Først siste nummer av magasinet Ny Tid, som kom forrige fredag: 64 sider, seks av dem annonser. Nøyaktig ni prosent, med andre ord. Blant annonsørene finner vi navn som Amnesty International, Nobels fredssenter og Tronsmo bokhandel – i tillegg til en helside fra Postbanken som ser litt forvirret ut i dette selskapet. Og på den lukrative baksiden: en stor egenannonse med oppfordring om å ringe Ny Tids markedsavdeling for å bestille plass.

Så til Dagblad-husets storsatsing Memo (navnet må skyldes at det var det eneste kortfattede domenenavnet som var igjen å kjøpe på nettet), som ga ut sitt første nummer torsdag denne uken. 84 sider, 24 av dem annonser. 29 prosent, med andre ord – og det i et tykkere blad.

Selv om man tar høyde for at markedsavdelingen har dumpet prisene i første utgave, slik vanen er når man gir ut nye magasiner, er annonsør-navnene talende: NetCom. Skagenfondene. Klokkemerker som Tissot og Baume & Mercier. Og så mange bilprodusenter at det burde fulgt med et eget parkeringshus.

Diamanter. Dette for å si noe om den hjerteskjærende skjeve konkurransesituasjonen mellom de to bladene, men også for å antyde hva nyhetsmagasiner i Time- og Newsweek-format egentlig handler om, og hva som til syvende og sist ligger bak når mediehusene nå står i kø for å erobre dette markedet. Bilder av diamantkjeder og luksusbiler ser liksom ikke så fristende ut på blasse avissider. På glanset papir og med firefargers trykk, derimot.

Annonseklimaet sier også noe om det spontane førsteinntrykket av Memo, som vel kan oppsummeres med ordet dyrere. Finere papir, klarere farger, mer forseggjorte bilder (men de er pent nødt til å gjøre noe limkvaliteten – mitt eksemplar gikk i oppløsning allerede ved tredje gjennomlesning). Designen er elegant, men gir samtidig en viss distanse. Innimellom sniker det seg inn en diffus følelse av at man egentlig leser et livsstilsmagasin eller et fotballblad, men som sagt: Memo ser i hovedsak svært godt ut.

Ja, også driver jo bladet litt med journalistikk i tillegg, og dens fremste kjennetegn skal visstnok være at den er kontrær. Altså: ingen linje eller ideologi i seg selv – det kunne jo bringe anklager om sammenhengende tenkning – men journalistikk som er mot konsensus, hva nå enn konsensusen måtte være. Høres betryggende ut.

I lanseringsintervjuene har redaktør Kristine Moody sagt "motstrøms" så mange ganger at man skulle tro hun var en laks. Og i første nummer prøver hun så godt hun kan å etterlate et sprelsk inntrykk (eventuelt lansere seg selv som en slags Trygve Hegnar – versjon 2.0) i en leder som både virker merkelig passé – et oppgjør med politisk korrekthet ti år etter – og er oppsiktsvekkende krøkkete skrevet.

Ellers i bladet representeres den kontrære linjen av et tilsynelatende kontroversielt intervju med Bjarne Håkon Hanssen, som – når man faktisk leser det – ligner mer på et vått ullteppe enn en sprakende gnist. I tillegg har man hentet frem noen gamle motstrømsslitere, trøtte lakser som professor Sigurd Skirbekk og informatiker Ole Jørgen Anfindsen, som får fortelle om innvandringens farer. Det er så man begynner å lete etter det eksklusive, farlige og kontrære intervjuet med Hege Storhaug.

Zambia. Paradoksalt nok er Memo på sitt beste når de er mest tradisjonelle. Thomas Ergos reportasje om sexhandel i Zambia er informativ, nær og ubehagelig – og kunne stått på trykk i omtrent alle andre norske aviser og magasiner. Reidar Mide Solbergs historie (magasinredaktører elsker å kalle artikler for "historier") om maktkampen mellom Hydro og Statoil i Russland er godt fortalt næringslivsjournalistikk, i klassisk Dagens Næringsliv-på-lørdag-stil.

Og ellers? Ellers er det småstoff, småstoff og en liten dose småstoff – notiser og plugger og bomber og pustehull i alle verdens varianter, mange av dem skrevet i en eplekjekk tone som ikke er helt ulik P3-nyhetene.

Oppsummert er Memos mest påfallende karaktertrekk en dyp, gjennomtrengende og utmattende konvensjonalitet – ikke nødvendigvis politisk, men mediemessig. Det viser seg ikke minst i den tradisjonelle seksjoneringen, i kulturdelens evinnelige guide-karakter, i den intervjubaserte, dagsavisaktige fremstillingsformen.

Valg av språk, sjanger og formatering fører nemlig også med seg en ideologi – i dette tilfellet journalismen. Og den er ikke akkurat motstrøms.

Bjarne Riiser Gundersen

Medier

Memo
84 sider. Redaktør: Kristine Moody