Sitatet er ikke bare kastet ut, som et tilfeldig skriftsted hos en perifer gammeltestamentlig profet. Setningen står tvert imot som ett av de ti bud – det andre i rekken, faktisk – skrevet i direkte tale, som en befaling utsagt av Gud selv.

Det er her, på Moselovens stentavler, at man finner utgangspunktet for et billedforbud som til ulike tider – og på ulike steder – er blitt praktisert i både jødisk, kristen og muslimsk tradisjon.

Det var med andre ord her problemene begynte.

Hodeløse menn. Ettersom islam anerkjenner Moses som profet og åpenbaringsformidler, har det andre av de ti bud hatt en sterk virkningshistorie i den muslimske verden.

– Billedforbudet innenfor islam er i utgangspunktet en videreføring av den semittiske tradisjon. Befalingen fra Andre Mosebok opprettholdes i den muslimske tradisjonen, men gis en mindre eksplisitt form i Koranen, sier Kari Vogt, førsteamanuensis i religionshistorie ved Universitetet i Oslo og en av Norges fremste eksperter på islam.

Allerede her må imidlertid generaliseringene stoppe og nyanseringene begynne, slik det alltid er når man snakker om en av de mangefasetterte verdensreligionene. Ifølge Vogt rommer islam en rekke ulike tolkningstradisjoner – med glidende overganger seg imellom – når det gjelder hvordan det opprinnelige billedforbudet skal forstås.

På den ene ytterkanten finnes grupper som tar forbudet mot å avbilde alle levende vesener bokstavelig. Som resultat får man barnebøker som bare viser avbildninger av gjenstander, eller trafikklys-menn uten hode. På den andre siden finnes det, ikke minst innenfor sjiatradisjonen, tallrike eksempler på avbildninger av profeten Muhammed og andre hellige skikkelser – både med og uten ansiktstrekk.

Avgudsbilder. – I Koranen er holdepunktene for et absolutt billedforbud relativt spinkle, sier Kari Vogt.

– Der advares det mot avgudsbilder, men det er jo ikke det samme som avbildninger generelt. Ellers finner man formuleringer om at "Gud alene er skaperen" – advarsler mot at mennesket skal sette seg i Guds sted. Men det er jo langt fra det til et absolutt billedforbud.

I de såkalte Hadith-tekstene – tradisjonelle fortellinger om Muhammeds liv og virke, som er nedtegnet på et senere tidspunkt enn Koranen – er imidlertid situasjonen en annen. Der finner man flere eksempler på klare forbud mot avbildninger, også fra profetens egen munn.

I tillegg, forteller Vogt, kommer islams juridiske tradisjon, som gjennom århundrene har fortolket og forvaltet det muslimske bildeforbudet i praksis.

– I dag arter motstanden mot bilder seg ulikt på forskjellige sosiale arenaer, sier hun.

– I moskeene – det hellige rom – er avbildninger fortsatt bannlyst. Der finner man bare abstrakte symboler: kalligraferte tekstutdrag og abstrakte ornamenter. Den teologiske begrunnelsen for dette – i tillegg til frykten for bildedyrking – er at avbildninger ikke kan fange forestillingen om det guddommelige. Guds natur er ikke visuell – den er av en annen art enn det øyet kan se.

Slør. Men så kommer altså unntakene, som utspiller seg både langs historiske, sosiale og religiøse akser. Ved fyrstepalassene i de store muslimske sivilisasjonene – i India, Iran, Tyrkia – var for eksempel en tilværelse uten bilder utenkelig. Derfor har disse byggene vært fulle av visuelle dekorasjoner, både av religiøs og verdslig art.

I tillegg kommer en blomstrende muslimske miniatyrtradisjon, altså tegninger som fungerte som illustrasjoner til håndskrifter og bøker. Der finner man en ubrutt tradisjon av bildefremstillinger, forteller Kari Vogt – en tradisjon som iblant nærmer seg det farligste punktet, nemlig å tegne hellige skikkelser som engler og profeter. Visuelle kompromisser, som å avbilde Muhammed med slør eller med ansiktet innhyllet i flammer, har vært en ikke uvanlig løsning på de teologiske flokene knyttet til religiøse illustrasjoner.

Misjon. Bildet (sic) nyanseres ytterligere av den sjiamuslimske tradisjonen, som Kari Vogt beskriver som "et uregelmessig verb i denne sammenhengen". Innenfor sjia-islam eksisterer nok forbudet mot avbildninger, men samtidig nøler man ikke med å portrettere sjias store religiøse skikkelser. Og selv om også sjiane viser en viss skyhet overfor fremstillinger av Muhammed, har de en levende, folkelig tradisjon for avbildninger av profeten selv – bilder som gjerne blir brukt i forkynnelsessammenheng.

Kari Vogt gir både en religionspolitisk og en geografisk forklaring på sjiatradisjonens alternative avbildningspraksis.

– Da sjia-islam ble statsreligion i Persia på 1500-tallet, var det et politisk mål i seg selv å markere egen identitet i forhold til sunnitradisjonen. På den måten skulle Persia fungere et bolverk mot det sunnimuslimske, ottomanske riket i vest, sier hun.

– Samtidig skal man huske at Persia lå i et slags kulturelt veikryss, der øst og vest møttes. Derfor hadde den persiske muslimske kulturen – også sunnivarianten – tatt opp i seg impulser fra en rekke andre religioner og åndsstrømninger. Dermed fikk denne utgaven av islam en spesiell karakter.

Vegetabilsk. Så langt islam. Men hva skjedde egentlig med jødedommen og kristendommen? Hvordan taklet de Guds eget billedforbud i Mosebøkene?

Ifølge Gunnar Danbolt, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, praktiserte jødene sannsynligvis et absolutt forbud mot avbildninger så lenge det store tempelet i Jerusalem fortsatt sto – frem til 71 e. Kr.

