– Jeg tror at landet består, ennå i tusen av år, synger hun inn i telefonrøret. Det er 17. mai 1943 og hun lærer bort en illegal sang til venninnens illegale grunnlovsfeiring. Melodien er vanskelig, hun må synge flere ganger: "Jeg troor at lanne' består".

Høsten 2005 mener 40 prosent av norske ungdommer at "innvandring truer den norske egenarten". Mens regjeringen frykter at internasjonale forpliktelser fører til folkestyrets forvitring.

Du skal gå langt og lenger enn langt for å finne noen som kaller seg nasjonalister i den norske offentligheten. Styres likevel våre holdninger til minoriteter og menneskerettigheter av nasjonalisme? I sommer gikk debatten om venstresidens nasjonalisme i Dagbladet. Med god grunn? Eller er "nasjonalist" et sleipt stempel å sverte meningsmotstandere med?

Farlig miks. "Til forskjell fra den internasjonale eliten, som i stor grad mener demokratiproblemet må løses gjennom å overskride nasjonalstaten og skille den politiske offentligheten fra et identitetsbasert fellesskap, mener en stor del av den norske eliten at demokrati innebærer å verne om det norske folk". Med disse ordene sparket minoritetsforsker Randi Gressgård i gang den nær årvisse sommerdebatten i Dagbladet. Om venstresidens nasjonalisme.

– Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, skrev nettopp at "hvis nasjonalstaten og den nasjonale identiteten forvitrer, står vi igjen med rase, kjønn og familie". Han representerer dem som ser nasjonal identitet som eneste mulige rammen for demokrati. Det er nettopp denne tette forbindelsen mellom "etnos" og "demos" som er farlig, sier Gressgård.

Med "etnos" menes folket forstått som nasjonalt, identitetsbasert fellesskap. "Demos": folket som politisk kategori.

Iver B. Neumann, professor i statsvitenskap, er enig:

– Særlig venstresiden mikser ofte de to typene nasjonalisme, den etnos- og demosbaserte. Dypt problematisk.

– Hva er problemet, Gressgård?

– Så lenge et identitetsbasert, nasjonalt fellesskap – altså etnos – er ramme for demokrati og menneskerettigheter, er det fødselsprinsippet som gjelder. Resultatet er at de som har en annen opprinnelse og ikke oppfyller kravene til å være medlemmer i det nasjonale fellesskapet, står ribbet igjen, uten politiske og sosiale rettigheter. De er "sivilt døde", som filosofen Hannah Arendt kaller det.

Da asylsøkere som hadde fått avslag på søknadene sine og ikke ville eller kunne reise ut av Norge, ble satt på gata uten rettigheter, viste det hva et slikt nasjonalstatlig demokratibegrep kan få oss til å gjøre i praksis, mener hun. Det nasjonale fellesskapet eksisterer på bekostning av alle som ikke oppfyller kravene til idealborgeren: den hvite, respektable middelklassemannen eller -kvinnen som følger de foreskrevne kjønnsnormene. Det viser seg for eksempel i fjorårets stortingsmelding om integrering og inkludering:

– Meldingen er gjennomsyret av at man gjør sin egen kultur til en universell standard. Integreringspolitikken går ut på å gjøre andrerangs borgere – etniske minoriteter – til fullverdige borgere gjennom opplæring i de normene og verdiene som blir beskrevet som norske, europeiske og universelle, sier Gressgård.

Tre ganger tre, ja. – Nasjonalstaten er ikke på vei ut, slik enkelte liker å tro, sier Chantal Mouffe.

Den belgiske professoren i politisk idéhistorie vil gi følelsene og forskjellene mer anerkjennelse både i politisk teori og praksis. Det gjelder også nasjonalfølelsen:

– Nasjonale identiteter er blitt viktigere fordi folk føler at det er i nasjonalstaten en finner noe som kan forsvare en mot globaliseringen. Hvis ikke EU tar det med i beregningen, vil resultatet bli høyrepopulisme på fremmarsj.

Fredrik Engelstad, professor i sosiologi og medlem av Makt- og demokratiutredningen, mener det er vanskelig å tenke seg en stat uten noen form for kulturelt fellesskap.

– For at en politisk enhet skal kunne fungere som samtalefellskap, kreves det noe mer enn en rasjonalistisk anerkjennelse av grunnloven. Som Chantal Mouffe har pekt på, må legitimiteten også ha en følelsesmessig basis. I Norge står grunnlovspatriotismen sterkt, vi er for grunnloven og demokratiet, men vi kopler dem jo opp mot historien og gir dem følelsesmessige forankringer.

– Minoritetsforsker Randi Gressgård mener denne koblingen folkestyre–identitet rammer alle som faller utenfor kravet til idealborgeren.

– Man kan jo diskutere hvordan den identiteten skal være. USA er et land med veldig mange innflyttere, men samtidig er det veldig sterke føringer for hva det vil si å komme til USA; klare deg selv, demokrati, respekt for flagget.

I Norge er føringene mindre eksplisitte, men like fullt til stede, mener Engelstad.

