Om lag 130 000 mennesker har Groruddalen som sitt hjem. Denne tetteste befolkede av landets mange daler, er ikke blant de mest fotograferte, feirede eller omtalte. I norsk offentlighet er Groruddalen mer et skjellsord enn et stedsnavn, den blir brukt som et synonym for dårlig byplanlegging og sosiale katastrofer.

Dessuten mangler den politisk oppmerksomhet, både institusjonelt og reelt (Sogn og Fjordane har om lag like mange innbyggere, men har fem stortingsrepresentanter), og har vært åstedet for en trafikkbelastning som ingen andre steder i Norge er i nærheten av. Dalen har vært effektivt delt av flere store veier, mest present er E6-en nordover, dessuten har det vært investert lite både av penger og prestisje i boligstrukturen de siste 30 årene.

Begeistringen. Annerledes var det da disse jordbruksområdene i Aker herred ble innlemmet i Oslo etter andre verdenskrig. Da var Oslos byplanleggere begeistret over mulighetene for å bygge det nye samfunnet i dalsidene, og i dalbunnen skulle den nye arbeidsdagen realiseres. Her skulle det lages soner, den modernistiske funksjonsdelte byens idealer skulle realiseres. Akkurat slik som døgnet hadde tre skift – hvile, arbeid og rekreasjon – skulle de fysiske omgivelser være delt mellom de samme parametere. Arbeidet skulle industrien gi, rekreasjonen skulle naturen tilby, og midt imellom disse to skulle boligene ligge. Perfekt tenkt, hvis man først tror at verden kan tenkes perfekt.

I realiteten ble aldri Groruddalen, som mange drabantbyer, en del av et vellykket soneprogram. Nesten alle disse målsettingene brøt sammen, noen før de var realisert som bygningsmasse, og noen fordi de ble omgitt av andre fysiske strukturer og andre typer teknologi (for eksempel privatbilen). Alle disse hendelsene som rev i filler den modernistiske utopien var ikke av det triste slaget; i dag er Groruddalen en variert og interessant del av Norge. Underfokusert i media, og med et dårlig rykte, men med mange unike godbiter, undervurderte kvaliteter og med et ekstremt stort potensial.

Innover i dalen. Omtrent der står vi, tenker jeg, og åpner Øyvind Holens Groruddalen – en reiseskildring. Holen er selv fra dalen og et menneske som lever av sin penn. Derfor har han fått den i og for seg glimrende ideen at han må fortelle andre om hvilke oppdagelser han har gjort.

Og Holen er en ydmyk forfatter, men med et prosjekt, som det heter på moderne norsk. Hans ønske er å vise Groruddalen slik "den egentlig er", hvis jeg forstår ham rett. Ikke minst er han motivert ut fra alle de mediestrukturerte og svært overfladiske betraktningsmåtene som dominerer. Imidlertid lodder han dypere enn som så, hans mål er ikke kun å vise at det finnes liv bak sjablongene og at Groruddalen er et sted, like bra som noe annet. Heldigvis.

Hadde Holen bare gått til felts mot alle som har avskrevet dalen, så hadde han ikke trengt mer enn ti sider. Hans tunge oppdrag, å beskrive denne materien, krever imidlertid mer plass, og hans metodikk er den reisejournalistikken tilbyr. Man tenker mens man reiser og skriver ned det som skjer. Holen drar derfor innover i dalen, utstyrt med penn, notatblokk, rester av et sosial fellesskap, og noen vage tanker om hva han har i vente. Han besøker gamle helter, steder der han har opplevd skjellsettende hendelser, steder han aldri tidligere har vært, oppklarende møter med Jonas Wergeland og Erik Fosnes Hansen med mer.

Holens kanskje største styrke i denne boken er det rent opplysende. Holen er en svært kunnskapsrik mann, og det innen et felt der nesten ingen i dette landet kan noe. Byplanlegging er mildt sagt et sort hull hos de fleste. Holen kjenner idealene, kjenner mennene både her til lands og internasjonalt som sto bak tankene (mye av) Groruddalen er bygget på. Dessuten kan Holen sin Oslo-historie, han makter å gi leseren innblikk i forholdet mellom de politiske vedtakene og den mer fysiske virkeligheten.

