Ole Robert Sundes sjette roman heter Jeg er som en åpen bok. Ifølge forlaget er den en "ytterliggående tekst fortellemessig, språklig og idémessig", og dette er riktig. Sunde krever mye av sin leser, mye mer, vil jeg si, enn de største modernistiske romanforfatterne, og mer dessverre enn jeg foreløpig føler meg villig til å gi. Romanen er sikkert noe for dem som synes at Joyce, Proust, Faulkner, Pynchon og Tor Ulven ligner litt for mistenkelig på alminnelig kiosklitteratur, men selv er jeg ikke kommet helt dit ennå.

Sist jeg leste Henry James' roman The Spoils of Poynton (1895), derimot, tror jeg at jeg brukte omtrent en halv time på det første kapitlets fem–seks sider, og da jeg var ferdig med det, leste jeg dem om igjen, litt fortere denne gangen, siden romanens verden, dens personer og stemninger og handlingsmessige fremdrift, hadde begynt å gjøre sin virkning, og jeg begynte å bli mer enn nysgjerrig på hvordan det ville gå videre (selv om jeg hadde lest boken før og husket slutten). Jeg hadde gitt James ganske mye – av tid, oppmerksomhet konsentrasjon, tålmodighet, kognitiv anstrengelse, innlevelse – og han, på sin side, mer enn oppfylte sin del av den stilltiende kontrakten: Han hadde ingen problemer med å gi mer tilbake, mer enn noen kunne forvente, og også noe helt annet enn man kunne ha fått på annet vis, i litteraturen eller utenfor.

Desorientering. Jeg kommer snart tilbake til Sundes roman, men først må resonnementet utvikles litt videre. Faulkners Larmen og vreden (1929) begynner slik:

Gjennom gjerdet, mellom de bølgende blomsterbedene, kunne jeg se dem slå. De kom mot dit hvor flagget var og jeg gikk langs gjerdet. Luster lette i gresset ved blomstertreet. De tok opp flagget, og de slo. Så satte de flagget tilbake og de gikk bort til platået, og han slo og den andre slo. Så gikk de videre, og jeg gikk langs gjerdet. Luster kom tilbake fra blomstertreet og vi gikk langs gjerdet og de stanset og vi stanset og jeg så gjennom gjerdet mens Luster lette i gresset.
(Hans H. Skeis oversettelse)

Selv om det er mer enn tyve år siden, husker jeg tydelig hvor jeg var da jeg leste dette første gang, og hvilket inntrykk det gjorde, inntrykk ikke bare av noe uhørt, men av en ny verden, mer realistisk og levende enn den jeg hadde funnet i for eksempel Hamsun og Dostojevskij, og mer poetisk. Dermed antar jeg at mine responser var mer eller mindre i samsvar med modernismens generelle hensikter. Faulkners prosa var gjenkjennelig nok til å gjøre det samme som mer konvensjonell prosa kunne gjøre, samtidig som dens brudd med kognitive og språklige forventninger førte leseren tettere på realitetene: Vi befinner oss plutseligere enn i tidligere romaner midt inne blant romanens hendelser og skikkelser, skikkelsenes indre liv – det William James kalte the stream of consciousness – er mer umiddelbart til stede i romanens forgrunn, og mangelen på orienteringspunkter i det fiksjonelle universet, gjør jakten på litterære mening og videre litterær erfaring mer akutt: Hvem er Luster? Hva leter han etter? Hvem opplever begivenhetene? Hva skjer på den andre siden av gjerdet – på golfbanen?

Se også på Proust. Jeg øker vanskelighets- og desorienteringsgraden en smule ved ikke å sitere fra første bind av På sporet av den tapte tid, men fra starten av det siste:

Jeg gjenopptok hver aften, men nå i motsatt retning, de turene vi hadde pleid å ta i Comray om eftermiddagen når vi valgte veien til Méséglise. Nå spiste man middag på Tansonville på et tidspunkt da man i Combray før i tiden for lengst lå og sov. Og på grunn av det varme været, og dessuten fordi Gilberte malte i slottskapellet om eftermiddagen, gikk man ikke ut på spasertur før det var omkring to timer igjen til middag. Gleden fra turene i gamle dager når man på hjemveien fikk se den purpurrøde himmelen ramme inn Clavaire-høyden eller speile seg i Vivonne, ble nå erstattet av gleden ved å gå ut når mørket var falt på, når man i landsbyen ikke møtte annet liv enn sauenes blågrå, uregelmessige og bølgende triangel der de bega seg på veien hjem.
(Anne-Lisa Amadous oversettelse)

Her har vi rykket ganske mange hakk nærmere Sundes eget stilleie: Proust skriver en ornamental, fleksibel prosa der ytre hendelser og ting saumfares med tanke på et hvordan de innvirker på hovedpersonens eget tanke- og fornemmelsesliv. Selv om navn som Combray, Méséglise og Gilberte vil være helt ukjente for den som begynner å lese Proust på dette stedet i hans verk, er det vanskelig å tenke seg at avsnittet ikke skulle ha en effekt, og befordre de avgjørende estetiske spørsmål: Hvordan går det videre? Hvordan vil det være å befinne seg enda litt lenger i en fiksjonell verden som denne?

