Over hele verden er det en stigende oppmerksomhet rundt tilgjengeligheten av olje. Det sentrale spørsmålet er om den globale utvinningsraten klarer å holde følge med etterspørselen. Ifølge den naturvitenskapelige ekspertisen er svaret nei. Naturvitere verden over er sikker på at den globale produksjonsevnen vil stagnere eller avta innen 2007.

"Peak oil"-teorien handler om at produksjonsraten for konvensjonell olje vil nå et toppunkt, og etter dette alltid være synkende. Grunnlaget for dette har fysiske sammenhenger, og er empirisk godt fundert. Geologen M. King Hubbert predikerte at i enhver større region med fri utvinning av olje vil produksjonsraten etter en tid nå en topp, for senere å avta etter et bestemt mønster. Dette mønsteret, plottet inn i en graf, får en form ganske lik en gausskurve, men med en flat eller svakt avtagende kurve etter toppunktet. Hvor lenge produksjonen er på toppunktet, og hvor avtagende den blir, er betinget av fysiske forhold i reservoaret og tilgjengelige teknologiske ressurser. Men når omtrent halvparten av den tilgjengelige oljen er utvunnet, vil produksjonsraten være på topppunktet, og vil for resten av områdets produksjonstid være synkende.

Hubbert er mest kjent for at han i 1956 predikerte at USAs oljeproduksjon ville nå en topp i 1969, pluss-minus ett år. Til kritikernes forbauselse fikk han rett; produksjonstoppen kom i 1970, og har med små avvik fulgt den predikerte kurven. Hubberts teori er i dag anerkjent som et godt redskap, også når man skal beregne den globale oljeproduksjon, selv om man da må ta hensyn til at politiske og geografiske forhold kan gjøre at det ikke er tale om en fri utvinning.

Spådommer om oljeknapphet er ikke noe nytt, dette har blitt feilaktig predikert før, men mest på grunn av et dårlig datagrunnlag. Det er relativt enkelt å predikere produksjonstoppen for et område hvis man har gode estimater for hvor mye olje som er igjen, men offentlige data har vært notorisk upålitelige. Årsakene til upåliteligheten er dels historisk betinget, og dels betinget av politiske og finansielle sammenhenger. Motivene oljeselskaper og offentlige myndigheter har hatt for rapportering av oljereserver, har ikke alltid vært å gi et presist bilde av virkelig-heten. Noen ganger har det vært fristende å overdrive, for eksempel av hensyn til aksjemarkedet, i andre tilfeller har det, av skattemessige eller politiske årsaker, vært gunstig å være beskjeden.

Diskusjonen omkring "peak oil" er polarisert. Mange analytikere, ofte økonomer, er optimistiske og argumenterer med teknologisk utvikling, at alternativer vil bli tatt i bruk så snart det er lønnsomt i forhold til konvensjonell olje, og at etterspørselen vil falle hvis prisene stiger tilstrekkelig. Fløyteblåserne, ofte naturvitere, vektlegger at teknologien – etter toppunktet – i beste fall kan opprettholde produksjonsraten, at mange tiltak vil ta mer tid enn vi har til rådighet, og at ingen av alternativene er like enkle, billige eller tilgjengelige som den konvensjonelle oljen – noe de tolker i retning av en kommende global og langvarig resesjon. Pessimistene advarer mot at "peak oil" kommer for brått på; de frykter sivilisasjonssammenbrudd, krig om oljeressursene, sammenbrudd av industrijordbruket og matmangel i stor skala.

Dette er et emne det kan være vanskelig å orientere seg i, mye fordi virkelighetsoppfatningene til meningsleverandørene er svært divergerende. En grunn til uenigheten er at de bygger sine resonnementer på ulike kilder. Et eksempel er Ola Storeng, økonomiredaktør i Aftenposten, som tirsdag 6. september skriver at ressursene (oljen) finnes, og at oljeprisen om ti år er et spørsmål om den politisk viljen i Saudi-Arabia. Han bygger sin artikkel i stor grad på en analyse som IEA (Det internasjonale energibyrået) publiserte i fjor. IEA har imidlertid et mindre bra rykte blant forskere som jobber med "peak oil", og de påstår – grovt sagt – at IEA er inkompetente, eller styrt av krefter innen olje og finans.