– Skal vi ha et samtalefellesskap her, så må hver enkelt finne tilknytningspunkter å hekte seg opp mot. Jeg tror at noe av identiteten må ligge i at: Ja, vi er en liten nasjon. Ja, vi er en velferdsstat. Ja, vi er en veldig individualistisk velferdsstat. Norsk kultur er et fjerde element. Hvis vi sier at den bare er pyton, så blir det jo litt kjedelig å bo i Norge.

Nasjonalisme på norsk. Hege Skjeie er professor i statsvitenskap og var medlem av Makt- og demokratiutredningen, men trakk seg fra hovedkonklusjonen. Hun mener nasjonalfølelsen skaper flere problemer i politikken:

– Maktutredningen var et svært forskningsprogram, som til slutt ble fullstendig dominert av en enkel påstand om "folkestyrets forvitring". Den praktiske politiske konsekvensen ble ulykksalig, sier Skjeie.

Hun mener tesen om folkestyrets forvitring har ført til at norske politikere har tatt et langt skritt tilbake på menneskerettighetsområdet. Men Skjeie ser også uuttalt nasjonalisme i forholdet mellom religion og politikk.

– Det er mye problematisk nasjonal argumentasjon ute og går i statskirkeordningen og alt den bærer med seg; kristen formålsparagraf i skoler og barnehager og KRL-undervisningen.

KRL-saken er nettopp et eksempel på hvordan menneskerettighetsstandarder helt konkret kan utfordre nasjonale politiske kompromisser.

– KRL ble i sin tid lansert av Arbeiderpartiet, som en form for flerkulturelt nasjonsbyggingslim. "Den som ikke kjenner innholdet i kristen tro, tradisjon og lære kan heller ikke kjenne vårt land, våre skikker, vårt språk, vår kunst, våre verdier og våre normer ..." het det her. Ikke fatter jeg hva som er så nasjonalt med den kristne kultur – jeg trodde vel den kristne kulturen var mer av det transnasjonale slaget. Men altså ikke på norsk.

Nasjonalfornuft. – Nasjonalismebegrepet brukes altfor ofte slik at det fylles med negativt innhold og henges på en meningsmotstander, sier Maria Walberg.

Hun er medlem av styret i Nei til EU og arbeidsutvalget i Attac Norge. Sistnevnte organisasjon er uten standpunkt i EU-saken, men fra jobben i førstnevnte er hun vant til å få nasjonalist-stempelet fra ja-siden.

"På et ideologisk nivå står striden mellom dem som ønsker en fremtidsrettet og kosmopolitisk venstreside som er liberal i kultur, verdi og rettighetsspørsmål og dem som tviholder på nasjonalstaten og konflikten mellom arbeid og kapital, ser verdirelativistiske spøkelser på høylys dag og tror den liberale venstresiden er nyliberalismen løpegutter", skriver Ny Tid-journalist Halvor Finnes Tretvoll i siste nummer av tidsskriftet Samtiden.

– Dette er en følelsesladet og virkelighetsfjern analyse, sier Wahlberg.

– Skepsisen til norsk EU-medlemskap kan best forklares som en rent praktisk tilnærming til på hvilken politisk arena det er mulig å få til endringer i politikken som faktisk føres. Nasjonalstaten er et bedre alternativ for demokratisk styring, enn en nyliberal byråkratikoloss som EU.

Walberg synes det er ja-siden som har de store følelsesmessige utslagene.

– Det er de som snakker om følelsen av Europa, mens de tyller seg inn i EU-flagg. Jeg tror nok at det til en viss grad handler om at de virkelig har et veldig sterkt forhold til spørsmålet. Thorbjørn Jagland, for eksempel, er jeg ikke i tvil om at har varme følelser for EU. Men det handler også om en strategi, at de heller vil snakke om den negative nasjonalfølelsen, eller den positive Europa-følelsen, enn å diskutere de konkrete konsekvensene av EU-medlemskap.

– Men hvilke følelser har du for Norge?

– Jeg tror det er viktig at man kan være stolt av norsk kultur og tradisjoner, uten at det blir knyttet til rasisme. Du viser ikke respekt for andre nasjoner ved å gå rundt og skamme deg over deg selv, og et følelsesladet mindreverdighetskompleks kommer det lite godt ut av. Vi har mye å lære fra andre nasjoner og kulturer, og vi har også mye å tilføre andre. Den nordiske velferdsmodellen mener jeg er et godt eksempel på det.
Nasjonalist? Ja visst. Den pålagte skamfølelsen? Nasjonalismeforsker Øystein Sørensen mener landet er fullt av nasjonalister og at det er helt greit:

– Det er ikke tvil om at Anne Enger Landstein i 1994 var nasjonalist. Det hadde ikke gjort noe om hun hadde sagt det rett ut på tv, og så forklart at hun var det i tradisjonen fra Henrik Wergeland og oppover.

