Douglas Noël Adams – merk initialene: DNA – født 11. mai 1952. Død av hjerteinfarkt på et helsestudio 11. mai 2001 (slik skal man ta på seg det vestlige nåtidsmenneskets overforbrukssynder: Man svetter av seg flesk til man dør). Gjenoppsto som asteroide i det store asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter 18. januar 2005, navngitt av Den internasjonale astronomiforeningens Minor Planet Center i Cambridge, Massachusetts. Nå går Asteroid Douglasadams i bane rundt solen – i vårt solsystem, for å være presis – med en radius på 358 millioner kilometer.

Bokifisering. The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, eller på norsk Haikerens guide til galaksen, var opprinnelig et hørespill, laget for BBC i 1978. Hørespillet ble bokifisert i Adams' famøse "trilogi i fem deler" i perioden mellom 1979 og 1992. Verket foreligger også i en rekke andre versjoner: tv-serie, dataspill, tegneserie, skuespill – og et hørespill basert på de tre første bøkene av trilogiens fem bind. Og altså nå: filmen The Hitchhiker's Guide to the Galaxy.

Filmen er løselig basert på de fire første episodene av hørespillet. Siden filmen er produsert i Hollywood, har man sett det nødvendig å kutte ned på Adams' opprinnelige aforistisk-humoristiske dialog og fylle tomrommet med et trekantdrama mellom hovedjordboeren Arthur Dent (gestaltet av Martin Freeman, like lite tøff i trynet her som i tv-serien The Office), romskipsråner (og dessuten universets president) Zaphod Beeblebrox og jordboersken Trillian. Denne (for de færreste) kjærkomne intrigante modifikasjonen suppleres dessuten med en (ikke akkurat) elegant produktplassering av et kjent mobiltelefonmerke.

Reisehåndbok. Når du skal se denne filmen – hvis du ikke gidder å lese boken, nå som den er blitt filmatisert – kan du ha en viss nytte av å kjenne til noen mer eller mindre sentrale detaljer fra The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, altså boken inni boken, i hvert fall i bokversjonen. Det er nemlig slik at hovedperson-Arthurs venn Ford Prefect avslører seg som romvesen, som er på jorden for å gjøre research til en ny utgave av The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, en bestselgende brukerveiledning til universet som skal beskytte ryggsekkturister mot panikk.

Dette gjør han i løpet av et kort tidsintervall, mellom tidspunktet hvor Arthur får vite at huset hans skal rives for å bygge en motorvei, og øyeblikket han får vite at jorden skal sprenges for å gi rom til en intergalaktisk motorvei (en slik pseudorekursiv struktur, bok inni bok, motorvei inni motorvei, ser vi også i det faktum at statsmannen Zaphod Beeblebrox har et ekstra hode inni hodet – han må tross alt ha to ansikter for å skjøtte sitt presidentembete.)

Murstein. Ford Prefect er altså et romvesen. Han redder Arthur fra den sikre undergang ved å tilsnike seg haik med romskipet som skal blåse jorden i fillebiter og som – denne detaljen er i boken, men er utelatt fra filmen – henger i luften på samme måte som mursteiner ikke gjør det. Romskipet er bevogonert av romvesener av typen Vogoner, universets mest byråkratiske art.

Merk for øvrig at det er byråkrater som ødelegger jorden. Filmatiseringen fremstiller vogonerne som ikke helt ulike autoritetsfigurene i Pink Floyds The Wall. Om dette er tilfeldig eller ei, vites ikke. Hvis det ikke er tilfeldig, er det ikke den første utvekslingen mellom Pink Floyd og Douglas Adams: Adams' offisielle selvbiografi heter Wish You Were Here, og det var Adams som valgte tittelen til Pink Floyds album The Division Bell.

Detaljer. Her kommer altså noen mer eller mindre sentrale detaljer som er utelatt fra filmen om boken i boken The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, som annonsert i forrige avsnitt.

