De ble voksne i punkens kjølvann, i det lunkne badevannet som utgjorde 1980-tallet: jappene, høyrebølgen, den kalde krigen. De vokste opp med samvirkelaget, NRK-monopolets finske fjernsynsteater og velmenende sosionomer med lilla skjerf. Den gang pizza kunne serveres i middelklassens middagsselskaper.

De ble ironigenerasjonen, slackerne, Generasjon X. De skulle forandre samfunnet, men ikke ved å stå på barrikadene, som 68-erne, nei, heller ved en slags mental revolusjon foran pc-ene. De trodde på markedets frigjørende kjøpefest, på nærradioene, internett, fritt joggeskovalg og Tom Wolfe.

Da 1968-ernes prosjekt stanset opp, tok deres over. De ble de virkelig "radikale", de tenkte helt nytt. De leste franskmennene Jacques Derrida og Michel Foucault og lærte seg å dekonstruere de nasjonale mytene. Deres horisont ble hele verden. Men noen ville ikke høre, og disses navn var "68-erne".

– Det jeg mener er 68-ernes problem, er at de aldri greide å kvitte seg med sitt eget selvbilde som opposisjonelle, selv ikke da de kom i posisjon, sier Iver B. Neumann. I2000 skrev han essayet 68-ere og makt og satte ord på det mange følte. Arven fra 68-erne kastet lange skygger, og ble heftig kritisert.

I 40-årskrise? Hva gjør X-erne nå? Kjetil Rolness har fast spalte i Dagbladet. Erling Fossen må stå opp om morgenen for å gå på jobb og hjelpe næringslivet. Samtiden-redaktør Knut Olav Åmås har fått doktorgrad og kommentatorjobb i Aftenposten. Brita Møystad Engseth har vært innom de fleste av kultur-Norges store institusjoner, og kjempet Hollywood-filmens sak. Iver B. Neumann har endelig fått en posisjon på Blindern. Beate Nossum har plassert seg trygt i reklamebransjen. Og når journalister skal ha noen til å si noe "ordentlig" om mat og folk, ringer de til Runar Døving, ikke Kåre Norum.

Harald Eia fikk hele Norge til å le av 68-erne på 1990-tallet.

– 1968-erne er svekkede, innrømmer han i dag.

– De sitter ikke lenger med så mye makt. Nå er det vel heller min generasjon som styrer, er det ikke? spør Eia.

Det store spøkelset. Likevel snakkes det mye om 68-erne. Den 14. august skrev Knut Olav Åmås, kommentator og Samtiden-redaktør, i Aftenposten at han ville ha et endelig oppgjør med arven fra 1968.

– 68-erne dominerer akademia og kulturlivet. Næringslivet passet aldri deres habitus. Men de er i ferd med å miste momentum. De fleste av dem er rundt 60, så om syv års tid blir det lettere å puste rundt omkring, sier Neumann, som selv er i midten av 40-årene.

– Likevel har 68-erne fortsatt et selvbilde som bleieunger. De har makt, og bør tåle kritikk, men blir sårede og lei seg når de møter den. De vrir seg som åler og er umulige å få tak i. Det de burde ha tenkt på, er at det er generasjonen bak dem som sikrer deres ettermæle.

Og den generasjonen tilhører nettopp Neumann.

– For meg er Generasjon X, de mellom 35 og 45, karrieregenerasjonen. De utviser en helt enkel, klassisk psykologisk profil som det bortskjemte barn. De fraskriver seg alt ansvar for samfunnsutviklingen, og skyver skylden for alt som går galt over på 68-erne. Karrieregenerasjonen kjennetegnes ved at på de på overflaten virker fulle av selvtillit, mens de reelt sett er konfliktsky og har angst for forandring. Nettopp derfor fraskriver de seg ansvar, til tross for at deres posisjoner i samfunnet gjør dem objektivt mektige, sier danske Morten Albæk, filosof, kommentator og skribent i flere danske medier og medforfatter av boken Generasjon fucked up?, som diskuterer generasjonene etter 68-erne. Albæk er født i 1975.

