Plutselig gjaldt det å se velflidd ut: Det var dagen etter opptøyene på Göteborgs paradegate, og byen tok til å ligne en apartheidstat. Politiet anholdt fotgjengere for ureglementert frisyre, nynazistene slengte flasker mot alle palestinaskjerf, handelsstanden sorterte kundene etter sosiolekt og buksepress. Selv forbipasserende pensjonister hyttet etter oss med never og paraplyer og portemoneer og hva de ellers måtte ha for hånden.

Så hva skulle vi gjøre? Vi var en gjeng som virret formålsløst rundt i sentrumsgatene, hutrende og med nattens liggeunderlag tatovert som et smårutet mønster i pannen. Kino, foreslo et lyst hode omsider. Og hvorfor ikke? Brus og popcorn ble hamstret, tolv billetter innkjøpt til første og beste forestilling, trette ben strukket ut i en nesten tom sal: Fortekstene til Dude, Where's My Car rullet over lerretet.

Det hendte i Göteborg, forsommeren 2001. Politiet forberedte en aksjon mot Schillerska gymnasiet, Hannes Westberg lå på sykehus med skuddskader i magen, en anonym gruppering hadde mobilisert til støttedemonstrasjon på Järntorget – og i et lunt tussmørke satt en avdeling norske demonstranter, blant dem to blivende stortingspolitikere, og lot seg underholde av en fjerderangs Hollywood-komedie med tagline som et dårlig omen: "After a night they can't remember, comes a day they'll never forget."

Puss och kram. – Du vet, jeg var egentlig ikke så aktiv under demonstrasjonene, sier Jörgen Gassilewski.

Vi står på Drottningtorget, Göteborg, i knakende vinterkulde. Jeg spør litteraten om han føler for å trekke ned buksene, men han avslår høflig. Like vond å be var han ikke torsdag 14. juni 2001, da USAs president kom på snarvisitt for å samtale med Göran Persson i anledning det forestående EU-toppmøtet.

– Vi var en hel gjeng som "moonet" mot Bush. Men han så oss neppe, for politiet hadde stilt opp en lang rekke trikkevogner mellom torget og den forbipasserende kortesjen, smiler Gassilewski.

– Ellers var jeg en ganske lat demonstrant. Jeg hadde nettopp truffet min nåværende kjæreste (forfatteren Anna Hallberg, red.anm.), som på den tiden bodde i Göteborg. Vi hadde planlagt å delta på flere arrangementer, men ble isteden liggende hjemme og pussa och krama. Da Hannes Westberg ble skutt på Reclaim the City-festen fredag kveld, satt vi i Annas leilighet og var nyforelskede og så på Singing in the Rain eller noe sånt.

– Og så ble det en roman isteden?

– Ja, nå er det pay back time. Kall det gjerne en kompensasjon for min sparsommelige deltagelse i selve demonstrasjonene.

– Den kommer kanskje et par år for sent?

– Det kan du kanskje si. Men på den annen side: For to-tre år siden ville en slik roman bli lest som ren sakprosa, som et innlegg i debatten rundt rettergangen mot demonstrantene. I så måte er det bedre at den utgis i dag. Verket får en mer autonom karakter.

Ready-made. Göteborgshändelserna åpner nettopp med mooning-seansen på Drottningtorget. Siden forflytter den seg opp til Hvitfeldtska gymnasiet, hvor omkring 650 demonstranter blir holdt innesperret av politiet og etter hvert arrestert. Fredag kveld er vi innom Reclaim the City-festen ved Vasaplatsen – åstedet for de nesten skjebnesvangre skuddene mot Hannes Westberg. Vi er med når tusen politifolk innringer Järntorget lørdag ettermiddag, og når politiets spesialtrente antiterrorstyrke natt til søndag stormer Schillerska gymnasiet og beordrer sovende, kortspillende og ammende demonstranter ut i den regnvåte skolegården.

Vår hovedperson – T-Gul, heter han – er fortellingens drivfjær, både litterært og historisk-faktisk: Han er identisk med den lysluggede, tyske "terroristen" som politiet hele tiden er på jakt etter, eller iallfall begrunner sine aksjoner med.

