I slutten av februar drar den norske instruktøren Morten Traavik til helsestasjoner i Angola for å finne kandidater til kåringen av Miss Landmine. Og som tittelen sier: Bare kvinnelige landmineofre kan delta i Traaviks skjønnhetskonkurranse. Traavik har nettopp fått en halv million kroner i støtte fra Norsk kulturråd til prosjektet og er glad på telefonen.

– Ja, mange reagerer instinktivt bare på sammenstillingen av ordene "Miss" og "Landmine", innrømmer han kontant.

Politisk posering. Ved siden av Afghanistan er Angola i dag det landet som har høyest tetthet av landminer. Da landet ble uavhengig fra Portugal i 1975, gikk det rakt inn i en 23 år lang borgerkrig, og i dag har det flest landmineskadde i verden.

– I tillegg til at det er hardt å leve uten et ben eller en ankel, er dette en kultur hvor det å være jente er en svakhet. Å være jente og handikappet plasserer deg blant de laveste av de lave, sier Traavik.

Traavik har jobbet med kjønnsproblematikk før. Noen vil huske ham fra forestillingen Sexual Healing om mannsroller som blant annet gikk på Black Box i fjor.

– Hvordan vil du selv beskrive prosjektet?

– Som en krysning av et kunstprosjekt og et konkret humanitært tiltak.

– Umiddelbart kan man kjenne tusen motforestillinger mot et slikt kunstprosjekt.

– Ja, og umiddelbart er dette noe jeg kan forstå. For hvis det er noe som kjennetegnes av "liksom-politikk", er det samtidskunsten i dag. Men jeg ser ikke "Miss Landmine" som noe innspill i den selvreflekterende samtidskunstdebatten. Tvert imot, jeg synes at den tomme politiske poseringen vi ser i dagens kunst, burde være mer provoserende enn et prosjekt av denne typen, sier Traavik.

Naiv nordmann. Traavik har vært mye i Angola og forteller at missekonkurranser er et vel etablert fenomen der.

– Jeg tror at det kun er med vestlige øyne at dette kan leses som et kunstverk – der nede er en skjønnhetskonkurranse en skjønnhetskonkurranse. Jeg tror befolkningen vil synes det er rart at jeg arrangerer den for landmineofre. Men reaksjonene er også noe av det spennende ved prosjektet.

– Så du mener dette ikke er en del av den politiske trenden i kunstfeltet?

– Nei, jeg synes den referansetunge, såkalt politiske samtidskunsten gjemmer seg bak en utstudert ironi, den blir sjelden mer enn en intern referanse. Sant å si er jeg egentlig motstander av uttrykket "politisk kunst", som regel bunner det ut i forfengelighet, et ønske om å gjøre deg selv betydningsfull. Selvfølgelig utsetter jeg meg selv for slike tolkninger av mitt prosjekt, men jeg mener at det er forskjell. Dette er også et konkret humanitært tiltak, som tar sikte på å få etterbruksvirkninger i Angola.

– Hvilke virkninger håper du på?

– Kanskje ikke så mye penger som oppmerksomhet. Det er lite fokus på landmineofrenes situasjon i Angola sier han, og legger til at man ikke kan bli fullstendig handlingslammet i frykten for å fremstå som imperialistisk.

– Jeg kan jo ikke fri meg fra at jeg er hvit og vestlig, og får leve med at enkelte vil lese prosjektet på den måten. Men nå begynner det å bli på tide å kvitte seg med den kollektive vestlige skyldfølelsen. I den grad jeg skal spille noen rolle, har jeg egentlig mer sans for den naive nordmannen med ryggsekk som kommer og skal skape fred i veden. Ham kan jeg godt være.