– Det kan virke som om 68-erne er en enhetlig generasjon fordi de blir fremstilt som én gruppe av folk rundt 38, 38-erne kaller jeg dem, som gjerne vil slippe til, sier 68-er og professor i statsvitenskap Trond Nordby.

38-ernes kritikk av 68-erne er først og fremst motivert av hensyn til deres egen karriere, mener Nordby.

– Jeg kan være enig i påstanden om at man gjør 68-erne viktige fordi man selv er så god til å diskutere nettopp 68-erne. Det finnes gode og dårlige tenkere i enhver generasjon, men ideen om "68-erne" fremstår mer og mer som en prygelknabe som er slått til blods, til det ugjenkjennelige, sier Harald Eia.

Åmås' kommentar ble besvart av Mari Lending, stipendiat ved Arkitektøgskolen. Hun mener det er på tide å diskutere noe annet enn 68-erne. Trond Nordby er enig i at 38-erne får mye spalteplass.

– 38-generasjonen er en generasjon som er veldig synlig i mediene. For denne generasjonen er mediene nærmest å sammenligne med en sirkusmanesje. Pr-kåtheten er ikke så stor blant 1968-erne som blant 38-erne, sier Nordby.

Dommerne. – Dette er dommergenerasjonen i norsk politikk, sier Magnus Marsdal, Attac-leder og styreleder i Stiftelsen Manifest, om generasjonen rundt 40. Marsdal er 31 år og regner seg ikke som en av 38-erne.

– Det finnes ingen spillere, bare tribunedommere. De har hele tiden en virtuell dommerkappe på seg. De åpner opp avisen og tenker: "Hva slags dumheter kan vi finne her? Å nei, se på det, han tyr til ideologi, og vi har jo bestemt at ideologiene er døde", sier Marsdal, og forklarer fenomenet slik:

– Den systemkritiske venstresiden kjørte seg på dunken i løpet av sytti- og åttitallet. Det er bakteppet for dommernes virke. Venstresiden var ideologisk og politisk impotent.

Generasjonene som kom etter 68-erne, var barn av 50-tallets konforme Nato-Norge, mener Marsdal.

– De hadde en dobbel fordel over 68-erne: De var mer avanserte teoretisk, hadde mer avansert programvare enn 68-erne. Postmodernismen nådde aldri 68-erne. Dommerne dekonstruerte venstresiden som fortelling, det var et utmerket våpen. Den andre fordelen deres var at det var fritt frem: Det var lite konkurranse intellektuelt på åttitallet og nittitallet, man kunne konkurrere i å være politisk impotent på den mest elegante måten, fordi det ikke var noen politisk bevegelse der til å utfordre dem. Dermed kunne de holde det gående med ting som ikke førte noe sted. Men fra og med Seattle-opprøret i 1999 forandret dette seg. Nå er det blitt passé å prange med sin politiske impotens. Det postmoderne paradigmet ebber ut uten at de har kommet noen vei.

Sentrum eller periferi. Det er én 42-åring som bråker mer en noen annen i norsk presse, og det er Erling Fossen. Og han snakker gjerne på vegne av sin generasjon.

– Forskjellen på oss og 1968-erne er at de valgte landet i konflikten mellom sentrum og periferi. Vi tok side for byen. De tok til orde for desentralisering. Vi vil ha nye arbeidsplasser til byen. På et vis kan du si at 68-erne sloss for enfold. Vi slåss for mangfold.

Fossen kaller sin generasjon "interrailgenerasjonen":

– Jeg er født i 1963, og var blant de første som lærte om data på skolen. Vi er teknologioptimister. Vi har et mindre nasjonalt fokus enn 68-erne, er mer globale. De første som klarte å komme ut av skyggene til 68-erne var Thomas Hylland Eriksen, Iver B. Neumann og jeg selv, sier Fossen.

