I siste nummer av Samtiden (nr. 4/2005) har forfatteren Nikolaj Frobenius et essay om Rykkinn og "Rasende drabanter", som handler om mottagelsen av hans "løgnaktige selvbiografi" Teori og praksis (2004). Fra gyngestolen forsøker han å oppsummere inntrykk og innspill fra sinte folk i drabanten som ikke likte romanen og som trodde den handlet om virkeligheten. Selv blir jeg tildelt en karikert rolle som løgnaktig historiker, med henvisning til min kritikk av Frobenius' fremstilling av Rykkinn – hvor vi begge vokste opp i samme gate – fremsatt i det idéhistoriske tidsskriftet ARR (nr. 4/2004). Leserne av Samtiden kjenner imidlertid ikke mine argumenter, som heller blir referert av forfatteren, og samtidig blir kritikken løftet ut av sin idéhistoriske kontekst. Det gir Frobenius fritt spillerom, og meg rollen som fritt vilt. Det er fristende å trekke paralleller til Østrem–Ørstavik-debatten tidligere i år. Forskjellen er bare at denne gang er det forfatteren som angriper kritikeren.

Det såre utspillet til Frobenius vitner like fullt om at jeg har pirket borti noe ubehagelig – noe som har fått ham til å gå ut av sitt gode skinn. Angrep er som kjent det beste forsvar. Jeg har også tidligere redegjort for hovedpunktene i min kritikk (Aftenposten 25.02.2005), men Frobenius unngår diskusjon ved ganske enkelt å så tvil om mine faglige kvalifikasjoner.

Utgangspunktet for min kritikk i ARR er hvordan Frobenius opptrer i offentligheten. I forbindelse med lanseringen av Teori og praksis, og i hans branding av boken, sto forfatteren frem i en rekke medier og fortalte om "Bærums bakgård", at det var "på Rykkinn at Kardemommeloven gikk i stykker", og at her, på et jorde under Eineåsen, "kræsjlandet den sosialdemokratiske, edle likhetstanken". I flere debatter senere har han insistert på at hans fremstilling er riktig, at det var noe "alvorlig galt med planleggingen og utformingen av Rykkinn", og at de som forsvarer dette er "ute etter å forfalske historien for å sette seg selv og sine interesser i et bedre lys". Dermed forsvinner skillet mellom Nikolaj i boken, Nikolaj som forfatter og Nikolaj i det offentlige ordskiftet, og hans angivelige subjektive fremstilling av Rykkinn fremstår som autoritativ og sann.

Hver gang denne vekslingen blir påpekt og problematisert, trekker forfatteren frem sin fiffige fotnote om hvor selvbiografien slutter og romanen begynner. Men her ute i offentligheten må påstandene begrunnes på en annen måte, slik blant andre Tom Egil Hverven oppsummerte i P2 i februar: "Når forskere som Solveig Østrem eller Vidar Enebakk nå slår tilbake mot Hanne Ørstavik og Nikolaj Frobenius i Aftenposten, gjør de det med sakkunnskap. Forfattere må, enten de liker det eller ikke, møte dem med gode argumenter, ikke skjellsord" (NRK 26.02.2005). Da holder det ikke å trekke seg tilbake til litteraturen og til sin egen "uvirkelighetsverden". Og det blir litt feigt å avvise alle kritikerne med at de ikke skjønner litteratur, slik Frobenius også forsøkte å avvæpne den knusende kultursosiologiske kritikken til Eia i Store Studio: "Harald Eia kan jo ikke lese litteratur" (Dagsavisen 15.01.2005).

Parallellen til debatten omkring Eivind Tjønnelands kritikk av kulturmasochismen på 1990-tallet er påfallende. I sitt opprop for "Kulturradikalismens fjerde fase" (Vagant nr. 4/1999) ble både Ørstavik og Frobenius trukket frem som eksempler på hvordan nyere norsk litteratur fremstår som navlebeskuende og tilbaketrukket. Frobenius svarte den gang med å lansere "Norsk urealistisk forening" (NUF), sammen med Tore Renberg og John Erik Riley, og de hevdet at de hadde skapt Tjønneland, men at han som spilte karakteren hadde "begynt å tro at han er Tjønneland" (Dagbladet 4.12.2000). Den offentlige virkelighetskonstruksjonen – utenfor romanens fiksjonsunivers – var sikkert morsom for de unge forfatterne på slutten av 1990-tallet. I dag kan det virke som om de kommer til kort, og at Frobenius går seg bort i sine egne labyrinter.

Frobenius anklager meg for ikke å ha forstått at boken hans er en roman, og at jeg misforstår når jeg nærmer meg teksten som historiker. Dermed forvrenger han det grunnleggende premisset for min kritikk, og han unnlater å ta mitt essay på alvor. Samtidig viker han tilbake på nettopp de aspektene ved Teori og praksis som gjorde boken interessant, ikke minst for de mange anmelderne. Mye av debatten handlet jo nettopp om hvordan Frobenius manøvrerte elegant i grenselandet mellom fakta og fiksjon, og spesielt hvordan bruken av kilder og bilder bidro til å utfordre våre forestillinger om subjektivitet og sannhet. Nå fastholder han at romanen om Rykkinn bare var "noe ekstremt subjektivt", at han ville skrive "sin historie", og at boken liksom er "sann på sin egen måte". For meg fremstår dette som forfatterens fallitterklæring. De teoretiske ambisjonene blir i praksis forlatt.

Frobenius mener jeg har lest og omtalt romanen på feil måte. Antagelig burde jeg snakket om andre bøker av andre spennende forfattere, kanskje aller helst om parallellene til Dag Solstad, slik Frobenius ubeskjedent frir til i en av de første fotnotene i boken. Isteden forsøker jeg å utfordre romanen som referent – jf. Eivind Tjønnelands "Referenten som tabu" (ARR nr. 1/1994) – i dobbel forstand: både som Rykkinn-gutt og som forsker. Derfor leser jeg boken til Frobenius i lys av andre historiske fremstillinger: Jan-Eivind Myhre om Bærums historie (1984), Erling Annaniassen om Boligsamvirkets historie (1996), Jon Skeies bok om Selvaagbygg AS, Bolig for folk flest (1998), samt lokalhistorikeren Svein Ola Hope om Berger og Rykkinn Vel (2000). Spørsmålet er hva dette gjør med Teori og praksis – både i teori og i praksis.

Kritikken av det litterære feltets manglende vilje, eller evne, til å håndtere sentrale spørsmål om forholdet mellom subjektiv synsing og samfunnsmessig relevans innenfor rammene av den offentlige debatt, oppfatter jeg som det sentrale i Solveig Østrems oppsummering av debatten tidligere i år: "De skriver romaner om å vokse opp på Rykkinn eller Lillehammer, og så får de snakke i vei i det offentlige rom […]. Men når andre melder inn noe som ikke er rent estetiske lesninger, slutter de rekkene og forsøker å smekke døra igjen" (Aftenposten 19.02.2005).

Utspillet til Frobenius i siste nummer av Samtiden slutter seg fint inn i rekken av eksempler på forfatterens selvhøytidelige tilbakelenthet. Sentrale spørsmål står fremdeles ubesvart. Kanskje like greit?