Når all verdens medier zoomer inn på Verdens handelsorganisasjons (WTO) toppmøte i Hongkong i desember, vil kutt i de rike landenes landbrukssubsidier være blant de aller heteste temaene. WTO-forhandlingene som nå pågår, er ment å rette opp skjevheter i handelssystemet, som i dag går i de rike landenes favør. Og u-landenes hovedkrav, fremmet av den såkalte G20-gruppen, er at det rike Nord kutter drastisk i subsidiene til sine bønder.

– Dersom de rike landene ikke retter seg etter kravene, vil forhandlingene kollapse. Og uten et sterkt multilateralt handelsregime, er det fritt frem for de sterkeste. Dette betyr at dagens elendige markedssituasjon for de fattige bøndene kan bli enda verre, hevder Atle Sommerfeldt, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.

Kontroversielt. Utspillet fra Kirkens Nødhjelp er kontroversielt, fordi store deler av den norske venstresiden samt Senterpartiet støtter dagens subsidienivå. Konfrontert med u-landenes krav, hevder de at det er eksportsubsidiene fra USA og EU som utgjør hovedproblemet for de fattige bøndene, og at Norge derfor kan gå fri. Sommerfeldt er grunnleggende uenig:

– Det er nå utbredt enighet blant forskere om at landbrukssubsidiene i Nord er det viktigste hinderet for fattige bønders deltagelse i handel med landbruksvarer, både i deres egne land og på verdensmarkedet.

– Men dersom vi kutter i våre subsidier, hvordan vet vi da at det er de fattige landene som tar de nye markedsandelene?

– Det skjer ikke av seg selv. Ved siden av å kutte i subsidiene, må vi gjøre flere grep med tollsatser og andre tiltak for å vri importen slik at den begunstiger u-landene. Vi er ikke enige med dem som sier at liberalisering av handel i seg selv er nok.

Ingen rasering. På grunn av de høye produksjonskostnadene i Norge, er det utbredt frykt blant bøndene for at de ikke har noen mulighet til å overleve i konkurransen dersom subsidiene og tollmurene reduseres betydelig. Sommerfeldt er klar på at de må akseptere å bli rammet, men vil ikke tas til inntekt for et syn som innebærer at norske distrikter legges øde:

– Det er et stort problem i Norge at man ikke har klart å skille ordentlig mellom tiltak for å bevare bosettingsmønsteret, for å støtte landskapsvern og for matvareproduksjon. Det er sistnevnte som er problematisk, og her er det først og fremst det industrialiserte drivhusjordbruket, der fattige land har et komparativt fortrinn, vi angriper.

– Hvorfor angriper dere ikke andre næringer også? Elfenbenskysten kunne jo produsert Freia-sjokolade, om det ikke var for handelshindrene på foredlede produkter?

– Jo, det er klart urettferdig at dagens handelsregime, hvor tollsatsene øker med graden av fordeling, er urettferdig, fordi det tvinger de fattige landene til å være råvareleverandører. Så dette må vi også gripe fatt i. Men akkurat nå er det landbruk som er den største utfordringen, fordi 70 prosent av verdens fattige er bønder.

Matvaresuverenitet. Det klassiske argumentet til forsvar for et fortsatt høyt norsk subsidienivå, er knyttet til begrepet "matvaresuverenitet." Poenget er at mat er en så viktig vare av nasjonal interesse at den ikke kan underlegges verdensmarkedets luner. Sommerfeldt er uenig:

– Det finnes nok av beviser på at denne linjen ikke fører til matvaresikkerhet. Det høres fint ut når noen sier at hvert land har rett til å produsere egen mat, men i praksis er det fattigdomsgenererende. Ikke bare fordi klimatiske forhold gjør at høsten ofte slår feil, men også fordi det er svært få land som er i stand til å produsere all maten de trenger.

– Er det ingen matvareprodusenter som trenger beskyttelse?

– Vi tar avstand fra dem som mener at liberalisering kan løse alt. Det er åpenbart et behov for å beskytte de svakeste aktørene i det globale markedet, som først og fremst er fattige bønder i fattige land. Matvareprodusentene i Nord må akseptere at beskyttelsen av de fattige nå må sikres først.

Norges rolle. I landbruksforhandlingene i WTO er Norge med i den gruppen av land som ønsker de aller høyeste subsidiene, og ettersom en eventuell avtale må være enstemmig, har vi en svært viktig rolle på dette feltet. Men mener Sommerfeldt virkelig at Åslaug Haga kan velte WTO-forhandlingene hvis hun får gjennomslag i regjeringsforhandlingene for å videreføre dagens støttenivå?

– Det vi sier er at Norge må velge om vi skal være med i den gruppen av land som vil sabotere de fattiges ønsker på landbruksfronten. Dette må både SV og Senterpartiet ta stilling til. Samtidig er det viktig for oss å understreke at vi er enige med to partiene i at u-landene må få større adgang til å beskytte seg mot markedskreftene.

For på et mer generelt plan, har generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp tro på at den nye regjeringen kan føre en politikk som bidrar til å bedre u-landenes situasjon:

– Det finnes muligheter for å vri importen slik at den i større grad favoriserer fattige land. For eksempel er nesten alt sukker som selges i Norge produsert i Danmark og subsidiert av EU. Den nye regjeringen kunne jo sjekke om dette kunne rammes av en antidumpingparagraf, eller bruke regelverket kreativt på andre måter, slik at for eksempel Mosambik kunne levert mye av denne varen.

Reaksjoner. Kirkens Nødhjelp har fått negative tilbakemeldinger på grunn av sitt standpunkt, forteller Sommerfeldt. Han opplever ikke kritikken som treffende:

– Reaksjonene kommer fra to grupper. Den ene vil jeg kalle "ultravenstre" – de som er kritiske til handel som sådan. Den andre gruppen er de som påstår at det finnes et objektivt interessefellesskap mellom bønder i Norge og bønder i fattige land. Vi mener at dette er en myte. Forskjellene i privilegier, levestandard og markedsmuligheter er så store at vi snakker om to vidt forskjellige verdener.