Selvbestemt abort er bare én av tingene den nye katolske biskopen i Oslo sier nei til. Videre svarer han nei, nei, nei og nei på spørsmål om han er tilhenger av henholdsvis kjønnsnøytralt ekteskap, kvinnelige prester, prevensjon og stamcelleforskning. Når biskoper i Statskirken utnevnes, hender det at det blir debatt. Katolske biskoper velges uten kontrovers. En katolsk biskop er enig med Den hellige stol.

Ellers blir man ikke biskop.

Singel igjen. Det var i sommer Eidsvig fikk en telefon fra kardinal Res sekretær i Roma. "Sett deg på flyet, vi må snakke med deg", var beskjeden.

– Jeg hadde jo en anelse om hva som var grunnen. Det sto jo i avisen at den tidligere biskopen i Oslo hadde søkt avskjed, og at man søkte en ny. Og jeg så at mitt navn var blant dem man trodde kunne bli ny biskop.

Da Eidsvig kom frem til Roma, spurte kardinal Re:

"Finnes det noen grunn til at du ikke skal kunne inntre i embetet som biskop?"

Og nei, Eidsvig kunne ikke fremlegge bevis på verken hjerteinfarkt eller sinnssykdom. Så da hadde han ikke noe valg. Han måtte bli biskop. Selv om han ikke hadde spesielt lyst.

– Jeg argumenterte at mitt kall var til ordenslivet. Da svarte kardinal Re: "Det er Den hellige stols privilegium å tolke presters kall".

Så nå må altså Eidsvig bo i Oslo.

Det katolske bispedømmet har medlemmer fra 140 forskjellige nasjoner. Blant de største er chilenere, polakker, tamiler og vietnamesere. Han får ansvar for å ansette prester. Medlemsmassen har vokst eksplosivt de siste 20 årene, vokst seg ut av sine lokaler og budsjetter.

– Jeg ville helst ikke ha dette ansvaret.

– Og jeg har levd et felles liv de siste 14 årene blant augustinerkorherrene. Nå er jeg på et vis singel igjen. Men jeg studerte jo her i Oslo, og har mange venner her, så jeg skal nok ikke gå til grunne av ensomhet.

Journalisten. Intervjuet blir gjennomført på brasseriet Hansken i Akersgata, etter Eidsvigs ønske. Han har bestilt biff med løk. Nå ser han skeptisk på diktafonen som ligger på bordet mellom oss. Den virker av og til.

– Jeg stolte aldri på de greiene der, sier han.

Den kommende biskopen var selv frilansjournalist i Morgenbladet i en tiårsperiode på 70-tallet, på den tiden avisen kom hver dag. Som teologistudent kunne Eidsvig skrive prekener når faste prekenspaltister ikke leverte. Den første personen han portrettintervjuet var Inge Lønning, og det eneste Eidsvig husker fra det, er at Lønning var tålmodig. Året var 1972.

Det var før møtet med et russisk fengsel i 1977 og omvendelsen til katolisismen. Det var lenge før han ble kallet av Den hellige stol. Og nå må han forsvare sin holdning til kvinnelige prester, abort og prevensjon etter spørsmål fra en journalist i Morgenbladet, som ikke var født da han jobbet der.

– Ekteskapet er mellom en mann og en kvinne. Spørsmålet om kvinnelig prester er sakramentalt, og derfor dreier det seg om hva Gud vil. Og vil man endre dette, må man ha belegg både i skriften, i tradisjonen og i konsensus. Så vidt jeg kan se, foreligger ingen av disse. Dette dreier seg ikke om menneskerettigheter, men om guddommelig rett. I alle menneskelige ordninger mener jeg naturligvis at kvinnens verdi og rettigheter er som mannens. Når det gjelder bioteknologi som for eksempel stamcelleforskning, har jeg ikke de beste forutsetninger for å svare. Men som sagt, jeg mener jo at livet begynner ved unnfangelsen, og jeg er ingen tilhenger av eksperimenter med menneskeliv.

– Ukritisk bruk av prevensjon vil jeg si prinsipielt nei til. Men det er klart at for eksempel aidsepidemien gjør at man ikke uten videre kan si kategorisk nei.

– I det siste har det vært en del snakk om at menn med "homofile tilbøyeligheter" ikke kan bli prester i den katolske kirken?