– Mye taler for at T-Gul er fiktiv også i – ja – virkeligheten, forklarer Gassilewski.

– Han ble skapt av media, til en viss grad med politiets hjelp. En anonym person hevdet å ha sett tre-fire bevæpnede tyskere inne på Schillerska gymnasiet, hvorav én hadde knallgult hår. Denne observasjonen ble siden brukt til å legitimere både innringingen av Järntorget og husransakelsen av Schillerska samme natt. Vedkommende ble selvsagt aldri funnet.

Det er altså ikke forfatteren som "dikter opp" T-Gul; romanens hovedperson er en ready-made. Slik er det også med bipersonene, men disse er uomtvistelig eksisterende personer: "Drakdödaren Buskage Mindre" er den gjestende George W. Bush, "(J)" er Håkan Jaldung, politimesteren som etter toppmøtet ble sendt til USA for å skolere FBI i håndtering av demonstranter.

– Jeg har anonymisert Bush og Jaldung for å markere at boken er en roman. De er uansett lett gjenkjennelige, sier Gassilewski.

– Utover dette dikter jeg ytterst lite. For eksempel har jeg unngått å fiksjonalisere selve hendelsesforløpet. Alle opplysninger har støtte i dokumentarisk materiale.

– Men er det sant at Jaldung står i ledtog med CIA …?

– Vel, dét er det eneste stedet hvor jeg tillater meg å spekulere fritt. Det finnes folk som hevder at det er slik, men jeg har ingen beviser. At Jaldung fikk audiens hos Bush, og at Secret Service uttalte at innesperringen av demonstrantene på Hvitfeldtska var "veldig smart", er imidlertid sant.

Språklig kaos. Vi vandrer oppover den stadig brosteinbelagte Avenyn. Göteborg er egentlig en oversiktlig by, riktignok med to sentre, men med gater som bringer deg dit de lover – slik føltes det ikke under demonstrasjonene i 2001. Politiet hadde plassert ut containere rundt store deler av bykjernen, og sto selv og sperret av sidegatene med hester og dirrende batonger. Gatemønsterets logikk var plutselig opphevet.

Den forvirring som derav fulgte, er hva journalisten selv vil huske best fra disse junidagene. Hvor er vi, hvor går vi, hva skal vi, hvor er politiet, hvor er vennene våre? Kaoset gjenskapes i Gassilewskis roman som språklige konfrontasjoner.

– Det opprinnelige tanken var å stille en masse dokumentarisk materiale opp mot hverandre. Jeg ville skape et flerstemt, kontrasterende verk, hvor ulike aktører snakket i munnen på hverandre, sier Gassilewski.

– Jeg gjorde mye research også i forbindelse med min forrige diktsamling. For meg har dokumentarismen representert en etterlengtet vei bort fra den monologiske jeg-lyrikken: Jeg har latt meg inspirere for eksempel av Charles Reznikoffs diktsamling Testimony, som baserer seg på autentiske rettsdokumenter, og Alexander Kluges Slaget, en roman om russernes innkretsing av nazi-Tysklands sjette armé. I begge tilfeller brukes litteraturen som en fremkallingsvæske for kontrastene, detaljene og de språklige nyansene i et komplekst dokumentarisk materiale.

Gassilewski har altså ikke satt seg fore å si noe genuint nytt om hendelsene under EU-toppmøtet. Det finnes allerede en offentlig utredning på mange hundre sider, Erik Wijk har skrevet to tykke bøker om saken, Lukas Moodysson har laget en dokumentarfilm. Og så er det alle rettsdokumentene: 59 demonstranter er i etterkant av EU-toppmøtet blitt domfelt for "våldsamt upplopp", med en gjennomssnittstraff på ni måneders fengsel.

– Det meste av foreliggende tekst er produsert av myndighetene. De autonome grupperingene på venstresiden er jeg først og fremst blitt kjent med gjennom samtaler og intervjuer.

– Har du bearbeidet stoffet mye?