Sørensen har ledet forskningsprogrammet "Utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet". Han mener nasjonalisme har en ufortjent dårlig klang i det norske språket i dag. En eim av Balkan og snauskaller. Han opererer med flere definisjoner av "nasjonalisme":

– Politisk er det et krav om å ha en egen stat eller forsvare autonomien til den staten man alt har. Så har du det kulturelle aspektet: Ønsket om å utbre et harmonisk kulturelt fellesskap i det man oppfatter som sin nasjon. Det tredje er at det politiske og kulturelle fellesskapet oppfattes som så viktig at en vil sette det foran andre forhold. Felles for alle typer nasjonalisme er et mer eller mindre sterkt kollektivistisk press. Det er ikke tvil om at de fleste som var aktive i norsk politikk på 1800-tallet fylte den definisjonen selv om de ikke kalte seg nasjonalister.

– Hvem kvalifiserer som nasjonalister i dagens Norge?

– Den sterkeste nasjonalistiske tradisjonen finner du i Nei til EU. Ventresnasjonalismen er også latent i SV, Sp, RV og deler av Arbeiderpartiet.

Klassekampen. – Nasjonalstaten er ikke demokrati per se, svarer klassekampenredaktør Bjørgulv Braanen på e-post.

Vi bedt om en kommentar til Gressgårds syn på Klassekampens sammenblanding av etnos- og demosnasjonalisme. Og spurt om han selv vil bruke betegnelsen nasjonalist, hva vi skal med nasjonalstaten og om motsetningsforholdet mellom folkestyre og universelle menneskerettigheter er konstruert. I sitt svar velger Braanen å konsentrere seg om de to sistnevnte spørsmålene:

– Poenget er at nasjonalstaten, i likhet med alle andre former for samfunnsmessige kollektiver, er en arena som klassekampen og den politiske kampen utspiller seg innenfor. Den er enten en nyttig form, eller en form som arbeiderklassen bør kaste på skraphaugen.

– Mitt syn er at nasjonalstaten fremdeles er en levende realitet, som ikke vil komme til å dø i overskuelig fremtid, og den kan også i noen sammenhenger utnyttes i kampen for arbeiderklassens, kvinners og minoriteters interesser, jamfør norsk arbeidslivslovgivning, kvinners sterke stilling og partnerskapsloven for homofile. Slik jeg ser det vil en oppgivelse av nasjonalstaten som en arena for denne kampen med stor sannsynlighet føre til en svekkelse, ikke en styrking av disse interessene.

Årsaken er fravær av en reell demokratisk offentlighet og svake demokratiske organer og prosesser på det globale nivået, mener Braanen.

– Å flytte makt og beslutningsmyndighet fra nasjonalstaten til for eksempel EU, vil i mange sammenhenger bety at man flytter makt og innflytelse fra demokratiske organer, til udemokratiske organer, styrt av maktfulle byråkratier i samrøre med mektige kapitalistiske lobbyinteresser.

Han understreker at han ikke er mot internasjonalt samarbeid og internasjonale avtaler for å løse de problemene som best kan løses på globalt nivå.

– Men fordi menneskers tilhørighet er lokal, må utviklingen i retning av et mer rettferdig system på global basis skje gjennom at vi oppnår innflytelse lokalt og nasjonalt, for så utvide den til det regionale og globale nivået. Det er vanskelig å tenke seg at man skulle oppnå en rettferdig verdensordning hvis man ikke klarer å kjempe gjennom rettferdige og gode samfunnsløsninger lokalt og nasjonalt.

Kommet for å bli. "Hvis venstresida kaster det norske flagget i veikanten, er det nok av andre politiske krefter som vil plukke det opp igjen." skrev Bjørgulv Braanen i en leder 17. mai 2003.

Iver B. Neuman mener den vinkelen er interessant. Nasjonalisme er neppe løsningen for et heterogent samfunn som Norge i dag, fordi den er dømt til å utelukke minoriteter, mener han.

– Det er jo her problemet ligger. Å finne noe som appellerer til forskjellige mennesker og som er tett nok og har nok innmat i "vi"-følelsen.

Erfaringen med innvandring i Norge de siste 30 årene gir likevel grunn til optimisme:

– Det jo faktisk en stor del av samhandlingen som fungerer aldeles utmerket. Når det gjelder den sosiale praksisen er ting i ferd med å skje, men spør du meg om idé-input til hvordan dette kan gjøres bedre, er jeg helt blank. Det er litt pinlig. Men akkurat i dette tilfellet kan det være at ideen vil følge etter den sosiale praksisen. Ser du på erfaringen fra innvandrersamfunn som USA og Canada så er går det jo på et vis.

Vinteren 2005, praksis: Ureturnerbare asylsøkere sover på gaten i Oslo. Det norske Stortinget har nettopp sagt nei ti å ta FNs konvensjon om kvinnerettigheter inn i menneskerettsloven. På toppen av en norsk snøhaug utenfor Oslo S står en mann og spiller trompet. Forbipasserende hummer teksten innvendig: "No ser eg atter slike fjell og dalar". Åpner lommeboken for gatemusikanten.

Ved nærmere ettersyn ser han østeuropeisk ut, kanskje russisk? Han kan umulig kjenne teksten til Vinje-slageren Ved Rondane. Finnes det en annen på russisk? Eller er det bare en melodi som ligner?