– Dette bygger kun på spekulasjoner. Det er ikke godt å si hva "homofile tilbøyeligheter" skulle bety. Man må skille mellom legning og et aktivt homofilt liv. Prester må jo leve i sølibat, så hva slags legning en prest har, skal ikke ha noe å si.

Reklamepause. Nå er vi kommet til den delen av intervjuet hvor biskopen skal få lov til å reklamere for trosretningen sin. Han skal få forklare hva han har vunnet ved å forkaste den kongelige norske statskirkes hver mann på privaten med Gud-metafysikk til fordel for et grensesnitt mot det hellige bestående av helgener, Ave Maria og paven.

– Nå er det en overensstemmelse mellom det jeg tror på og det jeg forkynner. Dessuten synes jeg at den katolske liturgien er mer stimulerende. Den katolske kirke ga meg en livsform. Det hadde Den norske kirke ikke gjort. Et veldig viktig punkt som mange nordmenn ikke får med seg, er at den katolske kirke er den siste organisasjonen i Europa hvor alle kan ha en plass hvis de vil. Det er ingen som spør deg hva du tror på hvis du ønsker å være med i en katolsk menighet, ingen som spør deg om du underskriver de siste pavelige uttalelser. Det gir kirken en mye større rikdom enn for eksempel Den norske kirke, Den norske kirke prøver å gjenetablere dette, men får det ikke helt til

– Hva er ditt favorittritual?

– Hvis jeg må fremheve noen, ville jeg nok først velge den vanlige messen. Her blir Guds nærvær i verden tydelig i forståelige tegn. Dessuten er skriftemålet befriende. Det som har vært ondt og galt overvinnes, og det er mulig å begynne på ny.

– Fra begge sider?

– Messefeiring er mer intens for presten enn hvis du sitter i benken, formidlerrollen gjør det hele litt sterkere.

Skriftemål – når han er den som skrifter– er også noe han liker godt, på grunn av følelsen av at tilværelsen blir ordnet igjen.

– De fleste som skrifter er folk som anstrenger seg for å leve etter Guds bud, men også de kommer til kort. Ofte kan vi også hjelpe dem å komme til rette med skyldfølelse og samvittighetskvaler for ting de ikke har ansvar for.

Kirke og stat. Da biskop Kvarme ble utnevnt i Oslo, var det stor offentlig debatt, ikke minst fordi alle skal ha et ord med i laget når statskirken utnevner biskoper. Hva synes Eidsvig om institusjonen statskirken?

– Hvis det er et problem, så er det bare for statskirken. Ordningen legger ingen hindringer i veien for oss. Tvert imot så har vi et godt samarbeid med statskirken på alle rimelige punkter. For rettferdighetens skyld må jeg også tilføye at stat og kommune gir oss den samme økonomiske støtten som Den norske kirke får.

– Det var biskopens ord, men la oss nå anta at vi spør deg som privatperson.

– Jeg tror at den norske stat som konfesjonell stat, og derfor med statskirke, tilhører fortiden, men det er ikke alt som logisk tilhører fortiden som bør forandres.

– Er ikke det veldig typisk for en katolikk å si?

– Det er en typisk konservativ holdning. Vi har jo også et kongedømme. Det er ikke så mye i vår tid som tilsier et kongedømme, men det er en ordning som etter de flestes oppfatning virker bra, og den har vi beholdt. Jeg er, hvis det skulle interessere noen, tilhenger av kongedømmet. Ingen har hittil klart å overbevise meg om at en republikk er bedre for landet. Så når de fleste nordmenn vil ha statskirke, synes jeg ikke det er så galt at denne anakronismen får fortsette.

Strenge regler. De siste 14 årene har Eidsvig bodd i Klosterneuburg i Østerrike. Der har han vært med i augustinerkorherrenes orden. Denne ordenen har eksistert siden slutten av 400-tallet, og er i motsetning til for eksempel benediktinerordenen ikke en munkeorden, men en orden av geistlige. Munker er lekmenn som trekker seg tilbake for å dyrke Gud. Augustinerkorherrene er teologer og har som mandat å være utadvendte; de skal forkynne.

Da han ble med i ordenen, mottok han ordensnavnet Markus. Alle augustinerkorherrer tar nye navn for å understreke "en radikal nyorientering mot Gud".

