kan heller ikke stoppe prosessen ettersom ti land allerede har sagt ja – Spania, Litauen, Ungarn, Slovenia, Hellas, Italia, Østerrike, Belgia, Slovakia og Tyskland. Men debattene i forkant av disse ratifiseringene har vært fraværende. I den grad det har vært noen, minner de mer om reklamekampanjer som i den spanske, eller rene ritualer som i den tyske. Det er fravær av ordentlige diskusjoner der argumenter blir testet og prøvd i et offentlig ordskifte.

Mange ser seg tjent med at det er slik, fordi de oppfatter Unionen kun som et markedsprosjekt. De ser EU som en nyliberal avreguleringsordning og motsetter seg videre integrasjon. De ser ikke behov for demokrati og folkelig forankring av prosjektet. Denne forståelsen blir effektivt støttet av visse krefter innen Unionen også. Derfor er de glad til at det ikke blir noen debatt. Og som så ofte før er det borgerne selv som blir de skadelidende for dette fratar dem muligheten til å øve innflytelse over de beslutninger som berører dem.

Unntaket er som sagt Frankrike. Debatten her kan ikke sammenlignes med EU-motstanden i land som Tsjekkia, Storbritannia og for den saks skyld Norge, for her handler det ikke først og fremst om nasjonale interesser og suverenitet. I Frankrike, som på resten av kontinentet, er en for lengst kommet forbi dikotomien "for" eller "mot" EU. Det europeiske samarbeidet er blitt en del av dagens orden. I tillegg har EU på mange måter et særegent fransk stempel.

Frankrike er det landet som i størst grad har preget det europeiske samarbeidet. Uten franskmenn som Monnet, Schuman, de Gaulle, Mitterrand og Delors, intet EU. Tyskland har selvsagt også vært viktig for EU, men det sier seg selv. De trengte europeisk samarbeid av legitimitetsgrunner. Bonn-republikkens kjennetegn var økonomisk makt og lav politisk profil. Etter tur lot de tyske kanslerne de politiske utspillene komme fra Quay d'Orsay. EU er på mange måter et fransk prosjekt og Frankrike har sett Unionen som sin forlengede arm.

Venstresiden var en viktig premissleverandør for de visjoner som bidro til etableringen av det europeiske samarbeidet. På ruinene av den andre verdenskrig tok blant annet det da nyetablerte sosialistpartiet ledet av tidligere president François Mitterrand, til orde for ideen om et europeisk fellesskap for å sikre fred i Europa.

Intensjonen bak det europeiske samarbeidet var derfor fra starten av i høyeste grad politisk – det var forsvars- og sikkerhetspolitikken som var Monnets anliggende, men han anså, i likhet med Kant, at handel og praktisk problemløsning var det beste tillitskapende middelet. Først samarbeid om kull og stål, så om andre spørsmål.

I dag har samarbeidet utviklet seg så mye både i bredden og dybden at demokrati blir uunngåelig. Det er ikke lenger nok at EU legitimeres indirekte gjennom medlemsstatenes demokratiske institusjoner.

All makt stammer fra folket, heter det, og problemet er at det europeiske samarbeidet som startet ut som problemløsning for medlemsstatene snart fikk et teknokratisk preg. Det var de økonomiske og politiske elitene som samarbeidet og som mente å vite hva befolkningen ville. Lenge kunne beslutningstakerne trekke på en taus konsensus, men misnøyen grep om seg.

Den toppet seg med Maastricht-traktaten i 1992 som la grunnlaget for den politiske unionen. Det var med svært knappe marginer den franske befolkningen sa ja, og i Danmark ble det som kjent nei. Dette sendte sjokkbølger inn i EU systemet, og det ble satt i gang reformer for å møte kritikken. Slagordet var en Union nærmere borgerne, og forskjellige tiltak er blitt satt i verk.

I 2003 la et mer demokratisk organ – et konvent – under ledelse av den tidligere franske presidenten Valéry Giscard d'Estaing, fram forslaget om ny grunnlovstraktat for EU. Her gis EU-parlamentet og de nasjonale parlamentene større makt og her forenkles beslutningsprosedyrene. Men det er i siste instans bare eksistensen av en offentlig debatt som har resonans i det politiske system som kan gi demokratisk legitimitet til den europeiske integrasjonsprosessen.

Det er mangelen på slike prosesser som er EUs virkelige, og til syvende og sist også medlemsstatenes demokratiske underskudd. Det er i offentligheten at det kritiske blikk dannes og den kommunikative makt skapes. Det er denne makten som gjør det mulig for beslutningstakere å vise til folkemeningen og det er denne som gir borgere mulighet til å holde beslutningstakere ansvarlige for sin politikk. Uten slike prosesser blir institusjonelle reformer for å bedre demokratiet fåfengte.

Dette er bakgrunnen for at debatten i Frankrike er så interessant. Den går på framtidens Europa og mange er redd for at konsesjonene gitt til EU-skeptikerne (les britene) om et mindre forpliktende og mer liberalistisk EU, skal utvanne samarbeidet og svekke integrasjonsbestrebelsene. I Frankrike er EU blitt repolitisert. Her maktet tidvis debattantene å ta fatt i de prinsipielle spørsmålene som for eksempel hvordan sosiale rettigheter bør balanseres av økonomiske friheter (debatten om Bolkestein-direktivet), hvor store ressurser som bør overføres til det europeiske nivået for å sikre et minimum av sosial rettferdighet (diskusjonen om EUs finansielle perspektiv 2007-13) og hvor grensen bør gå for retten til kapitalforflytting til tredje land (et av Attacs viktigste temaer). Arven fra den franske revolusjonen lever videre!