Jeg tror at utsagnet er ment å være politisk ukorrekt. Det er nemlig "det viktigste nå", ifølge Moody. Etter striden rundt karikaturtegningene av profeten Muhammed har vi nå sjansen til å ta et oppgjør med den politiske korrektheten "– en mare for vestens intellektuelle liv i over tyve år", ifølge den samme lederen. Men punchlinen er snarere uriktig enn ukorrekt.

Den er først og fremst upresis: Hva er "vestlige verdier?" Kalvinistisk arbeidsmoral? Dansk gladporno? Sosialdemokratisk snillisme? Moody utdyper ikke, men idet hun skriver en del om karikaturstriden så la oss anta at hun mener en cocktail som i det minste inkluderer ytringsfrihet, demokrati, toleranse, en sprut åpenhet, og et sekularisert kirsebær til pynt. Å hevde at slike verdier er bedre enn sensur, diktatur, intoleranse, lukkethet og prestestyre er neppe særlig ukorrekt blant lederskribentene i Akersgata.

Men er verdiene vestlige? Det er i alle fall et problem for dem som jobber for slikt i resten av verden, at disse verdiene ofte blir stemplet som "vestlige". Da kan de politiske motstanderne svare at demokrati ikke passer for oss, og at ytringsfrihet ikke er en del av "de asiatiske verdiene" som det økonomiske mirakelet i Øst-Asia bygger på. Vi så det sist under "karikaturstriden", da den tyrkiske statsministeren Tayyip Erdogen uttalte at tegningene representerte "et angrep på våre åndelige verdier" og mente det bør være grenser for trykkefrihet. Om Moody vil kapre ytringsfriheten som "vestlig verdi" har hun gode allierte iblant dem som vil stemple ytringsfrihet som nettopp "noe for Vesten, ikke for oss". Moody kan selvsagt overlate til Jonas Gahr Støre og være høflig og taktisk. Sannheten må frem. Men er det sannheten?

I fjor utga Amartya Sen boken The Argumentative Indian. Sen er nobelprisvinner i økonomi, opptatt av fattigdom og kvinners rettigheter. Kofi Annan anbefaler boken på baksiden. Det stinker av politisk korrekt. Inderen Sen har også jobbet mye med hjemlandets historie og filosofi. Boken er blant annet et oppgjør med hindunasjonalistene i partiet BJP, som har slått seg opp på hindusjåvinisme på bekostning av det muslimske mindretallet.

Gjennom 400 sider med eksempler fra indisk historie, litteratur og filmbransje forsøker Sen å vise at India også har en annen tradisjon. En lev- og la-leve-tradisjon der en håndterer uenighet og forskjeller ved å a) diskutere, som i en av Vedaene der guden Rama debatterer evig liv med "ateisten" Javali, b) respektere, som den buddhistiske keiseren Ashoka som i år 300 før Kristus laget debattregler basert på toleranse og respekt for motdebattanten synspunkt, og c) akseptere, som når den muslimske keiseren Akbar la ned regler for religionsfrihet på 1500-tallet.

Poenget er at Sen mener verdiene i den vestlige cocktailen også har dype røtter i indisk historie. At det er like indisk å vise toleranse og interesse ovenfor andres meninger og kulturer som å brenne moskeer i kulturkamp.

Det kan være Moody mener snille gutter som Sen har feil. At han manipulerer historien og at åpenhet for andres ideer og toleranse for andre syn er rent vestlige fenomener. I så fall er hun på linje med mange av velgerne og talspersonene for hindusjåvinistene i BJP. Eller kanskje hun med "best" mener bedre enn "muslimske verdier". Ikke umulig og fremdeles pent på linje med hindusjåvinistene i BJP. Vi vet ikke, for utsagnet om de vestlige verdiene som de beste, utdypes ikke, det står der – upresist, uforpliktende, ubegrunnet.

Politisk ukorrekt eller bare usaklig?