"Når man i våre dager ser tilbake på utviklingen av ideene om frihet og demokrati i Europa fra og med den franske revolusjon, er det all grunn til å spørre: Hvordan ville denne utviklingen vært uten alle aristokrater som fornektet sine egne privilegier og var overbeviste forkjempere for sosial rettferdighet? I en nåtid som synes besatt av tanken om at den eneste virkelige drivkraften i politikken er hensynet til ens egen økonomi, er det lett å glemme at politisk idealisme har vært og er en virkelighet som har satt dype spor i den historiske utviklingsprosessen."

Denne påminnelsen om å se politikken fra et høyere perspektiv enn fra den privilegerte egoismens ståsted, kom i sin tid fra den svenske historikeren Erik Lönnroth. Den er betimelig. For i Norge er alle aristokrater, i en global sammenheng. Og et stort flertall av oss er det innenfor landets grenser. "Vi har aldri hatt det bedre, derfor må vi ikke skifte regjering," sier innringerne i valgsendingene på tv. Det er rasjonelt, sett fra den privilegerte egoismes ståsted, men moralsk er det problematisk, ja forkastelig.

"Valgfrihet og verdivalg" sier den sittende regjering. Ja vel. I så fall trenger vi en ny. Mandag 12. september har vi alle frihet til å velge det politiske alternativet som best ivaretar våre verdier. For mange av oss økonomisk privilegerte er det på tide å innse at det eksisterer en motsetning mellom våre egeninteresser og – hvis vi tenker oss om – våre verdier.

To setninger kan illustrere dette: "Jeg har aldri hatt det bedre økonomisk." "Fattigdommen øker i Norge." Hvem stemmer du på i en slik situasjon? Vi ønsker fortsatt å tro at mennesker kan ta myndige valg. Vi er ikke dyr som dikteres av egne behov. De fleste av oss er villige til å inngå som borgere av en stat som legger visse begrensninger på vårt private forbruk, av hensyn til et større gode: Noen kaller dette fortsatt for solidaritet eller nestekjærlighet.

Det er i parentes bemerket grotesk å være vitne til at KrF skal ha kristne verdier til å handle om folks seksualliv, alkoholbruk eller annen livsførselsmoralisme – i stedet for om fordeling av samfunnets goder. Den kristne verdien heter nestekjærlighet, punktum. Fattigdommen i Norge har økt under Bondevik: Han har altså sviktet kristne verdier. Vanskeligere er det ikke. Eller: akkurat så vanskelig er det for en mann som har brukt hele sitt politiske liv på å predike et sterkt politisk sentrum. Nå sitter han på sitt statsministerkontor og er vitne til at nettopp han er fanebærer for en historisk høyredreining i norsk politikk. Bondevik II er en høyreregjering. Bondevik I var en sentrumsregjering, som i sin tid faktisk la frem en "utjamningsmelding".

Forskjellene øker. Norge har fått et sterkt voksende proletariat av mennesker på trygd, der summen av antall uføre, langtidssykemeldte, arbeidsledige og mennesker på attføring og rehabilitering har i løpet av ti år økt med nærmere 50 prosent, til over 700 000 – mer enn hver fjerde innbygger i yrkesaktiv alder. Det er helt uakseptabelt. Hva sier dette om arbeidspresset? Er dette en pris vi er villig til å betale for den private veksten vi er vitne til?

Tiden preges av en ganske enestående kombinasjon av økt privat rikdom og tiltagende offentlig fattigdom. La gå at denne utviklingen ikke startet med Bondevik II, men med Gro Harlem Brundtland som i 1986 satte seg ved bordet Willoch hadde dekket for henne. Gro ble, ifølge Håvard Nilsen og Dag Østerberg, svaret på en politisk og strukturell krise for det norske sosialdemokratiet, "en lammelse som til slutt besvares med begeistring for nyliberalismen." 20 år etter er det på tide å redde stumpene – og gjenoppbygge landet.

Har Arbeiderpartiet gått mot venstre? I et lengre perspektiv er det vel snarere slik at partiet, i det minste retorisk, i dag er tilbake på det sosialdemokratiske sporet, etter flørten med nyliberalismen og tidsånden som startet med Gro. Senterpartiet og SV har en del av æren for dette, og en oppslutning til disse partiene vil være med på å dempe Aps generelle hang til maktarroganse og forhindre at Jens Stoltenberg så lett slår inn på den samme galeien. Det er bare fire-fem år siden også daværende statsminister Stoltenberg snakket varmt om "Moderniseringen av Norge". Det ble etter hvert omdøpt til "Fornyelsen av mulighetenes Norge". (Denne uken lanserte Morten Meyer siste skudd på stammen: en privatiseringshåndbok for offentlig sektor, under navnet "Veileder i markedseksponering.").

Alternativene er tydelige foran valget: Valgfrihet (et ideologisk nyord som betyr private alternativer til offentlige ordninger) eller fellesskap (som betyr en stans i nedbyggingen og en gjenoppbygging av offentlig sektor). Vi anbefaler tvilerne å snu ryggen til den nåværende regjeringen som en protest mot de skader som dens politikk har påført de svakeste i Norge. Og vi anbefaler en ny regjering, fordi vi tror at et bredt rødgrønt alternativ (hvis velgergrunnlag gjerne kunne inkludert deler av Venstre, KrF og RV) er det beste til å gjenoppbygge det disse har revet ned. Dessuten vil vi gjerne bli kvitt følgende statsråder:

Erna Solberg; fordi hun står for en umenneskelig asylpolitikk, og sulter svake mennesker ut av landet. Per-Kristian Foss; fordi han tar fra de fattige og gir til de rike. Kristin Krohn Devold; fordi hun har knyttet oss tett opp til verdens farligste stat, USA. Vi deltar med styrker både i Irak og Afghanistan. Deltagelsen i Irak har heller ingen støtte i befolkningen, viser en ny undersøkelse. Vi tar også avstand fra tilstedeværelsen av de nye norske spesialstyrkene i Afghanistan, som skal hjelpe amerikanerne med å sende fanger til Guantanamo-basen som del av Operation Enduring Freedom.

Vi vil dessuten gjerne bli kvitt Morten Meyer fordi han tror at alt kan måles i penger. Markedet har blitt selve bildet på hva samfunnet er. Det er den arenaen der vi er mest menneskelige; som kunder. Vi vil vende ryggen til et menneskesyn som sier at jo mer du eier, desto rikere liv lever du. Menneskene skal ikke verdsettes etter sin markedsverdi, men etter deres egenverdi. Stadig færre eier stadig mer – også i Norge. Vi synes fellesskapet skal eie naturressurser, vannkraft og andre nasjonale eiendommer, vi reagerer med vantro når arvesølvet selges ut til private aktører.

"Vi ønsker ikke en utvikling der pengeseddelen blir stadig viktigere på bekostning av stemmeseddelen … 25 år med nyliberalisme er nok!" heter det foran den store demonstrasjonen Ny kurs 2005 i Oslo lørdag. Så blir den neste oppgaven å sørge for at den samme mentaliteten ikke bare fortsetter under en ny regjering Stoltenberg. Minne AP om at det fortsatt dreier seg om å yte etter evne og motta etter behov. Første bud må bli å sørge for at flere yter – og at ikke en fjerdedel av befolkningen faller utenfor. Men det er i neste omgang. Først gjelder det å kaste den sittende regjering.
Alf van der Hagen