Kompleks vev. Som med all god reiselitteratur får man lyst å reise i forfatterens fotspor. Holen reiser langs t-banen og oppdager nye hemmeligheter ved steder og plasser, og denne leseren vil også dra til Tveita og se ut over byen, vil også kare seg opp til Bjerke og spille litt på hest, eller ta inn på dalens eneste hotell.

Holens bok er en sammenhengende rekke av reportasjer; han er der ute og opplever verden og bringer den videre. Hele tiden har han dette underliggende spørsmålet: hvordan er egentlig Groruddalen, og selv på siste side mangler det et svar. Det er fordi reisen ikke er over. Ganske enkelt fordi Groruddalen som territorium inneholder en kompleks vev av fysiske, kulturelle, sosiale og økonomiske forhold. Kompleksiteten medfører at alle former for forenkling – at Groruddalen er arbeiderklassens hjem, eller at den har en politisk eller ideologisk fellesnevner – ikke duger.

Det er Holens store fortjeneste, han har en rekke muligheter til å danne en mye mer enhetlig størrelse av Groruddalen enn han gjør. Han kunne ha brukt mer retorikk og mindre undring, han kunne ha formatert denne dalen i sitt eget bilde, gitt den noen totaliserende begreper å gjemme seg bak, han kunne ha pakket den inn i en semantisk enhet, han kunne ha skapt den på ny. Muligheten er nemlig åpenbar, den ligger der gjenfortalt i offentligheten som et sivilisasjonens havari, og den kunne vært polert og restaurert (i beste antitese-tradisjon). Men Holen er klok mann med utpreget toleranse for alt og alle, han har mer fornuft enn fordommer, og er parat til alltid å la observasjonen tale.

For ærbødig. Kanskje er det alle disse nydelige sidene ved denne boken som også er dens svakhet. Jeg er ikke sikker på det, men jeg fornemmer at Holen er for ærbødig, for tilbaketrukket. Jeg synes kanskje han overlater for mye til leseren, jeg kunne ønske meg en dose mer analyse og konklusjon, og en dose mindre beskrivelse. Men samtidig er denne boken en døråpner til det Groruddalen som hittil har vært mest intenst skildret av Dag Solstad (i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige).

Solstads bok om livet på Romsås beskriver hvordan utopier bryter sammen, men også hvor kort en betrakter kan komme i sitt forsøk på å forstå en sosial struktur han ikke føler noen affinitet for. Nikolaj Frobenius har forsøkt noe av det samme i Teori og praksis, en roman om drabantbyen Rykkinn og dens effekt på sinnslivet til unge mennesker. Frobenius' tekst skjelver under sitt eget mot, og er av de få norske romanene fra de siste år som har forsøkt å utforske forholdet mellom det fysiske og mentale.

Der Frobenius internaliserer og med lavmælt og uhyre presist språk viser frem de menneskene som bryter sammen, er Holen hele tiden utenfor sjelslivets irrganger. Det er mulig han røyker, men han inhalerer ikke. Denne begrensningen ligger overhodet ikke i sjangeren i seg selv. En Carsten Jensen setter materien rett i blodårene og nærmer seg romanens evne til å røre leseren. Samtidig er Carsten Jensen etter hvert en forfatter som i alle fall denne leser ikke tror på; ikke det at han mangler troverdighet i normal forstand, men hans tekstunivers er så tungt av avsenderens mening at det knapt finnes tegn til klargjørende distanse. Holen holder derimot sine egne tanker et godt stykke unna sitt objekt, og han burde våge litt større intimitet.

Aller best er han nemlig når han mister troverdighet og nærmer seg det inderlige. Det er da Groruddalen trer frem som en tredimensjonal størrelse med kjøtt og blod i strukturene.

SAKPROSA
Øyvind Holen
Groruddalen – en reiseskildring
308 sider. Cappelen. 2005