Shabana Rehman dukket opp da det norske folk nådde et klimaks av misnøye med mislykket integreringspolitikk, misnøye med antirasister som fanatisk hindret debatten om innvandrerkvinners forhold, misnøye med statiske forhold i deler av innvandrermiljøet som har stivnet i fillete tradisjoner overført fra middelalderen. Shabanas modige skritt mot individuell integrering gjorde henne til en figur som utkrystalliserte nordmenns savn av innvandrerkvinnens kamp for egne rettigheter.

Innvandrermiljøet oppfattet nordmenns støtte til Shabana som uttrykk for norsk hat mot islams kultur – at nordmenn støttet Shabana for å bekjempe den gode muslimske tradisjonen som er basert på islam og åpenbaring. En slik oppfatning uttrykker en av fordommene mot det norske folk, grunnet en autisme som preger vårt innvandrermiljø. For nordmenn hadde andre hensikter da de støttet Shabana: De kan ikke akseptere at menneskerettigheter og likestilling mellom kjønnene kun gjelder dem i Norge, mens innvandrerkvinner i praksis blir fritatt fra samme rettigheter. Derfor omfavnet nordmenn Shabana som et individ som utviklet seg i samfunnet, og delte med nordmenn verdier og idealer.

Nordmenn deltok i 2002 på en demonstrasjon på Grønland ledet av Shabana, for å markere at de verdier som gjelder norske kvinner, samtidig gjelder for innvandrerkvinner. Trakassering av innvandrerjenter, vil ikke bli tolerert uansett antirasistenes kulturrelativisme. Demonstrasjonen gjorde Shabana til et symbol for innvandrerkvinnens mulige protest.

Men Shabana som symbolfigur gjorde mange tabber som har rokket ved hennes offentlig rolle som misjonsbærende innvandrerkvinne. Hovedinnvending mot henne er at hun ikke klarer å skille mellom standupkomikerens og frihetsforkjemperens rolle. Eller rettere sagt, at hun ikke klarer å forene sin rolle som kvinnesakskvinne med sitt yrke som standup-komiker. Og tabbene har vært såpass grove at de har skadet hennes posisjon i samfunnet.

Da hun i 2002 ble intervjuet av blant annet Dagsavisen om sin kampanje, uttalte hun: "Jeg vil ha en fittedebatt!" Media reagerte ikke på en slik uttalelse, verken mot språkbruk eller innhold. Kanskje media har misforstått forestillingen om integrering av innvandrere. Det å bruke et slikt ord i offentlighet, sjokkerer ikke bare innvandrermiljøet, men også nordmenn. Aksepterer Ola Nordmann at hans datter bruker dette ordet privat eller offentlig?

Nordmenn er et anstendig folk. De aksepterer sjeldent adferd som kaster vrak på bluferdighet og god folkeskikk. I tillegg er innholdet av uttalelsen "Jeg vil ha en fittedebatt" totalt feil. Innvandrermiljøet har redusert kvinnen til et kjønnsorgan med æresforståelse, og Shabana burde rehabilitere innvandrerkvinnen ved å si at kvinnen ikke kun er et kjønnsorgan, men et menneske med følelser og et hode med edle tanker. At menneskeverdi er største kapital, uansett mann eller kvinne. Hvis Shabana ønsker en "fittedebatt", overfører hun denne noble kampen i det muslimske miljøet til et lavere og obskønt nivå som ikke bare innvandrerforeldre reagerer på, men norske foreldre like sterkt.

Lojalitet til samfunnet uttrykkes på forskjellige måter. Som standup-komiker malte Shabana det norske flagg på sin nakne kropp. Hun mente at hun eier kroppen, og nakenhet er protest mot det tradisjonelle æresbegrepet. Men hvordan folk oppfatter hennes handling, burde også tas i betraktning: Norsk flagg på Shabanas nakne kropp ble oppfattet som en grov handling og avskrekket innvandrermiljøet. Dette er stoff for tabloidpressen. Skal innvandrerjenter male flagget på sine nakne kropper for å bevise tilhørighet til Norge?

