Etter 11. september 2001 har vi stadig fått høre at muslimske terrorister er rike, velutdannede, privilegerte. Underforstått: Det finnes ingen sammenheng mellom terroristene og verdens undertrykte folk. Terroristene er drevet av et egoistisk markeringsbehov, typisk for vestlige middelklassemenn.

Bombeangrepet i London slår hull på denne myten. De fire hovedmistenkte – Mohammad Sidique Khan, Shehzad Tanweer, Hasib Hussain, Jermaine Lindsay – var slett ikke "privilegerte". De kom fra en fattig bydel i Leeds, nordøst i England, et fordums sentrum for kullgruvedrift og ullindustri. Som så mange andre vestlige metropoler er også Leeds i ferd med å ta steget inn i "informasjonsalderen". Det innebærer en voldsom polarisering av arbeidsmarkedet, mellom høytlønnet kunnskapsintensivt arbeid på den ene siden, lavtlønnet tjenesteproduksjon (renhold, fastfood, prostitusjon) på den andre – og en tilsvarende oppdeling av det urbane rommet. Bydelene med mange innvandrere preges av arbeidsledighet, kriminalitet, ghettoisering. I de "fremgangsrike" og "fremtidsvendte" bydelene tilrettelegger politikerne for næringsdrift, kulturliv og en neonlysende urban glamour zone, tilpasset den kreative klasses smak. Sosialgeografene har et navn på fenomenet: dual city. Betegnelsen er dekkende for de fleste postindustrielle storbyer, Oslo inkludert.

De fire selvmordsbomberne hadde riktignok utdannelse, og de var vel ansett i nærmiljøet. Men et eller annet sted på veien glapp det: I likhet med mange unge innvandrere fikk de problemer ved overgangen til voksenlivet. Mohammad Khan, som betraktes som lederen i gruppen, sa opp jobben som lærerassistent og forsøkte å holde liv i familien for fattige 17 000 pund i året. De fire unge mennene levde – dette ifølge avisen The Guardian – "i ensformige rekkehus, med allerede nedadgående karrieremuligheter", i en bydel med lite karisma, men adskillig mer stigma.

Det er blitt sagt om London-bomberne at de i utgangspunktet var skremmende "normale". Det kan stemme – men bare i den forstand at de vokste opp under de samme vilkår som innvandrere flest. Og i vestlig sammenheng er disse vilkårene vitterlig ikke "normale".

I sin siste bok, Wasted Lives. Modernity and its Outcasts (2004), beskriver sosiologen Zygmunt Bauman hvordan globaliseringen skaper en mengde "overflødige kropper", som arbeidsmarkedet kan klare seg uten. Innvandrerne utgjør en stor del av denne gruppen. Disse menneskene befinner seg i et uløselig dilemma: Når de forsøker å etterleve samfunnets gjeldende forskrifter, blir de beskyldt for å tilrane seg ufortjente goder. Når de åpenlyst tar avstand fra majoritetens livsform, utlegges det som en bekreftelse på hva flertallet "alltid har ment": At de er "kreftsvulster" og "fiender" av det bestående.

Betyr dette at terroristenes viktigste motivasjon ikke er de vestlige landenes utenrikspolitikk, men innenrikspolitikk? Det ville være å gå for langt. Men London-bombernes bakgrunn viser hvor meningsløst det er å blåse til en global "krig mot terror". Kampen mot terrorismen må føres på helt andre politikkområder: Vi må gjøre noe grunnleggende med arbeidslivet, med integrasjonen, med sosialpolitikken, med byplanleggingen – ut fra den innsikt at der det finnes forspilte liv, finnes det potensielt også terrorister.
Bendik Wold