Blå. 15. april 2005. Kl. 21.45. Det er en halv time til artisten Sofian skal innta scenen for å holde sin debutkonsert. Christer Falck, sjefen for Sofians plateselskap C+C records, snakker i mobilen. Håkon Moslet, P3s musikksjef, vil ha folk på gjestelisten. Det får han.
22.05. Moslet ringer igjen. De er forsinket. Falck tilbyr seg å tøye konsertstart med ti minutter.
22.30. Moslet og co. har ennå ikke kommet. Sofian går på scenen.
22.40. Moslet ringer igjen, spør om Falck kan sette opp et par til på gjestelisten. Falck sier ja, men ber dem ikke å komme senere enn elleve, da må han betale for dem.
23.05. Moslet og P3-medarbeiderne Kristin Winsents og Christian Finnskog ankommer, tydelig beruset. Falck må betale. Følget låner et øre til konserten i et par minutter, før de begynner å samtale med hverandre, høyt og sjenerende.
23.15. Konserten er over.

To uker senere sender NRKs Lydverket en reportasje fra konserten, der de stiller spørsmålet: "tåler Sofian hypen?" Det er Håkon Moslet og Kristin Winsents som får svare; og nei, Sofian har nok ikke det som skal til, lyder dommen fra P3s utsendte ekspertpanel.

Håkon Moslet anses for å være for å være en av musikk-Norges mektigste menn. Christer Falck reagerer kraftig på hvordan han forvalter makten.

– En uttalelse fra Håkon Moslet veier tungt og har mye å si for hvilke fordommer en debutartist som Sofian vil bli møtt med. Det følger et ansvar med denne typen symbolmakt. Jeg blir derfor provosert når Moslet feller en dom etter bare å ha hørt drøye ti minutter av en konsert. Når Moslet kommenterer musikk på NRK opptrer han ikke som privatperson, da er han på jobb. I dette tilfellet burde han ha unnlatt å uttale seg. Og vi kunne kanskje også forventet at Moslet ikke drikker i arbeidstiden.

Etablerte. Ifølge Falck er dette bare ett av mange eksempler på P3s maktarroganse. I forbindelse med utgivelsen av albumet This is Sofian har han opplevd at P3 blander seg direkte inn i selskapets promotionarbeid.

– P3 har begynt å operere som singelspottere for plateselskaper, men det er ikke deres jobb. P3s jobb er å bestemme seg for om de ønsker å liste en singel eller ikke – ikke å plukke den ut, sier Falck.

Falck mener også at P3 har et spesielt ansvar overfor nye norske artister. Når de ikke vier mer oppmerksomhet til en artist som Sofian, som representerer noe helt nytt i norsk musikksammenheng, er det grunn til bekymring, mener han.

– Dette viser ikke bare at P3 ikke har peiling på soul, men også hvor konforme og feige de har blitt. P3 pleide å ha guts til å satse på ny norsk musikk. De jobber fortsatt hardt for å opprettholde et image som innovatører, men ser man på playlistene deres, går de så å si utelukkende for det etablerte. Rett før de la om musikkprofilen gjorde for eksempel Moslet et stort nummer ut av å liste Satyricon, men selvsagt har verken de eller andre store norske black-metal band blitt listet igjen etter omleggingen.

– Moslet prøver å vise at P3 fortsatt skiller seg ut ved å gjøre et poeng ut av at de ikke playlister Dj Crazy Frog. Bortsett fra dette skiller likevel ikke P3s playliste seg nevneverdig ut fra andre kommersielle radioer. Faktisk er det Kanal 24 som i dag delvis har overtatt den rollen P3 pleide å ha. De er mer uredde og på hugget overfor nye artister. At P3 brander seg selv som et alternativ til de kommersielle aktørene i radio-Norge er et bedrag, påstår Falck.

Setter ikke agendaen. Omleggingen Falck sikter til skjedde i 2003, da P3 i regi av Marius Lillelien og Håkon Moslet la om musikkprofilen til det de kalte en mer "lyttervennlig linje". Lik kommersielle radioer ble spillelistene formatert og kommersiell musikk ble viet mer spilletid på bekostning av den alternative. Kritikerne fryktet at omleggingen ville gjøre det vanskelig for kanalen å opprettholde rollen som eksponent og pådriver for ny norsk musikk. Lillelien og Moslet forsikret at P3 skulle fortsette å være "en bastion for norsk musikk". På P3s nettsider står det også å lese: "P3s fremste musikkpolitiske fanesak er å fronte norsk musikk – både utetablerte og etablerte artister. Kanalens spillelister skal til enhver tid speile dette."

