Etter å ha pløyd gjennom en bunke ferske litteraturtidsskrifter må jeg slå fast at tidsskriftfloraen her på berget neppe har vært så rik og god som akkurat nå. Likevel reiser det seg noen spørsmål i kjølvannet av lesningen, spesielt siden de forskjellige utgivelsene har ganske mange likhetstrekk: Danner norske litteraturtidsskrifter, spør jeg meg selv, et troverdig avtrykk av hva som skjer i litteraturfeltet? Og anvender de sin makt og posisjon i feltet til å forme en litterær offentlighet i tilstrekkelig grad?

Vinduet og Vagant er i denne sammenheng et naturlig sted å begynne, ettersom begge nylig i en eller annen forstand har skiftet eierskap. Vinduet eies riktignok fortsatt av Gyldendal, men den nye redaktøren, Henrik H. Langeland, har forandret agendaen betraktelig i forhold til de foregående redaksjoners profil. Det nye Vinduet har fått en langt bredere appell, og etter en svak start har Langeland havnet med begge bena solid plantet i en vid litterær offentlighet. Langeland har teft for gode enkeltartikler, og Vinduet er blitt ryddig og oversiktlig. Likevel fungerer ikke grunntanken med å introdusere "oversette" forfattere, noe jeg oppfatter som avgjørende i Langelands branding av "sitt" Vinduet. Det forblir uklart hva som faktisk ikke er blitt "sett" i både Tove Nilsens og Vigdis Hjorths forfatterskap. Generelt er inntrykket av det nye Vinduet at det prøver å favne for bredt, og således blir noe tannløst og agendasvakt.

Nennsom hånd. Når det gjelder Vagant, som nylig ble overtatt av Damm (etter å ha vært sponset av Aschehoug i en årrekke), er tendensen den motsatte. Fra å være et riktignok svært solid, men likevel noe idiosynkratisk og redaksjonsmessig lukket litteraturtidsskrift, ser det nå ut til å åpnes for flere lesere og skribenter. Vagant er også blitt konseptuelt sterkere i sin tilnærmelse til litteraturen som felt: Mens Vinduet opererer med et for grovmasket nett, synes Vagant å sirkle inn litteraturen med mer nennsom hånd. Redaksjonen begynner i periferien av et strengt litteraturbegrep – først med et nummer om musikk (2/2005) og deretter, som en gradvis tilnærming til Litteraturen, justeres strategien med temanumre om oversettelse (3/2005) og kritikk (neste nummer).

Fra siste utgave vil jeg spesielt trekke frem Henning Hagerups artikkel om oversettelse, som er forbilledlig på alle vis. Hagerup presenterer sitt syn på oversettelse med en særegen sensitivitet for gjenstanden, og fremkaller perspektiver på litteratur som korresponderer produktivt med Benjamin-sitatet fra lederen: "oversetterens grunnleggende feil er at han holder fast på egne språks tilfeldige tilstand i stedet for å trekke det brutalt gjennom det fremmede." Espen Grønlies intervju med Georg Johannesen er også kostelig lesning. Johannesen: "Naturvern er bedre enn kulturvern. Kulturvern er viktigere enn kultur. Oversettelser er viktigere enn originale, nye diktsamlinger. Du må gjerne lese romaner, mange er bra nok … [Men] Bibler er bedre enn romaner."

Blod og forråtnelse. Damm er i det hele tatt blitt svært synlig i Litteratur-Norge, noe også deres nye satsning Kraftsentrum (med Olaug Nilssen og Gunnhild Øyehaug som redaktører) vitner om. Dette tidsskriftet slår det gnister av! Til forskjell fra andre norske litteraturtidsskrifter vinner de – med mottoet/temaet "drit i litteraturen" – frem med en oppkvikkende mangel på ærbødighet overfor litteraturen (som kanskje likevel viser seg å være det motsatte). Dritt og møkk til tross: Kraftsentrum er foreløpig en anomali i norsk tidsskriftoffentlighet, og det gjenstår å se hvordan Nilssen og Øyehaug turnerer sin nyvunne plass videre. Dessuten: Hva om de hadde beholdt det kroppslige, upretensiøse fokuset, men valgt et annet ledemotiv enn dritt (som de fleste tross alt synes kan være tolererbart og egentlig ganske festlig)? Hva med blod eller forråtnelse?

Flytter vi blikket i en litt annen retning, ser vi en annen tendens i norsk tidsskriftoffentlighet: Publikasjoner som tradisjonelt sett har vært knyttet til institusjoner, og har vært preget av det, ønsker å frigjøre seg og virke i en større offentlighet. Særlig Prosopopeia (med tilknytning til Universitetet i Bergen) og Bøygen (som sogner til Universitetet i Oslo) har i det siste ytret slike ønsker, og de er virkelig blitt lekrere trykksaker, og oppviser – hvilket selvsagt er viktigere – en reell vilje til å være relevant også utenfor akademia. Både Prosopopeias siste nummer om "Kropp og kritikk" og Bøygens om Sverige kan vise seg å være av betydning i en diskusjon av hva litteratur skal være.

