Jeg har aldri helt kommet over erkjennelsen av at det så godt som alltid er bedre å høre improjazz på konsert enn på plate. Følelsen av å høre en plate med improvisert musikk er ikke helt ulik det å se et lysbildeshow fra en ferie jeg ikke hadde råd til å være med på.

Supersilent fungerer i mine øyne som sjuende far i huset i den musikkfolkloristiske fortellingen om at "norsk jazz endelig kom opp på et internasjonalt nivå i løpet av det sene 90-tallet". 16. august i fjor spilte de på Parkteatret, og jeg ville gjerne finne ut om denne statusen var fortjent. (Det er den, og det visste jeg egentlig allerede da.) Platene hadde jeg hørt, og de låt også spennende, men som jeg sa tidligere, jeg tror ikke på improjazz før jeg får se den med mine egne øyne. Konserten var utsolgt, og jeg måtte gå hjem. Dagen etter leste jeg en anmeldelse i Aftenposten: terningkast seks, under overskriften "Ingen over, ingen ved siden".

Nå foreligger en dvd med et opptak av denne konserten – filmet av Kim Hiorthøy. Og kanskje vil mitt behov for å være til stede når det skjer bli tilfredsstilt – i hvert fall til en viss grad – av "levende" bilder, tenkte jeg. Kanskje bildet vil tvinge meg til å være mer til stede i lyttingen. Improjazz må være som sex, bedre på video enn på plate, synes jeg –i hvert fall i teorien.
Profil. Videoen er filmet i svart-hvitt. Musikken er ikke så ulik den forrige utgivelsen, den som bar navnet 6. Jeg ser ansiktene til tangentmann, til trompetist og til Helge Sten, som visstnok lager "lydvirus". Trommeslageren, den instrumentalisten som interesserer meg mest, ser jeg ikke så mye til. Jeg registrerer at det er mer interessant å se musikernes ansikter forfra enn i profil, mimikk er mer informativt fra fremsiden.

Musikerne improviserer, og jeg synes det er rimelig å bruke den gamle klisjeen om at "de improviserer som om de skulle ha en telepatisk forbindelse seg imellom". Låtene er strukturert etter "vil du værra med, så heng på"-prinsippet = én instrumentalist begynner å spille, de andre blir med etter hvert. Slik bygger de opp et crescendo gjennom lydakkumulasjon. Arve Henriksen synger gjennom trompeten sin, og andre ganger synger han kastratsang, eller noe som jeg synes ligner.

Bra skive, kjedelig dvd. Men alvorlig talt. Filmen er kjedelig å se på. Supersilents visuelle uttrykk har i flere år lidd av less is more-tvangstanker. Alle plateomslag (også av Kim Hiorthøy) ser like minimale ut, som for å henlede all oppmerksomhet mot musikken. I tråd med dette finnes ingen menyer og ikke noe ekstramateriale på dvd-en. Det er irriterende at jeg ikke kan putte skiva i en vanlig cd-spiller; det er liksom der den hører hjemme.

Nå skal jeg lete på Internett etter et program som jeg kan bruke til å hente bare lydsporet ut av en dvd. Improjazz i tilfellet Supersilent er foreløpig best på plate.

Svein Egil Hatlevik

musikk

Supersilent
7
109 min dvd. Rune grammofon 2005