To innspill i Morgenbladet i månedsskiftet august/september berører bibliotekvirksomheten ved høgskoler og universiteter. Det er et særsyn i en norsk virkelighet som plasserer bibliotek som et politisk anliggende for kultursektoren. Først kommer professor Bernt Hagtvet med følgende kraftsats i et intervju hvor universitetenes situasjon i krysspresset mellom kvalitet og kvantitet belyses: "Det er to hovedproblemer med universitetene i dag – for det første et elendig bibliotekvesen …" Hagtvet utdyper ikke utsagnet, men han tar det neppe helt ut av løse lufta. Dernest tar professor Rune Slagstad i et essay opp et tema som i offentlig sammenheng omtrent er usynlig: Hvordan kan bibliotekpolitikk gradvis ha blitt en del av kulturpolitikken og tilsvarende fraværende i utdanningspolitikken?

Jeg kan ikke huske noen synlig interesse for høgskole- eller universitetsbibliotek fra Trond Giskes statsrådstid, men nå er det nye muligheter. Kanskje de rød-grønne forhandlerne på Soria Moria finner igjen biblioteket som den bortkomne biten av norsk utdanningspolitikk?

Etter at høgskoler og universiteter er kommet innunder felles lov, ligger det et krav til høgskolene om både forskning og forskningsbasert undervisning. Men innenfor rimelig uendrede økonomiske rammer. Dermed nærmer man seg med voksende forskningsaktivitet en grense hvor det umulige ikke lenger er mulig. Forskning og undervisning må baseres på nødvendig og tilstrekkelig tilgang på informasjon, trykt og digital. Den som fortsatt er i stand til å finne, vil se av offisiell norsk statistikk at det er oppsiktsvekkende avstand i finansieringsgrunnlaget for bibliotektjenester ved hhv høgskoler og universiteter. Dette gjenspeiles i omfang av boksamlinger, tidsskrift- og databaseabonnementer. De som er dyktige og forstår de grunnleggende forutsetningene for kunnskapsutvikling, vil trekke dit ressursene finnes, enten de er i Norge eller i utlandet. Slik vil det gro frem eliteuniversiteter enten man vil eller ikke. Her ligger også den politiske utfordringen. Kan virkelig et kunnskapsløft gjennomføres uten tilgang på tilstrekkelig og nødvendig kvalitetssikret informasjon? På alle nivåer i utdanningssystemet?

Den politiske løsningen kan under pressede økonomiske rammer bli ikke å gjøre noe. Og man vil ha støtte for et slikt syn. Det er en stadig økende mengde mennesker som hevder at internett er mer enn godt nok som grunnlag for kunnskapsutvikling. Avisartikler som starter med at man bekjentgjør at man har søkt på Internett, funnet 150 000 treff og lest de ti første, danner ikke altfor sjelden grunnlag for egne meninger. "Å lese seg opp" er et begrep som er i ferd med å bli erstattet med et surf på nettet. Man liker seg godt i overflaten for å si det slik. Dessverre er dette ikke bare en påstand. Professor Niels Ole Pors ved Institutt for bibliotekutvikling ved Danmarks bibliotekskole har nylig gjennomført en undersøkelse om studenters bruk av danske høgskole- og universitetsbibliotek. Den viser at 68 prosent av studentene kun bruker Google som informasjonskilde. Studentene blir dumme av å google, sier Pors ifølge nettavisen til Dagens Næringsliv. Jeg lar det være professorens konklusjon, men stusser mer over den konklusjonen som ikke trekkes: Hvordan kan en forskningsbasert undervisning forsvare at hovedtyngden av dens studenter går utenom bibliotekene som kilder, når bibliotekene fortsatt er omtrent eneste inngang til både trykte og digitale litteraturkilder som dokumenterer vitenskapelig produksjon? Er surferne og synserne allerede i ferd med å overta undervisning og forskning? Kunnskapssvikt i forhold til de land vi normalt sammenligner oss med, kan fort bli et tema langt utover de innlæringsproblemer man har erfart i matematikkfaget!

Utdanningspolitikk må også handle om nødvendige og tilstrekkelige informasjonsressurser som forskning og undervisning skal baseres på. Kunnskap og kvalitet kan man ikke prate seg til. Det koster både slit og – dessverre – penger.

Hans Martin Fagerli
Seksjonsdirektør og biblioteksjef ved Høgskolen i Oslo