– I den grad jeg har gjort endringer, har det vært for å synliggjøre språklige forskjeller – for å gi plass til det karakteristiske i en viss type tiltale, en viss type toneleie.

Direkte demokrati. Blant de mange som får sitt språk utstilt i Gassilewskis roman, er Hans Abrahamsson, Attac-medlem og lektor ved Göteborgs universitet. Abrahamsson er opptatt av dialogarbeid, og forsøker desperat å megle mellom politiet og de innesperrede aktivistene på Hvitfeldtska. Og han lykkes faktisk – men opplever at politiet avbryter forhandlingene i siste liten. Til gjengjeld er han merkelig oppløftet av stemningen inne i skolegården; hvor rolig, hvor selvsagt ungdommene praktiserer sitt direkte demokrati: "Stämningen var den, när jag stod inne på Hvitfeldtska, att det fanns här en demokratisk diskussion vid liv."

– Ja, Abrahamsson er søt. Han minner litt om en gammel farbror, gjør han ikke? Han klarer ikke skjule sin fascinasjon for den nye ungdomskulturen, humrer Gassilewski.

– På mange måter er han en typisk representant for Attac-bevegelsen. Den svenske filialen av Attac ble lansert med brask og bram samme vinter, og EU-toppmøtet i Göteborg var organisasjonens ilddåp. Men ingenting ble som de hadde tenkt. Attac har vel egentlig aldri kommet seg riktig på bena igjen.

Plutselig står vi i skolegården på Hvitfeldtska. Det er en enorm institusjon, delt i to bygg som hver ser ut til å romme drøyt tusen elever. Mellom de to seksjonene løper en bred vei.

– Her var det aktivistene forsøkte å trenge gjennom politiets sperringer, sier Gassilewski og peker.

– Samtidig pågikk altså kravallerna på Avenyn: Det var den verst tenkelige begynnelsen. Myndighetene var tidlig ute og hevdet at aksjonene måtte være planlagt, organisert, av "militante grupper". Ifølge Erik Wijk la disse uttalelsene en mal for de kommende rettsprosessene.

– Hva tenker du selv, om skyld og ansvar?

– Under arbeidet med dette stoffet er jeg blitt mer ymdmyk. Jeg har innsett at vi alle ser hva vi vil se, og at det totale bildet er kaotisk. Men den offentlige utredningen bekreftet mye av kritikken mot politi og media: Håkan Jaldung ble tiltalt – men frikjent – for ulovlig frihetsberøvelse av de 650 aktivistene på Hvitfeldtska. Mediene ble kritisert for å ha viderebrakt politiets hypoteser uten å kontrollere dem, samt for rene forfalskninger av bilder og vitnemål, for eksempel i tilfellet Hannes Westberg.

Fremtidshåp. Hva mer husker man fra de dramatiske dagene i Göteborg? Det trøstesløse regnværet lørdag. En fyr som snorket voldsomt i klasserommet på Kungsladugårdskolan. Nazistene som angrep den norske seksjonen av demonstrasjonstoget fredag – da var jeg tilfeldigvis på utflukt etter proviant. Skuddene på Vasaplatsen, eller de første ryktene derom – men hvor var jeg da? Iallfall ikke i begivenhetenes sentrum.

Gassilewski husker først og fremst sin blussende forelskelse. Og at dette var en uskyldens tid, en tid preget av optimisme, fremtidshåp – kanskje vår generasjons sekstiåtte, inntil politiet la oss i bakken.

– Det er lett å glemme slike epoker, fordi de er så kortvarige. Men Seattle-demonstrasjonene i 1999 innledet en unik ideologisk tilstand. Naomi Klein kom på banen med sin merkevarekritikk, Subcommandante Marcos ble et nytt motkulturelt symbol, bevegelser som Attac, Ya Basta og Reclaim the City hadde sin storhetstid, minnes Gassilewski.

– Göteborg var kulminasjonen. Like etterpå kom 11. september, og ingenting ble som før. Det merkelige er: Retorikken mot venstresiden – hangen til å karakterisere opposisjonelle som "terrorister", "militante grupper" og så videre – fantes allerede. Det eksisterte en ideologisk beredskap. Det var som om myndighetene bare ventet på en virkelig terroraksjon.

