Det er krisestemning i Norge etter at det ble avslørt at en av landets fremste biomedisinske forskere fabrikkerte forskningsdata. Helseminister Sylvia Brustad har innkalt alle helseforetakene til møte, og vil kreve gjennomgang av all medisinsk forskning. Kunnskapsminister Øystein Djupedal skal opprette et uredelighetsutvalg. Begge statsrådene vil "være aktive på forskerkonferanser fremover", ifølge Aftenposten. Norges ære står på spill.

For det skal eksistere "ukultur" blant norske forskere. Derfor bør kravene til medforfatterskap av vitenskapelige artikler bli strengere. Det kreves at institusjonene får prosedyrer som sikrer bedre kontroll med hva de ansatte publiserer.

Forbannet. Nå maner imidlertid toppfolk innen norsk forskning til besinnelse. Flere Morgenbladet har snakket med, er bekymret for hva panikkstemningen kan føre til.

– Kravene om kontroll og opprydding må ikke føre til at det blir vanskeligere å forske enn før. Fusket lar seg ikke stoppe bare ved hjelp av lover og regler, sier Stein Evensen, dekanus ved Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo (UiO).

Per Brandtzæg, professor i medisin ved UiO, er en av landets mest meritterte forskere. Han reagerer særlig på kritikken av fuskeforskerens medforfattere.

– Jeg er forbannet. Dette er blitt en heksejakt. Man forhåndsdømmer enkeltmennesker som kan være dratt inn i dette uten skyld. Dette er en stor belastning som vil kunne gjøre uopprettelig skade. Saken er under granskning, og vi kan være trygge på at alt vil komme frem i lyset, sier han.

Hardt ut. Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk, er en av flere som har gått hardt ut mot medforfatterne. Til Dagsavisen sier han at Jon Sudbøs fusk etter all sannsynlighet ville blitt oppdaget hvis medforfatterne hadde gjort jobben sin.

– Som medforfatter er du medansvarlig for hele artikkelen og skal når som helst kunne stå opp og forsvare den, sier Solbakk, som mener noe annet er en ynkelig ansvarsfraskrivelse.

Her er Brandtzæg fullstendig uenig. Han viser til de såkalte Vancouver-reglene. Dette er et internasjonalt anerkjent regelverk for biomedisinske publikasjoner. Her åpnes det for medforfatterskap selv om man ikke har vært med på hele prosessen fra innsamling av data, til analyse og fortolkning.

– Solbakks uttalelser viser, mer enn noe annet, at han mangler innsikt i hvordan naturvitenskapelig forskning foregår. Det er utenkelig at alle skal kunne ha innsikt i alt. Slike krav vil legge lokk på alt vitenskapelig samarbeid. Vancouver-reglene er gode nok, og de krever ikke at alle har totalansvar. Vi vil uansett aldri kunne sikre oss helt mot svindlere, sier Brandtzæg.

Her får han støtte fra Stein Evensen.

– Slike absolutte krav vil være drepende for tverrfaglig forskning. Vi kan ikke forvente at en filosof eller statistiker som er involvert i et prosjekt, skal kunne redegjøre for for eksempel nevrofysiologiske detaljer. Jeg er enig i at vi bør innskjerpe praktiseringen av reglene for medforfatterskap, men Solbakks uttalelser indikerer at han ikke kjenner kravene i den siste versjonen av Vancouver-reglementet, sier UiO-dekanen.

Spekulasjoner. Han reagerer også på at Solbakk har uttalt at myndighetene nå bør gjøre noe med måten forskningen blir finansiert på. Ifølge Solbakk fører dette til at forskere låner navnene sine til hverandre. Å stå som bidragsyter til artikler i viktige tidsskrift er nemlig svært viktig når man søker om stillinger og om penger til forskningsprosjekt. Til Uniforum sier Solbakk at det er "naivt å tro at et slikt system ikke vil få en slik ukultur til å blomstre".

– Solbakks uttalelser om finansiering og bruk av incentiver i forskning bærer preg av at han ønsker å utnytte denne ulykkelige situasjonen til å fremme egne universitetspolitiske kjepphester. Det er meget uheldig, sier Stein Evensen.

Filosof og medisinsk etiker Lars Johan Materstvedt, tidligere medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin (NEM), har en annen innvending. Han mener for mange påstår at illegitimt medforfatterskap er vanlig.

