Sarah Sørheim jobber som kunstkritiker- og skribent blant annet i Dagbladet. Sammen med Nora Ceciliedatter Nerdrum, som er utdannet kunsthistoriker og er Odd Nerdrums eldste datter, går hun hardt ut mot "fenomenet" Faldbakken i et innlegg i Morgenbladet denne uken. Faldbakkens status er først og fremst et symptom på kunstmiljøets sensitivitet overfor trender, mener de to. De viser til hans siste utstilling All that Fall på galleriet Standard i Oslo, der et balltre, en vegg med høyttalere og en svart plastsekk med et gullkjede er ingredienser.

– Utstillingen er utilgjengelig. Objektene henger ikke sammen, og de kommuniserer ingenting. Det hele fremstår som meningsløst, selv for oss som er skolert innenfor samtidskunst, sier Sarah Sørheim.

Inne/ute. Ifølge Sørheim og Nerdrum våger ikke kritikerne å slå ned på dårlig kunst. Kritikerne er redde for å ikke være "inne" i miljøet.

– Mottagelsen av Faldbakken er bare et symptom på et større problem, nemlig at kunstkritikken nesten utelukkende er myntet på kunstmiljøet. De skal på død og liv vise de andre at de forstår, og ofrer gladelig lesbarheten. De glemmer å formidle kunst, sier Sørheim.

– Dere mener norske kunstkritikere er dumme løgnere som attpåtil skriver dårlig?

– De er ikke dumme, og de lyver ikke. Men de er åpenbart redde for å komme til kort. Og de våger ikke si ifra når kunsten ikke kommuniserer, sier Sørheim.

– Vi jobber selv med kunst og kjenner på kroppen hvor viktig det er å være inne med de "riktige" folkene og å jobbe med de kunstnerne som det er opplest og vedtatt at er "bra", sier Ceciliedatter Nerdrum.

Reell risiko. En viktig diskusjon, ifølge Sørheim og Nerdrum, er om kritikerne skal legge mest vekt på å vurdere eller å formidle. Mottagelsen av Faldbakkens kunst er imidlertid et eksempel på at de ikke gjør noen av delene. Isteden forvansker de kunsten ved å tolke den i et kryptisk språk som bare de som allerede er "inne" kan forstå. Dette forsterker en grunnleggende kunnskapskløft mellom kunstmiljøet og publikum.

– Isteden for å bygge bro, graver kritikerne en dypere kløft. Internasjonalt ser vi en tendens til at samtidskunsten igjen vender seg mot publikum og samfunnet. Men norsk samtidskunst kan aldri bli en reell arena for å diskutere samfunnsspørsmål så lenge kritikerne ekskluderer isteden for å inkludere, sier Sørheim.

De understreker at de ikke nødvendigvis ønsker seg en bredere samtidskunst. Poenget er at kunstkritikken må fungere som en reell kontaktflate mot publikum.

– Selvsagt er det viktig at samtidskunsten er fri og selvbestemmende, men den blir irrelevant når man kutter absolutt alle bånd til verden utenfor kunstmiljøet. Reell kunstnerisk risiko er umulig når kunstnere og kritikere blir så trygge i sitt eget lukkede miljø, sier Nora Ceciliedatter Nerdrum.

– Hva slags kunstkritikk ønsker dere?

– Den må være ærlig og modig. Tidsskriftene kan ta seg av den mest avanserte og interne kritikken. I dagspressen må kritikken være åpen og inkluderende. Ellers stenger man publikum ute. Hvorfor skal folk gå på en utstilling når de ikke skjønner bæret av anmeldelsen? sier Ceciliedatter Nerdrum.

– Er det kritikernes feil at interessen for samtidskunst er så lav i Norge?

– Nei, men de gjør ikke sin del av jobben, sier Sarah Sørheim.