Språklig støy. I likhet med På sporet av den tapte tid er Jeg er som en åpen bok det forlaget kaller "et selvbiografisk romanprosjekt". I stedet for Prousts jeg-form benytter imidlertid Sunde en etter hvert temmelig enerverende du-form – enerverende, fordi hensikten med den ikke er åpenbar, og dens underliggjørende og levendegjørende effekt er lik null. Her er begynnelsen:

Da din mors fjerne slektning ble nevnt ved navns nevnelse, ble du ikke overrasket, men det fikk deg til å tenke på den gangen din mor for første gang nevnte ham, ettersom hennes egen mor hadde avgått ved døden og hun arvet et smykke som i flere generasjoner hadde gått fra mor til eldste datter.

Du kunne umulig tilgi dine egne søstre etter hva de hadde gjort, og det i en slik rasende fart, liksom de var redde for at du skulle kunne kikke dem over skulderen og dermed ta dem i uetterrettelighet.

Til og med før hun var kald i sin grav.

Og din fars ubesluttsomhet, noe som ikke kledde ham, det var som om hennes død hadde dratt mesteparten av energien ut av ham, og det som var tilbake ikke var noe annet enn spenning på et lavt nivå; litt mindre, som det korte skrittet før han kunne ha blitt katatonisk, og det som ville være tilbake, ville minne om statisk elektrisitet, om det enn skal sies var større rett etter hennes død, og da den økte igjen, etter en god stund, gjorde han ikke noe for å rette på den uretten som dine søsken så urettmessig hadde begått.

Direkte appetittvekkende er denne åpningen ikke. Én hovedgrunn må være at syntaksen til de grader er brakt til logikkens ytterpunkter, slik at det oppstår språklig støy mer enn språklig puls og flyt, og litterært kaos mer enn litterært liv. Allerede her er det nesten umulig å vite om komplikasjonene er utført med fri og kontrollert vilje eller om romanens ikke-kommunikasjon er oppstått av vanvare, av et for sterkt ønske om språklig fornyelse, hinsides all estetisk rimelighet. Jeg undrer meg allerede over "ettersom" i det første avsnittet, og tenker at leseligheten ville ha økt ganske mye hvis det hadde stått "etter at". Det siste avsnittet er likevel verre. Jeg har problemer med å forstå hva semikolonet gjør der, og stor er også min bestyrtelse over setningsleddet "om det enn skal sies var større rett etter hennes død". Mangler det et ord her? Har det skjedd noe galt i korrekturen?

Bråstopp. Vel, det er mulig mer tålmodighet fra min side, og bedre oppøvelse av min grammatiske kompetanse (eller, ikke minst, min grammatiske fantasi) vil kunne klare opp i dette, men jeg tviler fortsatt på at akkurat denne moren, denne faren, disse onde søstrene og dette jeget/duet vil begynne å leve tilnærmede liv i min bevissthet, liv som utgjør noe mer enn sorte tegn på hvit bakgrunn, liv som kan sammenlignes med de liv Luster og Gilberte og Marcel og den kastrerte, mentalt tilbakestående Benjy Compson (den styrende bevissthet i første fjerdedel av Larmen og vreden) absolutt må sies å leve: God litteratur handler alltid om seg selv som språk – som spesielt virtuos bruk av delvis nytt språk – men den er også og samtidig, og i samme bevegelse, mer enn det: Den refererer ut over seg selv, til leserens verden, til forfatterens verden, til vår felles historie og kultur.

Men Sunde fortjener flere sjanser. Han har tross alt skrevet sine fem hundre sider, og forlaget har utstyrt boken ikke bare med en sympatisk omslagstekst, men også med en sjeldent vakker design. Dette er en bok jeg gjerne skulle ha likt bedre enn jeg gjør, også fordi jeg kjenner Sunde som en sympatisk og interessant person. Ingenting kunne derfor ha gledet meg mer enn et virkelig forløst tekstutsnitt fra hans hånd, og i det følgende er vi kanskje på vei:

Etter at hun ble senket i jorden, etter at hun ble ført til sin tildelte plass, og til alt hell, eller noe som virket som hell, under en hengebjørk, og alle blomstene ble liggende tilbake, i en bue med de ytterste kant i kant med gresset, ble alle stående; vinden strøk bakfra, etter å ha forsert jordene, du kunne se kornaksene bølge seg dypt ned til en svai i stenglene; lyset skriftet etter som hvor dypt stråene igjen ble bøyd mot bakken.

