Som 22 år gammel student flyktet Knut Mykland i 1942 til Sverige, og da han i 1947 ble cand. philol. ved Universitetet i Oslo, var det med den glimrende hovedoppgaven Grandeur et decadence. En studie i Ernst Sars' historiske grunnsyn (publisert 1955). Høsten 1905 fylte Sars 70 år og ble hyllet som årets ideologiske arkitekt. Ifølge Sars hadde den norske bondefriheten fjernet grunnlaget for adelen, og det førte til at den norske staten ble erobret av den danske kongemakten. Men Norges tidligere svakhet ble en styrke da bondefriheten overlevde, og fra slutten av 1700-tallet ble den kilden til den nasjonale fornyelsen, den demokratiske utviklingen og selvstendigheten.

Selv om han døde tre år før Knut ble født i Mykland i Aust-Agder i 1920, ble Sars Myklands viktigste læremester i årene etter 1945. Blant lærerne på universitetet var Sverre Steen mest innflytelsesrik – i likhet med Sars fanget Steen inn hele norgeshistorien, med en klart harmoniserende tendens: Alt hadde sin funksjonelle plass i den historiske utviklingen.

Som ung historiker var Mykland i 1948–52 engasjert til å skrive et bind av Trondheim bys historie: Fra Søgaden til Strandgaten 1800–1880 (1955). Boken ble en nyskapende byhistorie, dyptpløyende og analytisk, skrevet med litterært talent. I 1953–57 var han universitetsstipendiat i Oslo med 1814 som tema, og i 1960-årene publiserte han flere artikler om 1814 i Historisk tidsskrift og Samtiden, i 1967 ga han ut boken Omkring 1814. En antologi, og senere ble 1814 et hovedtema, særlig i Kampen om Norge 1784–1814 (1978).

Mykland var odelsgutten som overtok farsgården og som hevdet seg suverent i den akademiske verden. Han var patrioten som satte seg sterkt imot norsk medlemskap i EEC/EF/EU, samtidig som hadde han et våkent blikk for impulsene utenfra. Han ivret for internasjonal sammenligning og for forskersamarbeid over landegrensene, han var Danmarksvenn og nordist. Han behersket bokmål til det virtuose, samtidig som hjertet banket for nynorsken. Han var den kraftige, gløgge bonden som ingen kunne sette fast. Med sin bakgrunn i et våkent og engasjert bygdemiljø dementerte han alle urbane fordommer.

Det gikk da slik at Mykland ble sin generasjons mest ruvende norske historiker. Han evnet å løfte frem vesentlige tolkninger og poenger, han begeistret studentene sine, han var entreprenøren som unnfanget gode prosjektideer. Han kom en i møte med faste, myndige øyne, hans markante ansiktstrekk skilte ham ut fra alle andre. Han dominerte forsamlinger med vidd og humør, det fulgte et friskt vær med ham som virket løftende under samvær.

Denne kraften tok han med seg til det nye Universitetet i Bergen da han ble professor i 1957. Sammen med Alf Kaartvedt og Rolf Danielsen gjorde han der Historisk institutt til et stimulerende sted for skarer av unge historikere og studenter. Stadig var han den medrivende idégiveren og igangsetteren, ikke minst i nordisk sammenheng. På det nordiske historikermøtet i Uppsala i 1974 foreslo han for eksempel et nordisk forskningsprosjekt om det politiske forholdet mellom sentralmakt og lokalsamfunn i Norden på 1700-tallet. Det resulterte i seks store bøker med mange titalls forskningsrapporter i 1982–94. En annen av hans ideer var prosjektet om forholdet mellom Danmark og Norge i unionstiden 1380–1814, det ble et firebindsverk om Danmark-Norge som kom ut i 1997–98.

Mykland ledet selv flere store bokprosjekter, han var hovedredaktør for Cappelens Norgeshistorie 1976–80 og skrev to av bindene, om 1648–1720 og 1784–1814. Senere skrev han hoveddelen av et supplementsbind til Politikens Danmarkshistorie, Norge i dansketiden (1987). I 1980-årene var han medredaktør for Cappelens verdenshistorie (1982–87) og skrev selv bindet om revolusjons- og Napoleonstiden.

