En kort skiheistur fra Kikutstua ligger to igloer. På plassen mellom dem forklarer Terje Isungset hvordan han vil at de mannsstore isblokkene skal skjæres opp. En isblokk skal bli ei basstromme. En annen kan bli et ishorn. En tredje skal deles opp i isplanker som spikkes til og blir til en isringle.

– Jeg kaller det istrumenter, gliser Isungset, og spikker løs på en av isplankene med en tollekniv.

Terje Isungset er perkusjonist og instrumentmaker, og i de kommende dagene skal han lage en rekke istrumenter. Deretter skal han rigge istrumentene opp inne i den ene igloen, og spille inn en plate. Igloen er laget av lyddempende snø, og den holder mellom seks og åtte minusgrader – perfekt for istrumentoppbevaring. Vi er ved innspurten til Ice Festival #1, som arrangeres i Geilo denne helgen.

– Disse kan du få, sier Isungset til Mona Bjørnsen.

Hun sitter på kne og lager smykker av is – et materiale som varer langt mindre evig enn diamanter. Smykkene skal stort sett bæres av utstillingsdukker. Å bære dem på kroppen kunne fort bli kaldt, for her i skyggen er det nesten femten grader under null.

– Denne isblokken inneholder luftbobler, og det demper lyden, sier Isungset.

– Og denne er det sprekker i, så hvis jeg slår på den, sprekker den med en gang. Men sprekkene lager et fint mønster, så den er godt egnet til å lage smykker av.

Uten verdi. Isungset har spikket til et tyvetall isplanker, slik at de ser nesten ut som menneskeknokler. Nå er det tid for lunsj, og vi tar skiheisen ned til Kikutstua.

I 2003 ga Isungset ut platen Middle of Mist, hvor han spilte på instrumenter han hadde laget av gråstein og tre.

– Jeg forsker på klangen i isen. Jeg liker å jobbe med ting som folk flest ikke ser noen verdi i. Gråstein, is, tre – og sånne ting som den busken der.

Isungset peker på en frossen busk fem meter under bena våre.

– Men jeg har også jobbet med mer maskinelle lyder. En gang spilte jeg inn lyden av Gullfaks-plattformen. Jeg liker også metall og glass.

– Is og glass ser i det minste ganske likt ut. Hva er forskjellen mellom å spille på is og på glass?

– Is er et veldig skjørt materiale, men begge deler tåler ganske lite. Men glasset kan du få til å klinge lenger.

Kald sjel. Vel inne i kafeteriaen vrenger Isungset av seg tre lag klær. Jakke, genser, genser.

– Jeg leter etter isens sjel, på en måte. Eller i det minste isens egenart, egenklang. Det nytter ikke å prøve å lage en isgitar, for eksempel – det ville bare låte som en andrerangs gitar.

En istrumentmaker er en sesongarbeider, underlagt værets luner.

– Det er naturen som bestemmer om det i det hele tatt blir is, og naturen bestemmer hvordan istrumentene klinger. Hvis det blir mildvær, klinger de helt annerledes. Naturen er sjefen. Jeg låner istrumentene fra naturen, og hvis naturen bestemmer det, smelter istrumentene, og jeg må levere dem tilbake.

Isringlen er et instrument bestående av omtrent hundre isstenger, hengt opp på et stativ av is ved hjelp av fiskesnøre. Dette snøret er, bortsett fra basstrommepedalen, det eneste som ikke er laget av is under Isungsets iskonserter. Stoler og bord er av is, og Isungset spiller på isen med trommestikker av is – og med fingrene.

Forgjengelig. Til festivalen på Geilo kommer også en belgier som skal spille på en didjeridoo laget av is. Dette er en del av det festivalen kaller "Årets forskningsprosjekt". Selv skal Isungset lage et ishorn.

– Man kan ikke spille så lenge på ishornet, for det smelter jo etter hvert som man blåser i det. Blåser man en lang tone, så kan man høre hvordan hornet stemmes ned, i og med at innsiden av hornet blir større etter hvert som isen smelter.

Den som spiller på istrumenter, må altså finne seg i at de forsvinner etter hver konsert. Men det å spille musikk på is, bringer også med seg andre utfordringer.

– Istrumentene blir jo nye for hver konsert, så jeg får aldri muligheten til å bli kjent med dem. I den grad jeg kan øve, kan jeg bare øve på å mestre at jeg aldri kan forberede meg, sier Isungset.

Han forteller om en konsert i Tromsø, hvor været var klart og kaldt en hel uke før han skulle holde konsert. Men etter lydprøven slo været om, det ble storm, det begynte å snø – og det ble mildere.

– Stort sett alt jeg hadde forberedt smeltet eller knuste. Du kan sammenligne det med å ha et flott Steinway-flygel på lydsjekken, men når konserten starter, har du bare to tangenter å spille på. Men det er det jo jeg som må takle. Det er ikke publikums problem hvis været er dårlig.

Frossen musikk. Isungset forklarer hvordan han mener denne uforutsigbarheten er mye av poenget med ismusikken. Og på vei ut tilbake i skiheisen kommer han på noe han har glemt å si.

– I og med at isen er så skjør, så må jeg slå veldig løst på den. Jeg må forholde meg til isens egen energi.

– Hvilket vil si at?

– Det er veldig stille om vinteren. Bekker, som vanligvis lager lyd, er fryst ned. Snøen demper trafikkstøyen. På samme måte som naturen går i dvale om vinteren, og alt fryses ned og dekkes av snø, må jeg spille veldig sakte; nærmest vente på at isen skal svare. Vi kan kalle det frossen musikk, sier Terje Isungset.

Terje Isungset spiller denne helgen på Ice Festival #1 på Geilo, som går av stabelen fra 13. til 15. januar. Peter Paelnick (Belgia) på is-didjeridoo, konsert med Sidsel Endresen og fullmånekonsert klokken 24.00 natt til søndag står blant annet på programmet. Til festivalen hører også et plateselskap, All Ice Records, som vil gi ut musikk laget utelukkende ved hjelp av is.