Flere av de små, uavhengige plateselskapene mener P3 bryter sine løfter, og at det særlig er uetablerte artister som sviktes.

– I dag har ikke uetablerte artister noen sjans til å bli listet, særlig gjelder dette litt tyngre rockeband. Det kan virke som om man må ha bånd inn til NRK for å bli listet, sier Bjørn Hauge fra Big Dipper Records. Han trekker frem WE og Jr. Ewing, to av få norske tungrockband som blir lista på P3 og som begge har medlemmer som jobber for NRK. Hauge får støtte av Christer Hansen i Tuba Records.

– P3 er den eneste landsdekkende kanalen som spiller rock, men etter omleggingen er det ekstremt begrenset hva de tar inn. Dette er en negativ utvikling for norsk rock, mener Hansen som forteller at to år med masing for å få radiolista WE førte til en C-listing.

– Først etter at bandet skiftet selskap og fikk en massiv hype slapp de inn i P3-varmen. Der P3 tidligere var med på å skape slike band kommer de nå diltende etter. P3 setter ikke agendaen lenger, sier han.

Også Jens Petter Wiig fra Kong Tiki Records er oppgitt over en tendens der markedsføring styrer radiolistene.

– Dersom et band blir gitt ut på et stort selskap er det lettere å få P3 til å lytte, sier han. Et eksempel er Robert Post som ikke ble listet av P3 før han gikk inn på radiolisten i England.

Blitt kommersiell. Morgenbladet har snakket med mange små selskaper som samstemmer i kritikken. Mange ønsker imidlertid ikke å bli sitert av frykt for at dette vil ødelegge forholdet deres til kanalen. Men også de store aktørene reagerer. Bjørn Rogstad i EMI mener P3 bidrar til å flate ut det norske musikkmarkedet.

– P3, Platekompaniet og Bylarm har vært viktige aktører som har vært med på å opprettholde bredden i norsk musikk. Dette har dessverre endret seg etter at P3 er blitt like kommersiell som en hvilken som helst annen radio. Kanalen er blitt mindre utfordrende og mer konform. A-lista til P3 minner i dag mistenkelig om listene til de kommersielle radioene. Dette er kritikkverdig, da det bryter med allmennkringkastingens prinsipper.

– Markedet i Norge har alltid vært variert. Tom Waits, Eminem og Britney Spears har toppet listene om hverandre. Nå er Norge i ferd med å bli likere Danmark som har det mest enfoldige mainstream-markedet i Europa. Dette må P3 delvis ta skylden for, mener Rogstad.

Rogstad mener også at kommersialiseringen av P3 fører til at de store labelene tar mindre sjanser når de signer norske artister. Dette flater ut markedet, poengterer han.

– Omleggingen av P3 har ikke vært bra for mangfoldet i norsk musikkliv. Det er problematisk at P3 fremstiller seg som om de er med på å opprettholde det.

Dag Løvdal i Medietilsynet sier til Morgenbladet at det om to måneder vil komme en rapport om hvordan kringkastingsreglene overholdes i de ulike kanalene. Han ønsker ikke å kommentere P3s profil før rapporten slippes.

Lisseslips. Jørn Dalchow fra Da Works mener at makten til P3 er i ferd med å bli for dominerende. Det siste året har NRK samlet sin musikkompetanse i en "pool", med representanter fra P3, Svisj, Lydverket, Store Studio og Spirit (en annonsefinansiert og NRK-eid gratisavis hvor Moslet også er anmelder). Dalchow er bekymret for koordineringen av NRKs musikkprofil.

– I Norge hvor musikkbransjen er såpass liten, er denne typen maktsentralisering uheldig. Det kan utvikle seg en smakskonsensus innad i de ulike redaksjonene. En artist som ikke representerer den dominerende smaken, vil på den måten bli utestengt fra flere kanaler. Dette er ikke bra for mangfoldet og får ringvirkninger langt utover Marienlyst. P3s smak speiles for eksempel i platekjedenes satsinger, sier Dalchow og trekker linjer bakover.

– Smaksdiktaturet som P3 er i ferd med å utvikle minner om det som skjedde rundt magasinet Beat på slutten av 80-tallet. Hadde du ikke lisseslips slapp du ikke inn i varmen. Dette var i flere år en hemsko for utviklingen av norsk populærmusikk, sier Dalchow.