Magnus Marsdal er ikke særlig imponert:

– Jeg mener den klareste parallellen til dommerne er Carl I. Hagens virke. Det han gjør ideologisk for arbeiderklassen er å fremstille som fremskritt det som er tilbakeskritt. Og så hevder han at motstand mot dette er reaksjonært. De tilsynelatende apolitiske dommerne gjør i bunn og grunn det samme for middelklassen og de intellektuelle. Ordene er bare noen andre: globalisering, fleksibilitet, utvikling. De fremstiller det som er tilbakeskritt som fremskritt. Derfor har dommernes prosjekt en parallell i en annen klasse, nemlig arbeiderklassen. Det er det samme backlash-prosjektet.

Det skyldes at venstresiden har spilt fallitt overfor arbeiderklassen, mener Marsdal.

– Fagbevegelsen har sviktet. Der det før fantes fremtidsvisjoner, finnes nå ofte bare et pampevelde. Det åpner for at Hagen kan angripe arbeiderbevegelsen som en reaksjonær dinosaur. Dommerne forklarer det samme for folk som jobber på universitetene. De har den samme sosiale posisjon, selv om Frp-lederen kom fra pengehierarkiet og dommerne fra åndshierarkiet. Carl I. Hagen var en middels sukkerimportør, og i begynnelsen var Frp et kronisk småborgerparti. Ikke at jeg har noe imot småborgerne, jeg er jo en selv, men Frp-velgeren var i begynnelsen en fyr med pølsebod, som synes at kommunen la for mange restriksjoner. Dommerne er små uavhengige symbolprodusenter. De heier på sin egen geskjeft. Jeg tror mange av dem prøver å ha en del politiske meninger, fordi det liksom hører med til deres virke som skribent eller lignende. Sånn sett er for eksempel Oslo Byforum et laug for skribenter og uavhengige forskere, en slags støttegruppe. Det er en overdrivelse å kalle dem en generasjon, selv om vi snakker om et generasjonsfenomen her.

– Marsdal kaller dere en generasjon av skribenter, Fossen?

– Og hvorfor sier han det? Vi har startet et nytt politisk parti, vi har et konkret prosjekt. Marsdal vil så gjerne være en 40-åring som ble hørt. Hans problem er at han sitter og skriver på denne laptopen sin og prøver å bli den nye Ottar Brox. Dette er en liten intern rivalisering. 68-ernes prosjekt er dødt. Marsdals Manifest vil også tørke bort.

– Jeg har sjelden møtt noen som er mer fordomsfulle enn denne gjengen av tilsynelatende fordomsfrie og tolerante folk. De er åpne mot alt fra høyre: markedsliberalisme, USA. Og så fantastisk forutinntatte mot alt som ligger til venstre for dem selv. De forestiller seg noen ganske bestemte klynger av holdninger: Dersom man er mot deregulerte markeder, er man også mot liberalt demokrati, liksom, sier Marsdal.

Et skandinavisk fenomen. Marsdal får støtte av danske Morten Albæk.

– Jeg er selv borgerlig og liberal. Karrieregenerasjonen hevder at de er liberale, men da tildeler de ordet liberal en helt annen semantisk betydning enn tidligere, sier Albæk.

– De ser liberalt som utelukkende synonymt med en sunn og progressiv markedsøkonomi. Derfor vil de ha skattelette og så videre. De vil ha en realpolitikk som gagner dem selv. Karrieregenerasjonen, og det som gjør den så hul, så intetsigende, men også farlig, er at de ikke ser at liberalt betyr å sikre hvert enkelt menneske de beste muligheter til å realisere sitt potensial, og at det er nettopp dette velferdsstaten har kjempet for og mer eller mindre lykkes i. Hvis det å proklamere seg som liberal rett og slett betyr å være for skattelette, ja, så er det begrepet ødelagt. Generasjon X bedriver en form for undergraving av de liberale frihets- og likhetsideologiene som er grunnlag for alle demokratier, også de skandinaviske. Og for karrieregenerasjonens personlige suksess og privilegier.

Velferdsstaten er utsatt for et press som gjør at det må gjennomføres reformer, mener Albæk.