I manglende tillit til informasjonen fra oljeindustrien, nasjonale og internasjonale institusjoner, har forskere dannet flere uavhengige organisasjoner, blant annet ASPO (The Association for the Study of Peak Oil&Gas), og samlet inn og bearbeidet store mengder data, for slik å kunne lage pålitelige prognoser. Adnan Shihab-Eldin, fungerende generalsekretær i OPEC, ble nylig intervjuet av Newsweek, som refererte: "We won't have a problem in 10, 15 or 20 years' time because the resources are sufficient and the investment is already in place." Velrenommerte Meridian International Research kommuniserer en annen virkelighet; de feltene som i dag produserer 85 mbd (million barrels/day), vil i 2030 kun produsere 30 mbd. Estimatene for oljeforbruk i 2030 ligger på 130 mbd. Sadad Al Husseini, lederen for letevirksomheten i Saudi Aramco, skildrer situasjonen godt – "The World needs 10 new Saudi-Arabias".

Noe er det rimelig høy grad av enighet om; 54 av de 65 landene med størst oljeproduksjon har en synkende produksjonskurve. Ni av landene må fremover betjene den økte etterspørselen, i tillegg må de kompensere for produksjonsnedgangen i resten av verden. Det er konsensus om at Midtøsten spiller en hovedrolle, og her er særlig Saudi-Arabia gjenstand for spekulasjoner. Hvorfor har de ikke økt oljeproduksjonen? Her er det flere svar. Enkelte kommentatorer peker mot en manglende politisk vilje. Saudi-Arabia har store ut- gifter – de har 22 millioner innbyggere, hvorav en kongefamilie med cirka 25 000 medlemmer, som sjelden omtales som spesielt måteholdne. Dette settes ofte i sammenheng med en manglende vilje eller evne til å investere i økt produksjonskapasitet.

Det kan virke som om de ser det som rasjonelt å holde prisen høy, og å ikke utvinne oljen raskere enn ved nåværende rate. Matthew Simmons, tidligere rådgiver for George Bush, oljeanalytiker og Saudi-ekspert, vil nok være uenig i en slik analyse. I sin nye bok "Twilight in the Desert: The Coming Saudi Oil Shock and the World Economy" deler han sin frykt for at Saudi-Arabia har produksjonstoppen bak seg, og at verden kan stå overfor en kollaps i oljefor-syningene. Han er urolig; 20 prosent av verdens oljeproduksjon kommer fra 14 felt, og gjennomsnittsalderen er 53 år. Simmons antyder at toppunktet er passert på flere av feltene, og at den nåværende produksjonsraten opprettholdes ved bruk av avansert teknologi, noe som blir vanskeligere med tiden. Men mest advarer han mot en kollaps i utvinningsraten. Oljeutvinning er en sofistikert prosess, og hvis feltene blir overbelastet, kan geologiske faktorer føre til en kollaps i produksjonen.

Universitetsmiljøenes rolle i samfunnet er blant annet å undervise, forske og formidle. Hvis påstandene om en snarlig global oljeknapphet bærer i seg realiteter, har vi lite tid – og nasjonen bør være informert, tross de urolighetene dette kan skape, for alternativet er å ikke forberede seg. Dette er et politisk følsomt tema, og det vil kreve stort mot å sette det på dagsordenen før problemet selv banker på døren. Det største umiddelbare problemet er hemmeligholdet fra de sentrale aktørene, mangelen på troverdig førstehåndsinformasjon gjør det umulig å vite sikkert hvordan situasjonen er.

Det bør legges press på Saudi-Arabia for å få åpenhet om situasjonen. Utviklingen kan potensielt bli dramatisk. Hvis mengden oljeprodukter ikke bare stagnerer, men begynner å synke, og det ikke raskt blir god tilgjengelighet på substitutter, kan det bli meget smertefullt å få forbruket til å harmonere med tilbudet. De største praktiske utfordringene ligger innen transport, men det finnes gode – og miljøvennlige – alternativer, for eksempel biodiesel, der man konverterer matolje til drivstoff. Utfordringene er likevel store; det tar tid å bygge opp kapasitet.

Denne varslede historiske begivenheten kan få usammenlignbare følger. Selv om Norge som olje-produsent vil være i en privilegert posisjon, kan det komme store utfordringer som best lar seg løse gjennom en kollektiv tankegang. ChevronTexaco, USAs nest største oljeselskap, har nylig opprettet et nettsted hvor de appellerer til politikere, vitenskapsmenn og næringslivsledere verden over om at vi i fellesskap skal overkomme utfordringene verden står overfor. Deres konklusjon er klar: "One thing is clear; the age of easy oil is over."