Drapstrusler. Ambassadebrenning. Håndgranater mot norske styrker. Er den muslimske verden gått av hengslene? Mandag denne uken kunne både VG og Dagbladet berette om norske Even, 22, som plutselig befant seg "omgitt av rasende mobb i Syria": "– Han er fra Norge, ble det ropt, og snart stirret 700 illsinte syriske muslimer på ham". Lykkeligvis klarte Even å roe ned demonstrantene. Sittende på skulderen til en syrer, talende på arabisk – "etter kun fire måneders språkkurs", presiserer VG – lyktes det ham å "stanse mobben som gikk amok".

Oppslagene var rene lærestykker i journalistisk etnosentrisme. På den ene side: voldelige, irrasjonelle fanatister, så iltre at det tilsynelatende ryker av dem. På den annen side: en staut nordmann, en ensom representant for de vestlige verdier, som "ikke lar seg skremme", som har ordet i sin makt, og derved makter å stogge de rasende folkemassene. Budskapet utbroderes i Shabana Rehmans innlegg i Dagbladet samme dag: "Det er faktisk synd på disse uvitende, overtroiske massene." For hvorfor er muslimene illsinte? Rehman vet beskjed: "Når volden har gått inn i blodet, faller det ikke folk inn at det kan eksistere trykke- og tankefrihet."

Første paradoks: Muslimene reagerer – legitimt, skulle man tro – på en tegning som fremstiller profeten Muhammed som terrorist, med en bombe gjemt i turbanen. Filtrert gjennom vestlige medier fremstår deres protest som en bekreftelse på karikaturen, enda psykologien i dette spillet er så simpel at den beherskes selv av barnehagebarn: Den som urettmessig beskyldes for å være "gretten", blir som regel nettopp "gretten". Gjett hva Shabana Rehman hadde skrevet dersom den muslimske verden ikke reagerte negativt på å bli fremstilt som en bande terrorister? Slavoj Zizek: "En ideologi har lykkes fullt ut når til og med de fakta som ved første øyekast motsier den, begynner å fungere som et argument i dens favør."

Andre paradoks: Tradisjonelt har religionskritikk handlet om å belyse de religiøse verdensbildenes samfunnsmessige funksjon. Dagens ateistiske opplysningsmenn ser seg blinde på selve verdensbildet, og ender dermed med å tillegge trossetningene like stor betydning som fundamentalistene selv. Muslimene gjøres til ofre for et ideologisk bedrag: "De vet ikke bedre," konkluderer Rehman. "De har lært å hate Vesten."

Utgangspunktet for den marxistiske religionskritikken er et ganske annet. Marx var opptatt av religionens moment av sannhet: "Den religiøse elendighet er på én gang uttrykk for den virkelige elendigheten og en protest mot den virkelige elendigheten. Religionen er den nødstilte skapningens sukk, hjertelaget i en hjerteløs verden, akkurat som den er ånden i en tilstand av åndløshet," skriver han i innledningen til Kritikk av den hegelske rettsfilosofi.

Det er etter disse setningene Marx fastslår at religion er "folkets opium", fordi den opphever kravet om folkets virkelige lykke i dets illusoriske lykke. Men dette betyr også at religionen er mer enn bare bedrag: Det finnes beviselig et moment av sannhet i religionen, ettersom de religiøse idealene henviser til – og protesterer mot – den manglende humanitet i våre samfunn her og nå.

Også den siste ukens hendelser rommer et slikt "moment av sannhet". Tør vi å gripe det – eller er vi altfor opptatt av å sette vår egen "fornuft" i skarp kontrast til islams "ufornuft"?

BW