Den 30. september i fjor trykket den danske avisen Jyllands-Posten tolv karikaturtegninger av profeten Muhammed. 10. januar i år trykket den kristne, norske avisen Magazinet de samme tegningene. Dette har vakt voldsomme reaksjoner. Det er kommet terrortrusler mot Danmark og Skandinavia, og det er innført boikott av danske varer i flere muslimske land. Denne siste uken har flere europeiske aviser trykket tegningene.

I en kommentar i Morgenbladet denne uken tar Raja til orde for igjen å benytte blasfemiparagrafen.

– Det er noe som heter å ta hensyn til andre, og det kan gjerne omtales som folkeskikk. Nå ser vi at nedverdigelsen av muslimer også demonstreres av franske, tyske og islandske aviser, som trykker bildene.

Vestlig overlegenhet. Raja mener noe av forklaringen på at de europeiske avisene trykker dette, selv om de vet det kommer sterke reaksjoner, kan være at de ønsker å vise sin støtte til kolleger i Norge og Danmark.

– Enkelte muslimer ser det derimot som demonstrasjon av vestlig overlegenhet; "vi trykker det, uansett hva dere føler". Ytringsfriheten er et gode, men den må veies opp mot andre goder. En kan ikke snakke ærekrenkende om andre, fordi andre også har et vern. En kan ikke fremsette visse typer rasistiske ytringer. Og i likhet med disse avveiningene, hvor ytringsfriheten har måtte gi fra seg terreng, mener jeg det bør være unntak til fordel for beskyttelse mot blasfemiske ytringer. Så vidt jeg vet er også Magazinet-redaktøren enig i bestemmelsen om blasfemi, men det er mulig han bare vil ha den til beskyttelse av kristne.

– Men hvorfor akkurat forbud mot blasfemi?

– Samfunnet tåler en viss mengde disharmoni. Dersom vi får tilstander hvor muslimer i Norge betrakter nordmenn som "mot dem", og nordmenn betrakter muslimer som "farlige" eller "mindreverdige", kan vi få kriseartede situasjoner om noen år. Jeg mener dette faktisk er den største tikkende bomben i Norge i dag. For hver meningsløs provokasjon øker frustrasjonsnivået for enkelte et hakk.

Latterliggjøring. Det er ikke stor forskjell mellom rasistiske ytringer og ytringer som spotter en annens religiøse symboler, mener Raja.

– Likheten er særlig stor når den svake gruppen er minoritetene i et samfunn. Følelsen av å bli hengt ut i mediene, ved at Profeten avbildes som voldelig, gjør mange svært frustrerte. Jeg mener ikke at en skal bukke under for voldelige følelser, men jeg ser heller ikke nytten av å provosere og håne en gruppe.

– Dersom anti-islamismen er sterk i enkelte miljøer, er det ikke bedre at det kommer til overflaten, slik at det blir mulig å debattere mot dem, heller enn å forby dem å mene det de gjør?

– Det er klassisk argumentasjon mot rasismeparagrafen. Jeg er ikke mot ytringsfrihet. Hadde jeg vært det, kunne jeg ikke selv skrevet som jeg gjør. Men jeg synes vi kan avveie det vi ønsker å ytre. Å kritisere muslimene for deres religion eller kultur er greit, dette må alle tåle. Spørsmålet er om bespottelse og meningsløs latterliggjøring er noe vi trenger under dekke av ytringsfriheten. For å si det kort: Når ytringer begynner å skade mer enn de gavner, bør deres nytte vurderes. Ikke slik at unyttige ytringer skal forbys; men slik at hatefulle, unyttige ytringer som skader, bør kunne forbys.

Skjev debatt. Raja tar sterkt avstand fra terror-, draps- og bombetruslene. Men han reagerer også på hvordan mediene har regissert debatten i Norge:

– Styrkeforholdet mellom debattantene avgjør debatten, og det er synd at en ikke får frem de mer veltalende, bedre formulerte og bedre informerte menneskene. Hvor er kvinnene, for eksempel? Hvor er politikere som Afshan Rafiq, Saera Khan, eller Kamil Azhar? Og muslimer er mer enn pakistanere. Dessuten er det betenkelig at Islamsk Råd, paraplyorganisasjonen for muslimske menigheter, ikke blir invitert.

– Kravet om blasfemiparagrafen er heller ikke fremsatt utelukkende grunnet Magazinet og det som nå har skjedd. Islamsk Råd har mange ganger ønsket å ta til orde for det, men det er ikke alltid at pressen ønsker å gi slike innspill spalteplass. Nå er situasjonen en annen, sier Raja.