Tiden i Klosterneuburg har han brukt til å tilrettelegge utdannelsen for prester. På pensum står blant annet Augustins regel, som dikterer hvordan korherrene skal leve. Eksempelvis: "Ingenting ved klærne dine skal tiltrekke seg oppmerksomhet". Eidsvig går i sort fra hals til tåballe, med en hvit prestekrage.

– Den vanskeligste delen ved å følge Augustins regel er den kulturbestemte, det vil si ting som har med mat og klær å gjøre. Her må man vel heller prøve å holde seg til ånden mer enn bokstaven, og unngå grådighet og kravstorhet. Ellers ligger regelens styrke i Augustins menneskelige innsikt, særlig på det punktet som med et moderne ord kan kalles konfliktløsning, sier Eidsvig.

Skandaløst, liksom. Etter biffen spiser Eidsvig crème brûlée og drikker espresso. Til maten drakk han Farris, og beslutningen om hva han skulle drikke, tok han etter å ha spurt meg om hva jeg skulle ha. Det er mulig å spekulere i at Eidsvig ville ha valgt vin hvis situasjonen var annerledes.

På en torsdag i arbeidstiden. (Og når Eidsvig får intervjuet til gjennomlesning før det kommer på trykk, bekrefter han: "Jeg hadde sikkert ydet deg moralsk støtte, dersom du hadde drukket vin denne torsdag i arbeidstiden.")

Senere, når vi går herfra, og jeg tenner meg en sigarett, kommer han til å fortelle at han gjerne starter dagen med en sigar. Hvis han har en rolig, avslappende morgen. Han er heller ingen tilhenger av røykeloven.

Selv vil jeg insistere på at denne barnslige gleden jeg føler ved å fråtse i disse ganske uvesentlige detaljene om biskopens forbruksmønster, sier mindre om Eidsvig, og dessuten mindre om meg, enn den sier om – for eksempel – Kristelig Folkeparti.

Selv var Eidsvig aktiv i Unge Høyre på 70-tallet.

– Jeg er politisk konservativ, men som de fleste sikkert har registrert, betyr ikke det at man nødvendigvis er en Høyre-velger.

– Hvilke andre alternativer kan du identifisere deg med?

– Tja. Venstre. Men min begeistring er under kontroll.

– Ikke Kristelig Folkeparti?

– Tja, sier Eidsvig igjen, før han sier noe han helst ikke vil bli sitert på.

– Jeg vil foretrekke at kristne stemmer på de politiske partiene hvor de politisk sett hører hjemme, og markerer kristne holdninger der – inklusive i Kristelig Folkeparti, selvsagt.

– Hva synes du om valgresultatet?

– Jeg tar det ikke så tungt. Jeg håper at både Høyre og Kristelig Folkeparti setter seg ned og tenker gjennom hva som kan ha forårsaket det dårlige valgresultatet. Men jeg gleder meg over at Venstre gjorde et relativt bra valg.

Mislykket lutheraner. Bernt Eidsvig har vært katolikk siden 1977.

Inntil da var han lutheraner, men aldri helt overbevist. Han forsøkte, men fikk det liksom ikke helt til.

(Barndommen karakteriserer han som alminnelig norsk; "hvor man holder kristendommen litt på avstand". For foreldrene, som ble nervøse for et barnebarnløst liv da sønnen fortalte om sin fremtid i sølibat, var det en trøst at Eidsvigs søster førte slekten videre.)

Hans konversjon til katolisismen fant sted rett etter et 101 dager langt fengselsopphold i Lefortovofengselet i Moskva. Grunnen til at han satt der, var at han hadde smuglet løpesedler, nyremedisiner og en håndbok i "opprør" inn i landet. Uten at Eidsvig visste det, var hans kontakt i Moskva blitt arrestert av KGB, og i leiligheten hans ventet sivilkledde agenter. Noen måtte holde linjen åpen.

I månedene som fulgte, visste han aldri hvor mye klokken var.

Av og til fikk han litt kaldt vann som han kunne vaske seg med og litt grovt brød å spise.

Utenfor bråket maskiner av ukjent opphav. Når de ble slått av, kom en følelse av lettelse.

– Fengselsoppholdet var en dyp religiøs opplevelse. Det er ikke mulig å finne ord som blir meningsfulle for andre, men jeg kan prøve å beskrive det med å si at jeg opplevde en følelse av nærvær, en slags kommunikasjon med Gud, som på et vis svarte på spørsmålene mine.