– Men den generasjon som er et rendyrket produkt av velferdsstaten, altså karrieregenerasjonen, er blitt velferdsjunkier, som er avhengie av sitt daglige velferdsfiks, og derfor ikke interessert i å gjennomføre de nødvendige endringer. De er ikke nær så forandringsvillige, nær så aggressive som de gir seg ut for og derfor kommer ikke karrieregenerasjonen til å bli arkitektene bak de nødvendige reformene. De er mye mindre forandringsvillige enn eldre generasjoner.

– For hvem stemmer karrieregenerasjonen på? De borgerlige liberale partier, hvilket er et paradoks i moderne politikk, da de borgerlige partiene på den ene siden slår seg opp på viljen til å føre en ansvarlig økonomisk politkk og gjennomføre de nødvendige økonomiske reformene som må til for å sikre velferdsstaten. På den andre siden er de borgerlige partienes velgerkorps blant dem som er aller minst interessert i velferdsreformer. Analyser viser at karrieregenerasjonen faktisk ikke er interessert i velferdsreformer. Det ansvaret skyver de over på 68-erne.

En underdog. Kanskje er 38-ernes angrep på 68-erne kun et debatt-triks. Slik at de kan fremstille seg som den som er i opposisjon til det rådende og skjule sin egen utilstrekkelighet.

– Underdogen – også en arv fra 68-generasjonen – er den mest oppskattede dyrerasen i den norske offentligheten. Underdog-posisjonen gjør deg automatisk til en vinner, sier Hilde Sandvik, redaktør i tidsskriftet Syn og Segn. Hun kaller dagens 40-åringer for frilansgenerasjonen.

– Den nye generasjonen har ikke denne autoritetsfrykten som preget tidligere generasjoner, de er uredde, og derfor friere. Denne friheten er blant annet brukt til å skape det ultimate monsteret, den frie, alltid tilgjengelige arbeideren. Denne utviklingen passer som hånd i hanske med den utviklingen vi har innenfor arbeidslivet i dag, der det blir stadig flere løse forbindelser, sier hun.

68-er Trond Nordby mener individualitet er et viktig stikkord for 38-erne.

– Det politiske innholdet er ulikt. 1968-ere sto for solidaritet og ønsket et bedre samfunn for alle. 38-erne står for individualitet.

– Jeg ser frilanseren som et godt bilde på vår generasjon. Hun brander seg selv for å selge sine tjenester og er "den frie stemmen" på jakt etter en ny pengesekk. Slikt skaper dårlige vilkår for å være opprørsk, sier Sandvik selvkritisk.

42-åringen Fossen priser mangfoldet, eller individualismen, om du vil.

– Den største forskjellen er at vi ikke er så mange, og vi er heller ikke så enhetlige. De leste jo alle sammen Mao og hørte på de samme jazzplatene. Vi er mye mer mangfoldige. 68-erne er i dag menn i 60-årene. Vi er en brokete forsamling, det er flere damer blant oss, og vi er sammen med folk som er både yngre og eldre enn oss selv. Vi er ikke generasjonsfascister, slik 68-erne var. I 23-årsalderen hevdet de at "ingen over 30 har noensinne lært oss noe", og dette hevdet de på et tidspunkt der de selv nettopp hadde tatt ex. phil. og kanskje ett grunnfag. Vi er mer vertikale.

Når noen klager over at 38-erne er lite solidariske, oppfatter Fossen det som "gammelmannstårer".

– De hadde makten, nå er de most og skal på gamlehjem. 68-ernes solidaritet er en papirsolidaritet. De kan bare være solidariske i gruppe. Vi kan vise solidaritet uten gruppen. Vi kommer aldri til å gå inn i et parti med stram disiplin. Bylivet passer for vår innstilling. I byen kan alle ha sin individuelle livsførsel, men samtidig krever bylivet at en gir opp noen friheter, og det krever benhard organisering.

Hilde Sandvik har ikke like lett for å se det store prosjektet til 38-erne:

– Prosjektet er kanskje bare å ha det gøy. Man vil nødig ofre moroa ... Men det er den stygge måten å se det på.