Dilter etter. En annen del av tidsskriftmassen er publikasjoner som Ratatosk og Nordahl & Eftf. Mitt inntrykk av disse tidsskriftene er at de i for liten grad klarer å sette en egen agenda, og at de dilter etter de mer toneangivende aktørene. Likevel veies dette inntrykket noe opp av en løs og uhøytidelig profil. Nordahl & Eftf. – som minner om det langt bedre svenske Fabrik – fremtrer likevel som noe internt, og savner en tydeligere identitet og agenda. Ratatosk står seg bedre i denne sammenhengen. Lederen, som er formet som et lite skuespill med redaksjonsmedlemmene som figurer, gir oss et hint: "David: Vi blei nominerte til Trondheimsprisen for Ratatosk.// Ratatosk: Men gjekk de på prisutdelinga? Nei da. De gjekk heller på det eksentriske LUJ-showet, for der var jo Gunnar Wærness, Ingrid Storholmen, Marte Huke, Arild Vange og alle dei andre som de ser så opp til." Jeg har veldig sans for bruken av Ratatosk som en dramatis personae i tidsskriftet: Ekornet (som hentes fra norrøn mytologi) blir dets egen puck eller daimon, kunne man si, og på dette punkt er de helt alene.

Et siste av høstens tidsskrifter faller utenfor nevnte kategorier, nemlig Audiatur – katalog for ny poesi. Publikasjonen ble utgitt i forbindelse med poesifestivalen i Bergen 13.–16. oktober, men står utmerket på egne ben. I både ambisjonsnivå og omfang er denne over 500 sider store "katalogen" monumental, og jeg kan ikke finne noe annet sammenligningsgrunnlag enn svenske OEI. Alt tyder på at utgivelseshyppigheten vil bli som for det svenske tidsskriftet – etter hva undertegnede har kunnet finne ut, kommer det ikke et nytt "nummer" før om et år, tidligst.

Jeg kunne ha trukket frem en rekke tekster fra Audiatur. Skulle jeg nevne bare én, måtte det bli den lange samtalen mellom Arve Kleiva, Jenny Tunedal og Gunnar Wærness, som inneholder noen av de mest lysende refleksjonene om litteratur jeg har sett denne høsten.

Utenfor permene. I sin artikkel "Skrivemaskinens poesi" (fra Audiatur) skriver Jesper Olsson om å lese et dikt av Bengt Emil Johnson: "[Enkelte deler er] gråmelerte, svake passasjer – som om fargebåndet i skrivemaskinen var oppbrukt. Dette gjør deler av teksten uleselig, i helt bokstavelig forstand. Men samtidig fristes man […] til å finne ut hva som skjules." Olsson fortsetter: "Som allerede Erwin Panofsky påpekte, er et slikt romillusjon i bilder betinget av en rasjonalisering av rommet, en abstrahering av psykologisk og fysiologisk erfaring."

Denne erfaringen er, etter min mening, til stede i all lesning – og abstraheringen av lysten til å se mer, som resultat av uleseligheten i Johnsons tekst, er i så måte en metafor for den nødvendige overgangen, eller forbindelsen, mellom alt vi leser innenfor to permer og utsiden av denne rammen. Når vi leser, leser vi (for eksempel) et forfatterskap, et motiv – ja, vi leser i ytterste konsekvens oss selv og verden. Så også med tidsskriftet. Med bunken av ferske norske litteraturtidsskrifter foran meg, slår det meg at de ikke bare bør leses innenfor sine permers ramme, ja, ikke engang som speil av en litterær offentlighet, men som potensielle produsenter av en sådan.

Fra dette perspektivet kunne jeg tenke meg å lese dem på nytt, med et blikk for ulikhetene, alt det som kanskje ikke lar seg lese innenfor en sammenligningsmodell – trekk som forespeiler nye litterære offentligheter, nye allianser, nye former for skriving og lesing.

Norsk-svensk akse. Noen riss til en slik fremtidig lesning er på sin plass. La meg nevne Gunnar Wærness først; han har allerede vist at han skriver seg konsistent og kompromissløst inn i uavklarte områder av Litteraturen (både i tidsskriftet LUJ og diktsamlingene Takk og Kongesplint). Men med sin hybride blanding av tegneserie, poesi og språkfilosofi bereder han grunnen for noe mer. Smaksprøver finnes både i Audiatur og Ratatosk.

Linjer mot nabolandene, spesielt Sverige, er også blitt fremtredende: Her åpnes det for offentligheter som ikke slutter ved Norgesgrensen – spesielt Bøygens nummer om Sverige er verdt å merke seg, og Audiatur vitner om allianser som allerede er virksomme. Dessuten må det nevnes at det finnes en påtagelig interesse for kritikken – noe jeg ser spor av i nesten samtlige tidsskrifter denne høsten. Kanskje begynner vi å forstå at det å lese kan være en like produktiv litterær praksis som skrivingen?

TIDSSKRIFTER
Vinduet nr. 2 og 3/2005
Vagant nr. 2 og 3/2005
Bøygen nr. 3/2005
Prosopopeia nr. 3–4/2005
Ratatosk nr. 1–4/2005
Kraftsentrum nr. 1/2005
Nordahl & Eftf. nr. 1–2/2005
Audiatur – katalog for ny poesi