Grunnen til at Arthur går rundt med et håndkle: Et håndkle er omtrent det mest nyttige man kan ha med seg når man haiker rundt i universet. Skal man til Jagland Betas kalde måner, gir et håndkle varme. Det kan brukes som gassmaske. Og ikke minst: Et vått håndkle er et farlig våpen. I shoot out-scenen hvor vogonerne angriper filmens helter, rømmer vogonerne ved synet av Arthurs fryktinngytende håndkle. Helt ubegripelig for en som ikke har lest boken.

Planeten Magrathea er en gammel planetfabrikk. Alle innbyggerne har gått i dvale på grunn av lavkonjektur i hele galaksen. Spesialtilpassede planeter er tross alt en luksusvare, og det er ikke hvem som helst som har råd til sin egen planet.

Beviset på at Gud ikke eksisterer. Det baserer seg på fiskearten Babel fish, som har den egenskapen at hvis man putter den i øret, så vil man automatisk kunne forstå ethvert språk i universet. Dette er beskrevet i boken på følgende måte:

"I refuse to prove that I exist," says God, "for proof denies faith, and without faith I am nothing."

"But," says Man, "the Babel fish is a dead giveaway isn't it? It could not have evolved by chance. It proves that you exist, and so therefore, by your own arguments, you don't. Q.E.D."

"Oh dear," says God, "I hadn't thought of that," and promptly vanishes in a puff of logic.

"Oh, that was easy," says Man, and for an encore goes on to prove that black is white and gets himself killed on the next zebra crossing.

Takk for all fisken. Nytt faktum: Menneskene er ikke jordens nest mest intelligente skapninger; de kommer på tredje plass. På andre plass finner vi delfinene. Øverst troner musearten. I filmens innledningssekvens, etter en musikalaktig "So Long and Thanks for All the Fish", forlater delfinene planeten Tellus. De har tross alt forstått for lengst at jordens ødeleggelse er nær forestående. Men først har delfinene forsøkt å kommunisere dette til menneskene. Disse advarslene ble mistolket som tigging etter fisk eller forsøk på å plystre USAs nasjonalsang.

Nå vel. Det trenger ikke gå så ille. I 2002 – og dette er helt sant – leverte Preben Wik en hovedoppgave ved Institutt for lingvistiske fag ved Universitetet i Oslo hvor han beskrev det han kaller en General Audio Pattern Recognizer (GAPR). Denne teknologien kan beskrives som noe ikke så ulikt en Babel fish. Delfiner har ikke samme taleorganer som mennesker, og kan dermed ikke lage menneskelige språklyder, og vice versa. Når et menneske vil si noe til en delfin, må hun derfor snakke gjennom en GAPR. Først går talen gjennom en automatisk talegjenkjenner, en enhet som tolker tale om til tekst. Siden forholdet mellom et ord og hva det betyr er tilfeldig, kan ordets betydning – grovt sagt – gjøres om til et tall.

Sikkerhetskopi. Dette tallet kalles hos Wik en "symbolic message unit", på norsk "en symbolsk meldingsenhet". Dette ser Wik for seg som en språkuavhengig koding av et ords betydning. Det er med andre ord ikke bare mulig å lage en GAPR – en oversettelsesteknologi – mellom mennesker og delfiner, men for eksempel også mellom griser og delfiner.

Uansett: Etter at talen er omtolket til en symbolsk meldingsenhet, kodes enheten om til lyder som er gjenkjennelige for delfiner. Detaljer som hvordan talegjenkjenning gjøres ved hjelp av nevrale nett, en matematisk modell av hjernen, og hvordan delfinenes vokabular skal kartlegges, blir det dessverre ikke plass til å gå inn på her. Videre bør det tillegges at denne teknologien foreløpig er langt unna å være praktisk implementerbar.

Skulle Wiks prosjekt gå skeis, trenger vi heller ikke bekymre oss. På planeten Margrathea, forteller Douglas Adams oss, finnes nemlig en sikkerhetskopi av jorden. Men etter alt å dømme er dette ikke noen nyhet. Spesielt ikke for enkelte prominente statsledere. Eller byråkrater.

aktuell film

garth jennings

Haikerens guide til galaksen

Premiere over hele landet fredag 29. jul