Etniske norske jenter er lojale mot sitt land. De eier sine kropper akkurat som Shabana. Men de behøver ikke å male kroppen. Norsk flagg heises høyt som symbol. Det er vanære å brenne, å tråkke på flagget. Shabanas opptreden kan virke støtende på mange nordmenn.

Derfor virker det siste rumpestuntet som en besegling av Shabanas rolle i samfunnet. Hennes rolle begrenser seg til en ren standup-komiker og berøver henne det seriøse trekk i offentligheten som kvinneforkjemper.

Å vise rumpe i Haugesund, har ingenting å gjøre med ytringsfrihet. At hun kan gjøre det hun vil, betyr ikke at folk ikke har rett til å mene hva de vil. Ytringsfrihet er en handling eller en formidling av tanker og misjon, som dyrker mennesket. Ytringsfrihet er ikke et mål i seg selv. Det er mennesket som er målet. Ytringsfriheten hedrer og dyrker mennesket.

Det er mange kvinner som protesterer mot reklame som gjør kvinnenes kropp til et middel for markedsføring. De aksepterer ikke at kvinnenes kropp vises naken for å markedsføre en vare. Tvert imot er ytringsfriheten i fare når den freder en obskøn handling i offentligheten. Er det mulig at man ikke kan formidle sin misjon uten å vise sin rumpe? Blir innvandrere mer integrert, hvis de i morgen går på Karl Johan og viser sine rumper i rad og rekke for forbipasserende nordmenn? Media burde spille en rolle i slike situasjoner, og ikke bare formidle. Å godkjenne offentlig en slik handling, skader ikke folk, men medias rolle.

Derfor mangler Dagbladets ensidige støtte til Shabanas handling (leder, 26. august) dypere nyanser som skiller mellom kriminelle "uakseptable ytringer" og Shabanas handling. Jeg er også sterkt uenig med Knut Olav Åmås som i Aftenposten samme dag mener at de som skjøt et dusin skudd inn i restauranten til Rehmans søster, er de "som virkelig skjønte hvor farlig og viktig Shabana Rehman er". Skal vi betrakte disse kriminelles reaksjon som målestokk for vår vurdering av Shabanas handlinger?

Disse kriminelle kan ikke forstå et integreringsprosjekt. De reagerer ut fra instinkt basert på senile machotradisjoner. En skyteepisode er en handling som ligner på Rambos. Når krigeren Rambo i amerikanske filmer møter sin fiende, snakker han ikke, men skriker høyt. Han snakker ikke og kommuniserer ikke med ord, slik folk gjør, men skriker som et dyr i jungelen.

Shabana er også som Rambo – hun bruker ikke sin taleevne, noe som skiller menneskeriket fra dyreriket. Å vise rumpe er en overfladisk provokasjon som appellerer til media, men ikke til innvandrere og nordmenn. Dette er heller ikke et uttrykk for misjon. Tvert imot, formidler rumpestuntet Shabanas ekshibisjonistiske trang.

I store byer kan man møte folk som plutselig blotter seg for å sjokkere eller nyte en slags opphisselse. Et slikt fenomen blir ikke oppfattet som uttrykk for misjon i samfunnet, men syke mennesker som jages av vakter og politi. Å vise rumpe foran andre, bærer ikke noen misjon, og enhver stripper i Oslos go-go-barer kan gjøre dette i ytringsfrihetens og yrkets navn.

Men det blir feil hvis man betrakter en slik handling som noe annet enn rumpestunt. Kulturminister Svarstad Haugland vil sikkert ikke akseptere at hennes datter viser rumpa offentlig for folk. Og ingen norsk anstendig mann eller kvinne aksepterer for seg eller sine døtre å vise rumpe. Det var synd for Shabana. Spørsmålet er: Hva kommer Shabana til å vise i ytringsfrihetens navn neste gang?