– Men etter at tempelet ble rasert av romerne, begynte man langsomt å ta i bruk bilder i ulike sammenhenger – ikke minst et stykke unna Israel, forteller Danbolt.

Hypotesen bekreftes av en synagoge i Dura Europos i Irak, som ble gravd ut på begynnelsen av 1930-tallet. Den viste seg å være full av visuelle fremstillinger – først og fremst av gammeltestamentlige scener – som stammer fra et tidspunkt før 250 e. Kr.

Jødenes tillemping og nyansering av billedforbudet la også grunnlaget for kristendommens etter hvert ganske velvillige innstilling til avbildninger. De første kristne bildene finnes allerede i romerske katakomber, likevel ble ikke visuelle fremstillinger vanlig i kirkene før på 400-tallet. Keiser Konstantins kirkebygg var altså utsmykket på nøyaktig samme måte som de islamske moskeene: med abstrakte eller vegetabilske ornamenter.

Avguder. – Etter hvert kom Moselovens bildeforbud i en interessant konflikt med kristologien – selve læren om Kristus, sier Danbolt.

– Ettersom Jesus ble oppfattet som et slags bilde av Gud, hadde Gud i én forstand brutt sitt eget forbud. Han hadde jo selv laget et bilde.

Løsningen på paradokset ble en ny fortolkning av det andre bud, som vi siterte i starten av artikkelen. Visuelle fremstillinger ble bare forbudt såfremt de kunne føre til avgudsdyrking. Det andre bud ble altså bare relevant i lys av det første: "Du skal ikke ha andre guder enn meg". For øvrig ble avbildninger – både religiøse og verdslige – regnet som god latin.

Dette resonnementet ble offisiell katolsk teologi, og førte til at man fjernet det andre budet fra den katolske katekismen (isteden spaltet man opp det siste budet i to, slik at det totale antallet fremdeles ble ti). Under reformasjonen overtok Luther samme tankegang, men med en litt strengere innretning. Luthers skepsis mot helgenbilder bunnet altså ikke i fremstillingen i seg selv, men i faren for at bildene skulle lede oppmerksomheten bort fra Gud.

Sunn katolsk resonnering, med andre ord.

Skriften alene. Likevel var ikke alle problemer løst gjennom omfortolkningen av Mosebøkene – i hvert fall ikke hvis man var uenig i den offisielle kristologien. For hva hvis den guddommelige og den menneskelige siden ved Jesus var to skarpt adskilte dimensjoner – og ikke en enhet, slik kirken i Roma lærte? Ville ikke et Kristusbilde da bare kunne fange Jesus som menneske, og ikke som Gud? Og ville det ikke i tilfelle være noe blasfemisk over en slik fremstilling?

Et liknende resonnement ligger bak den mest kjente billedfiendtlige bevegelsen i kristendommens historie: da den bysantinske kirken på 700-tallet ødela det som var av religiøse bilder og kirkekunst i det øst-romerske riket.

Senere har liknende ikonoklastiske strømninger dukket opp med ujevne mellomrom gjennom kirkens historie. Mest kjent innenfor protestantismen er kalvinismen, som bare tillater skriftsteder som ornamenter i kirkene. I forhold til øst-kirkens kristologiske subtiliteter var imidlertid Kalvins resonnement enkelt og greit: Det er Bibelen alene som utgjør kristendommen. Og det som står i Mosebøkene, kan ikke bare tolkes bort.

Ikonet ser deg. Variantene av religiøs billedforståelse går i mange forskjellige retninger, både i kristendom, jødedom og islam. Likevel har de et slags fellestrekk i den betydningen de tillegger avbildninger.

Et bilde er sjelden bare et bilde, sier teologien. Det bærer også i seg noe mer: en fristelse, en avsløring, en trussel om religiøs distraksjon. Man anerkjenner, om enn indirekte, at bilder har makt og rommer en særegen form for erkjennelse.

Derfor finnes det også religiøse tradisjoner hvor avbildingen får en spesiell positiv plass – som i den østlige, ortodokse kirken. I den ortodokse ikonkunsten representerer ikke bildet en trussel mot Gud, men fungerer tvert imot som en slags kommunikasjonskanal mellom Gud og menneske.

– Tanken bak et ortodokst Kristus-ikon er at Jesus er både gud og menneske, og at begge dimensjoner er representert i avbildningen, sier Gunnar Danbolt.

– Ikonet fungerer altså som en avskygning av originalen i himmelen, i tråd med ny-platonistisk tankegang. Bevegelsen går fra Kristus, gjennom bildet og til betrakteren. Det er altså ikke du som ser på ikonet. Det er ikonet som ser på deg.

Bilde mot ord? Så kan det være fristende å spørre, ut fra både historiske og teologiske resonnementer: Handler de siste ukenes Muhammed-debatt egentlig om et møte mellom en bildekultur og en tekstkultur? Er det den (sekulariserte) kristendommens visuelle velvilje som støter sammen med en religion som setter ordet i sentrum?

– Nei, det blir en for enkel motsetning, sier Kari Vogt.

– Den moderne billedkulturen har tross alt fått gjennomslag også i muslimske land. Og selv om det teologiske resonnementet bak islams billedskepsis står ved lag, ser det jo annerledes ut på andre samfunnsområder – utenfor den religiøse sfæren. Politiske karikaturtegninger er for eksempel velkjent i de fleste muslimske land.

– Så krenkelsen handler mindre om bilder og mer om retorisk posisjon? Hvem som tegner, hvordan de gjør det?

– Det har nok mer med saken å gjøre. Billedforbud er jo en ting. Rendyrket religiøs spott er noe annet – enten den kommer som ord eller bilder.