I 1933 skrev den ungarske komponisten Rezso Seress og tekstforfatteren Laszlo Javor sangen "Szomorú Vásarnap", som senere skulle komme til å bli kjent som den ungarske selvmordssangen. Legenden skal ha det til at en rekke ungarske selvmordsdødsfall hadde en felles kobling til denne sangen. Det skal ha blitt funnet selvmordsbrev med sitater fra sangteksten. Enkelte ofre (eventuelt, om man vil, gjerningsmenn) skal ha blitt funnet døde ved pianoet med notene til sangen foran seg. I andre tilfeller skal de etterlatte ha oppdaget grammofonspillere som fortsatt roterte i samme rom som den avdøde – med "Szomorú Vásarnap" på spilleren. Ryktene om sangens påstått dødelige påvirkningskraft krysset Atlanteren, og i løpet av de nærmeste årene dukket en rekke engelskspråklige versjoner opp.

Døden er ingen drøm. Blant disse versjonene var Billie Holidays "Gloomy Sunday" fra 1941. Og at en av sangene på Venetian Snares' plate Rossz Csillag Allat Szuletett er en bearbeidelse av denne innspillingen, er bare en av mange referanser til Ungarn –landet som i mange år har vært kjent for å ha den høyeste selvmordsraten i verden. Alle låttitler er på ungarsk, og albumtittelen Rossz Csillag Allat Szuletett er ungarsk for "født under en uheldig stjerne".

Venetian Snares er et enmanns elektronikaorkester, bestående av kanadieren Aaron Funk, som opererer innenfor sjangeren drill 'n bass, eventuelt breakcore. Hvis det ikke sier så mye, kan det opplyses om at norske Xploding Plastix har hørt mye på Funks musikk. Det er også vanskelig å unngå å nevne Aphex Twin. Hvis heller ikke dette sier stort, kan musikken på Rossz Csillag Allat Szuletett beskrives som en kammerkonsert tidvis avbrutt av at noen kaster et trommesett ned en trapp.

Små hvite blomster. Den foregående beskrivelsen antyder en viss musikalsk planløshet. Derfor er den for overfladisk til å være god. Funk sampler strykere og blåsere fra Bartók (ungarsk komponist, så klart) og Elgar, men han har også lært seg å spille fiolin selv i anledning denne platen. (Det sier nok mer om at den som behersker meta-instrumentet sampleren også behersker ethvert annet instrument, enn at Funk faktisk kan spille fiolin.)

Kammerensemblets instrumenter blander han med harde, intenst fluktuerende rytmer. Funks trommeprogrammering er virituos i sin detaljrikhet og målrettethet. Måten han omgås strykere og blåsere minner mest om Hollywoodsk filmmusikk. Tidvis er han pessimistisk som i de dystreste øyelikkene i Darren Aronofskys film Requiem for a Dream, hvor karakterene først ruser seg til optimisme, og deretter ruser fremtidsutsiktene til grus – alt akkompagnert av strykekvartetten Kronos Quartets fremføring av Clint Mansells musikk.

Min sjels siste åndedrett. Ideen til Rossz Csillag Allat Szuletett ble etter sigende unnfanget under et besøk i Budapest. Funk har fortalt hvordan han skal ha sett en due, som skal ha gjort sterkt intrykk på ham. Han oppholdt seg i et slott og skal ha blitt overveldet over tanken på å kunne erfare dette slottet på samme måte som en due.

Den som vet at Funk tidligere har fortalt om hvordan han for noen år siden pleide å sitte oppe hele natten og røyke crack, og deretter lage musikk i timevis, tenker nok sitt i møte med Funks dueåpenbaring. Man kan for eksempel se for seg Funk stavre omkring i slottet i kraftig bakrus (hvilke rusmidler som er involvert er usikkert), og at den post-euforiske følsomheten har gjort synet av en stakkars bydue til en skjellsettende opplevelse.

En trist bønn. At en musiker reiser på turné, tyller i seg dop, blir høy, er rusa noen timer, får en nedtur og lar seg rive med av synet av en due, er ikke i seg selv så interessant. Mest sannsynlig er det bare en teit klisjé.

Det som derimot er interessant, er hvordan Rossz Csillag Allat Szuletett gir slik en fyllestgjørende beskrivelse av denne tilstanden, en tilstand hvor man, for å låne fra en sekvens av samplet tale fra låta "Kétsarkú Mozgalom", husker lykke kun "i sammenligning med hva jeg er nå, nemlig ulykkelig". Funk kombinerer denne håpløshetens tilstand, hvor det eneste man vil er å dø, med rytmer som er så medrivende at det eneste man vil er å danse. Og han trekker det hele til nær teknisk perfeksjon.

Derfor er Rossz Csillag Allat Szuletett den beste plata du gikk glipp av i 2005, og ikke minst er plata bedre enn Venetian Snares' to andre album fra i fjor, nemlig Meathole og Funks hat-erklæring til sin hjemby Winnipeg is a Frozen Shithole.

Svein Egil Hatlevik

Musikk
Venetian Snares
Rossz Csillag Allat Szuletett
Planet ì. 2005