Mykland glødet både for makro- og mikroperspektivet, det siste kom til uttrykk i hans engasjement for lokalhistorien. Etter Trondheimshistorien var det hjembygda Mykland han skrev om i flere bind. Han var også inspirator for verket om Agders historie, som med flere forfattere har kommet i mange bind. På landsplan var han i flere år styreleder for Norsk lokalhistorisk institutt i Oslo. Slik inntok han en ledende plass i arbeidet for å kvalitetssikre den store lokalhistoriske litteraturen, som i de siste hundre årene har vært et særkjenne ved norsk kultur, i et samspill mellom leg og lærd i bygd og by.

I Myklands evne til å begeistre lå det en iver etter å ta i bruk nye forskningsmetoder, i 1970-årene gjaldt det særlig sosialhistorien og demografien. Han var av dem som ville bringe vanlige mennesker inn i historiens lys, han var en forkjemper for "historien sett nedenfra".

På flere måter beveget han seg slik bort fra Sars. Mykland var en fremragende pedagog, og han poengterte den historiske utviklingen ved å konkretisere i slående indivi-duelle eksempler: Bønder og husmenn, tjenestejenter og enker fikk sin plass ved siden av embetsmenn og borgere. Han så verdien av historisk statistikk, og han var eksponent for sin generasjons tro på omfattende empiriske belegg. Han førte videre en sosiologisk tilnærming som han hadde tatt i arv fra Sverre Steen.

Mykland hadde mer sans for individene enn Sars og Steen hadde. Han løftet frem sentrale historiske aktører i fascinasjon for historiske helter. I 1814 var de flere, men særlig Kristian Fredrik. Mykland levde seg inn i heltenes liv i medrivende empati. Når det gjaldt 1500–1600-tallet var det tre danske aristokrater i Norge som fikk spille en viktig rolle: lensherren på Bergenhus Erik Rosenkrantz, som fordrev svenskene fra landet under den nordiske sjuårskrigen i 1564 og 1567, stattholderen Hannibal Sehested, som bygde ut statsapparatet i Norge i 1640-årene, og stattholderen Ulrik Fredrik Gyldenløve, som var en vellykket general i 1670-årene og formulerte den lavskattepolitikken som Mykland hevdet preget eneveldets styre i Norge fra 1670-årene til 1814.

Som patriot var det Myklands lykke å slippe å se dansketiden i lys av den danske kongemaktens undergraving av den norske selvstendigheten i senmiddelalderen. Det han foretrakk å kalle foreningstiden så han i lys av 1814, idet han la vekt på den indre veksten som gjorde Norge modent for frigjøringsverket. På dette punktet var Mykland enig med sin store antagonist Kåre Lunden – de var begge unionsmotstandere med syn for den indre norske utviklingen. Mykland så lysere på dansketiden enn Sars. Han oppfattet eneveldet fra 1660 som en dynastisk konglomeratstat, der regimet balanserte mellom danske og norske interesser – for Norges del ved at initiativ fra befolkningen lå til grunn for mye av politikken som gjaldt norske forhold. Og så grunnla embetsmennene den moderne staten og virkeliggjorde eidsvollverket!

Da Lunden i 1980 rettet skarp kritikk mot det han hevdet var en skjønnmaling av det danske styret, tørnet to sterke bondenaturer sammen på en måte som ikke ga rom for dialog, tvert imot – Mykland reagerte med å fremheve de hensyn eneveldet tok til Norge. EU-tilhengere har i senere år brukt hans syn som argument for at unioner ikke er negative fenomen, men de har sett bort fra utgangspunktet for Myklands tolkning: Det var behovet for de norske bøndenes militære innsats som lå til grunn for Københavns politikk. For å sikre seg deres lojalitet, og som svar på omfattende skatteprotester, måtte eneveldet føre en bondevennlig politikk, med lave skatter og en leilendingsvennlig politikk.

Dermed er vi tilbake til bondefriheten. Bonden Knut Mykland holdt seg til den, og urnen med hans aske skal settes ned på kirkegården i Mykland.
Øystein Rian
Professor i historie ved Universitetet i Oslo