I ettertid er demonstrantene uunngåelig havnet på den borgerlige psykologiens divan: Hva var det egentlig som drev dem? Hvor kom deres hat fra? Gassilewski forsøker å gå utenom den maniske diskusjonen om ytre vold, ved å gjøre hovedpersonen T-Gul suicidal.

– Jeg ville kontrastere den gjengse oppfatningen av demonstrantene – at de er ekspansive, voldelige – med en hovedperson som tilsynelatende retter all aggresjon innad.

– Bekrefter du ikke dermed en annen myte om aktivistene: at de egentlig demonstrerer mot sine egne demoner?

– Nåh, det har du kanskje rett i. Men poenget her er å vise ham frem som grunnleggende menneskelig og mangebunnet. Samtidig er det ikke riktig klart om T-Gul faktisk er suicidal, eller om han anvender det som et slags party-trick.

Borgerkrig. Vi nærmer oss Järntorget. Byvandringen har snart nådd sitt mål, og det er tid for en litterær selvangivelse: Regner Gassilewski seg som dokumentarist?

– Det sies at det finnes en dokumentarisk trend i samtidslitteraturen, og det stemmer vel til en viss grad. Men om jeg er en del av den? Jeg vet ikke. Man har vel blandede følelser for alle slike trender. Når institusjonens, publikums og forfatternes ønsker plutselig synes å sammenfalle, blir man fort mistenksom, sier han.

– Den kommersielle varianten av dette, med reality-tv og forelskelsen i den biografiske, er jeg ikke særlig begeistret for. Samtidig synes jeg det er spennende at forfattere våger å benytte seg av sampling. Sammenlignet med andre kunstarter har litteraturen hittil gjort relativt lite av den slags.

Så er vi der. Göteborgs andre sentrum, en litt uformelig plass, historisk et møtested for arbeiderbevegelsen. Folkets Hus avgrenser torget i nord, det gamle Ny Tid-huset i jugendstil i syd.

– Anna og jeg kom vandrende vestfra, men da var plassen allerede sperret av. Nok en gang var vi på utsiden av begivenhetenes sentrum, smiler Gassilewski.

– Jeg har faktisk en liten cameo appearance i boken. Et forelsket par spør politiet om det ikke er mulig å komme seg inn på Järntorget, men blir bryskt avvist. De ender opp på Paros Taverna i Tredja Långgatan, akkurat som oss.

Selv befant jeg meg inne på selve Järntorget da politistyrkene kom marsjerende fra alle kanter. Et plutselig hull i rekkene, like ved Folkets Hus, reddet meg og min daværende kjæreste. En venninne ble sittende fast midt på torget, arrestert og forhørt natten igjennom, deportert ut av landet morgenen etter.

– Politiets opptreden var skremmende. Plutselig forsto man hvordan Sverige ville se ut under en borgerkrig. I et glimt fikk man øye på en revne i det svenske samfunnet. Mer enn noe annet har dét vært mitt incitament for å skrive denne boken, sier Jürgen Gassilewski.

Morgenrøde. Forfatteren endte opp på Paros Taverna. Journalisten ble sittende på en bar nord for Järntorget, ventende på den innesperrede venninnen som aldri kom. Mer kaos, virring frem og tilbake, motstridende beskjeder, regnet stadig i en tung hette over byen – og så lettet det, og så lysnet det, og det var tidlig søndag morgen. Mitt siste minne er fra Sjöfartsmuseet, høyt over byen i plutselig klart vær, utsikt over fjorden, kanalen, torget som nå var tomt: Det er over. Det er slutt. Vi klarte det. Vi klarte det ikke.

Det hendte i Göteborg, forsommeren 2001, på den tiden vi var ganske naive og ganske lykkelige.

NY BOK
Jörgen Gassilewski
Göteborgshändelserna
222 sider. Albert Bonniers förlag. 2006
Boken er i handelen fra 7. april.