– Dette er spekulasjoner uten empiri. Derfor må vi være forsiktige med å si noe om omfanget av en slik "ukultur". Vitenskapsfolk skal ikke drive med løst snakk, påpeker Lars Johan Materstvedt.

Arvid Hallén, direktør i Forskningsrådet, har foreslått å opprette et eget utvalg som skal undersøke hvordan reglene for medforfatterskap praktiseres.
Mistillit satt i system. Den siste uken har det kommet mange krav om sterkere interne kontrollrutiner ved forskningsinstitusjonene. Systemet må bedres, er parolen. Materstvedt og Brandtzæg er blant de som frykter en slik utvikling.

– Mer kontroll og byråkrati vil kvele forskningen; det dreper gleden og nysgjerrigheten. Forskning må være basert på tillit. Vi kan ikke gå rundt og anta at de vi samarbeider med, er svindlere, sier Brandtzæg.

– Slik kontroll blir enormt byråkratisk, dyrt og tregt. Det vil binde opp svært mye tid og kompetanse. Resultatet er mindre forskning og tregere forskning. Og innenfor medisinsk forskning er det livsviktig å jobbe hurtig, sier Materstvedt.

Han mener utstrakt kontroll også er prinsipielt problematisk.

– Det er som om man går ut fra at forskerne vil prøve seg på juks. Det blir mistillit satt i system, og det tjener ikke forskningen. Allerede i dag har vi en omstendelig, men nødvendig prosess. Forskningen blir vurdert og kontrollert av de vitenskapelige komiteene som bevilger penger og av fagkomiteer ved institusjonene. I tillegg skal all medisinsk forskning som involverer mennesker innom en av de fem regionale komiteene for medisinsk forskningsetikk, sier han.

Materstvedt mener det riktige er å bevisstgjøre forskerne om at hver enkelt har ansvar for det han eller hun er med på, selv om det er i ulik grad.

– Individuell ansvarliggjøring av samtlige forskere er veien å gå, sier han.

Svært spesielt. Også sosiolog Torben Hviid Nielsen ved UiO mener man skal være forsiktig med å iverksette omfattende tiltak med utgangspunkt i en enkelthendelse.

– En undersøkelse hvor alle personer og alle data er ren fiksjon, pur diktning, er så spesiell at man ikke skal generalisere for mye, sier han.

Nielsen har skrevet et essay i denne utgaven av Morgenbladet (se side 18) hvor han drøfter svindleriene til den sørkoreanske kloneforskeren Hwang Wo-Suk og nanopioneren Jan Hendrik Schön. Disse sakene har langt større rekkevidde enn den norske svindelen, ifølge Nielsen. Han mener likevel man skal passe seg for å frikjenne systemet helt, og gjøre syndere til syndebukker for alt.

– Hvis belønningssystemet motiverer til juks og kontrollsystemet gjør det mulig, ja –da blir det juks. Og i det nye, hurtigvoksende universitetsindustrielle komplekset er de som gir belønning, penger, prestisje og stillinger, altfor tett på dem som burde være kontrollører. Til tider er det til og med de samme personene. Resultatet er mer belønning enn kontroll, sier han.

– Forskningsinstitusjonene og ikke bare de enkelte forskere har ansvar her. Med mer intern kontroll i forkant blir det mindre rom og kanskje også mindre behov for ekstern kritikk i etterkant, sier Nielsen.

Han advarer imidlertid mot at kontroll og juss ikke i praksis utarter til et metodepoliti.

– Standardmetoder som i testing av medisiner kan kontrolleres ganske enkelt. Men nye teorier krever som oftest også nye metoder – og selv om de er annerledes, er de ikke alltid juks. Fortolkninger kan man strides om – men gale fortolkninger er sjelden uredelige.

Som skremmeeksempel viser han til saken mot dansken Bjørn Lomborg.

– Hans The Skeptical Environmentalist var i hovedsak en polemisk debattbok, som fortolket andres data i nye sammenhenger, på nye måter. Jeg er, som mange andre, uenig i Lomborgs tolkning og dens politiske konsekvenser. Men vi må heller kritisere tolkningen i åpen og offentlig debatt, enn dømme den som uredelig, sier Torben Hviid Nielsen.