Jo, det er mer flyt her, mer konvensjonell prosapoesi – Sunde er en forfatter som bemerkelsesverdig fort skaper et veritabelt begjær etter det konvensjonelle –; jeg skulle bare ønske at det hadde stått "skiftet" og ikke "skriftet" i siste linje. Her er det vel tale om en trykkfeil? Hva sier forfatteren? Hva sier forlagets redaktør? Hva sier språkvaskeren? Jeg avventer min dom, men under alle omstendigheter regner jeg dette avsnittet som et utmerket avsnitt.

Allerede på neste side stopper det imidlertid helt opp igjen. Emnet er fortsatt arvesmykket, en brosje, som hovedpersonen mistenker søstrene for å ha beslaglagt i det stille.

[H]vor mye du enn spurte, uten å være for pågående, fikk du det samme svaret, du ble avvist, fra dine søstre.

Om du så hadde underkastet deg deres felles dogme, uten at du helt visste hvordan det kunne se ut eller lyde, det var ikke helt sant, du trodde du visste hvordan det ville kunne lyde, og det du trodde kunne være dets lyd, fylte deg med uro, så ville det ikke ha hjulpet det minste, uten at du ville måtte unngjelde for din misgjerning.

Som tilfangetatt og absolutt i deres klør.

Du ville ha blitt avvist alle de få gangene du, til og med så hensynsfullt at det kunne ha gått uker og dager, hva med år, flere år, ville ha nevnt dens navn, selv om du hadde fulgt deres lære til punkt og prikke; hva ville det ha bestått av, dens praksis, måtte det vel da være at du måtte lære deg deres stammespråk, og for å utøve det måtte du reise sammen med dem, overhøre deres samtaler, selv være delaktig uten å ty til ditt eget vokabular …

Etter gjentatte forsøk vet jeg fortsatt ikke hva ordet "dens" i siste avsnitt refererer tilbake til. Er det "misgjerningen"? Er det brosjen? Heller ikke ordet "det" i setningsleddet "hva ville det ha bestått av" klarer jeg å knytte til noe som helst, og konklusjonen er igjen at dette er en tekst som ikke har herredømme over sine virkemidler og sitt språk. Stilen er for uskjønn, abstraksjonsnivået for høyt, assosiasjonene for private, usikkerheten om forfatteren i det hele tatt behersker den syntaksen han er opptatt av å demontere, for stor.

Geniroman. Dette er ikke unntak, og jeg skulle gjerne også ha hoppet frem for eksempel til åpningen av kapittel 2, men nok er foreløpig nok. Lesningen av Jeg er som en åpen bok fikk meg til å minnes Martin Amis' portrett av den avantgardistiske romanforfatteren Richard Tull i romanen The Information (1995). Anmeldelsene av Tulls første roman kunne der sammenfattes slik: "Ingen forsto den eller ble ferdig med den, men det var heller ikke noen som var sikre på at den var søppel." Og om Tull heter det et annet sted: "Selv om hans prosa avslørte talent, forsøkte han ikke å skrive talentromaner. Han forsøkte å skrive geniromaner, som Joyce. Joyce var foreløpig den beste av dem som skrev geniromaner, og selv han var dødsens kjedelig halvparten av tiden. Richard var muligens dødsens kjedelig hele tiden. Hvis man skulle finne frem til ett ord som karakteriserte det han skrev, ville uleselig temmelig sikkert være det mest nærliggende. […] Richard var for stolt og for lat og – på en måte – for flink og for sprø til å skrive talentromaner. Tanken på å få en romanperson ut av huset og gjennom byen til et annet sted gjorde ham for eksempel tåkete av utmattelse …"

La oss fortsatt være rettferdige og forsiktige: Verden er ikke enkel, og likhet er ikke det samme som identitet. Jeg ville ikke drømme om å kalle Sunde verken for stolt, for lat, for flink eller for sprø, men likevel har ikke Jeg er som en åpen bok så langt – på dette stadium i min lesning – begynt å ta de avgjørende skritt ut av Richard Tulls skygge.

ROMAN
Ole Robert Sunde:
Jeg er som en åpen bok
497 sider. Gyldendal. 2005