Morgenbladets kjøkken, en vassen fredagsmorgen i november. Under en sky av grått hår sitter Jan Erik Vold og blar i manuskriptet til Åt songa tå stjernom, det nye utvalget av Kristofer Uppdals (1878–1961) etterlatte dikt. Iblant stopper han opp og leser et par strofer høyt; linjebruddene markeres med små dunk i bordplaten. Filtrert gjennom båndopptageren høres det ut som pauke-slag, rullende torden, kanondrønn i det fjerne:

Von-brot! (BOOM!)
Ikkj rett namn det. (BOOM!)
Eg vente meg ingen ting. (BOOM!)
Tå livet te meg! (BOOM!)
Ikkj kan eg då lid von-brot. (BOOOOOM!)

– Ja, hva skal man si? Det er så rått! Hver setning spikres inn som en bjelke i veggen, utbryter Vold.

– Disse linjene er skrevet omtrent samtidig som Louis Armstrong spilte inn "West End Blues". Forskjellen er at Armstrong hadde folk rundt seg som oppmuntret ham til å forsette i samme spor. Kristofer Uppdal var både sosialt og litterært utstøtt, og valgte ganske snart å forlate denne radikale eksistenslyrikken til fordel for en mer distansert, monologisk uttrykksform.

Selvhelbredelse. Det var ikke lett å leve og virke som lyriker i mellomkrigstiden. Sykdom tok Rudolf Nilsen. Olaf Bull skilte seg fra to koner. Både Olav Aukrust og Olav Nygard døde i ung alder. Så hva er spesielt med Uppdals skjebne?

For det første er den tifold sørgeligere: Omkring midten av 1920-tallet mistet Uppdal kona, barna, hjemmet, forstanden, myndighet over seg selv og dertil sitt gode navn og rykte. For det andre etterlot disse svarte årene en lakune i forfatterskapet – har de fleste trodd, til nå. Med diktene i det nye utvalget strekkes det en bro mellom den feirede Altarelden (1920) og 30-tallets religion-filosofiske Kulten-diktning.

– Uppdal lå tvangsinnlagt på Gaustad fra 1927 til 1929. Vi vet at han i denne perioden planla en diktsamling kalt "Åt songa tå stjernom". Det foreligger sågar et håndskrevet tittelark, forklarer Vold.

– Min formodning er at Uppdal skrev mange av disse nyoppdagede diktene på Gaustad, som et ledd i sin selvhelbredelse. Kort fortalt: Han ble frisk ved å kunne bokstavere de fornedrelser han nettopp hadde gått gjennom.

Ingen av diktene i utvalget er "nye", i den forstand at de er rotet frem fra madrasser og kistebunner: De har ligget deponert på Nasjonalbiblioteket i årevis, delvis renskrevet og systematisert av sønnen Skjalg. Men mye tyder på at Uppdal selv har hatt et ambivalent forhold til denne delen av forfatterskapet.

Dobbeltgjenger. – Diktene er ført inn med stødig og sikker håndskrift, og fremstår som ferdigarbeidede og utgivelsesklare. Likevel la han dem til side, og nevnte dem aldri igjen, sier Vold.

– Dette er det gåtefulle ved Uppdal. For meg er han en langt større utfordring enn Hamsun. Hamsun var enkel: Han var narsissist. Han ville for enhver pris bli lagt merke til, liksom Nagel når han stiger i land med gul dress. Det er enkel psykologi. Men hvorfor Uppdal ikke gikk videre med disse diktene, som er så fantastisk sterke, er dunklere.

Det er særlig én sekvens Vold nå har i mente: Diktene om "Heimlaus-Guden", en kjærlighets- og hjemløs fiksjonsskikkelse. Selv Skjalg Uppdal, som kjempet for å skape interesse for farens etterlatte poesi, noterte seg ikke disse diktene.

– "Heimlaus-Guden" forekommer verken før eller senere i Uppdals forfatterskap. Det første diktet i sekvensen heter "Tvi-gangaren" – dobbeltgjengeren. Det ligger nær å tenke seg "Heimlaus-Guden" som dikterens alter ego, som gjør det mulig å håndtere vanskelig konfliktstoff med nødvendig distanse, uttaler Vold.

– Når denne fasen av hans poesi stiger opp i lyset, blir det lettere å forstå resten av hans diktning. Vi ser Uppdal i helfigur.

– Overgangen til Kulten-diktningen er brå?

– Den er det. Fiksjonen "Heimlaus-Guden" avløses av fiksjonen Kulten, en "religionsfyrste i rallarbunad". Dialog blir til monolog, progresjon til regresjon. Samtidig arkaiserer Uppdal språket – han går over til et trønderbasert nynorsk, med gammeldagse dativ- og akkusativformer. Det er som om han sier: "Dere vil ikke forstå meg uansett."

Uppdal vs. Bull. Ved inngangen til 1920-tallet var Uppdal en vel ansett og omtalt forfatter, ikke minst på grunn av tibindsromanverket Dansen gjenom skuggeheimen. Så inntraff de personlige ulykkene – "mitt Inferno", som han kalte det. Men Vold antyder at han også møtte kunstnerisk motstand:

– I 1925, da Uppdals problemer torde være offentlig kjent, skrev Helge Krog en ubehagelig negativ anmeldelse av aforismesamlingen Jotunbrunnen. Vi kan bare spekulere i motivene.

– Krog hadde et annet litteratursyn?

– Krog var Olaf Bulls mann. Bull og Uppdal fremstår som to motpoler i datidens litteraturfelt: Det er Kristiania-bohemen mot trønderdikteren, kosmopolitten mot rallaren. Motsetningen er interessant, særlig om man vil forstå hva som skjedde med norsk modernisme etter Obstfelder. En hypotese kan være at 1905 og nasjonsbyggingen brakte med seg en favorisering av de tradisjonelle verdier, også innen poesien.

Uppdal var ingen tilgivende mann, og hadde sin egen måte å takle motgangen på. "Heilag er kvida", står det på gravsteinen hans i Oppdal, med et sitat fra det siste diktet i Altarelden.

– Han insisterer på at det vonde kan gjøre deg godt. Det kan han for så vidt ha rett i – men da er du inne på en kristen lidelselsforståelse, hvor martyren er en dyrket skikkelse, påpeker Vold.

– Uppdal sier: Lidelsen er hellig. Buddha sier: Alt er lidelse. Det er en viktig distinksjon.

Påkaller taushet. Det var uttalelser fra Olav H. Hauge som fikk Vold til å nærme seg Uppdals diktverden. Den gang, på slutten av 1960-tallet, var det få som leste ham: "For dei unge vart han ståande i eit kolblått morgonland, ein synsk gruvlar, ein myte", forklarte Hauge.

Selv sier Vold at han respekterer Uppdal ikke bare for hans diktning, men også for hans overlevelseskamp:

– Selv om vi ikke forstår alle detaljer i livshistorien, må vi ha aktelse for hans skjebne, sier Vold.

– Den kaller på taushet. Vi kan bare si: Åh. Var det så sterkt – var det virkelig så sterkt å leve livet til Kristofer Uppdal.

NY BOK
Kristofer Uppdal:
Åt songa tå stjernom
Etterlatne dikt. Red. Jan Erik Vold
256 sider. Aschehoug. 2005