Bøker som omtaler kommunismen med betydelig advarende hensikt er ikke noe nytt: Allerede i 1928 utga franskmannen Julien Benda sitt essay "La trahison des clercs", "Klerkenes forræderi", som gjennom 1800-tallseksempler ga uttrykk for bekymring over intellektuelles evne og vilje til å la "overordnede" politiske synspunkter innvirke på sin etikk og estetikk. Benda utnevnte "rasebevissthet", "nasjonal bevissthet" og "klassebevissthet" som de farlige inntrengerne på tankens område. Den nasjonale bevissthet var allerede diskreditert gjennom første verdenskrig, rasebevisstheten skulle bli enda grundigere avslørt som monstrøs gjennom andre verdenskrig, men klassebevisstheten? Den nådde et hysterisk toppunkt blant intellektuelle på 1970-tallet, og etterlivet er ikke slutt.

Er det ikke kvalitative forskjeller mellom de tre? Instinktet sier ja. Drømmene om nasjonal selvhevdelse og rasemessig overlegenhet er med god grunn blitt stående igjen som vrakgodset i de siste par hundre års historie. Få føler noen tiltrekning til sekter som Vigrid eller Nation of Islam, der de speiler hverandre i gjensidig hatefull forakt for den annens hudfarge. Den ekstreme nasjonalismen er også forsøkt underlagt et oppgjør, som dessverre ble avbrutt gjennom Slobodan Milosevics' ubeleilige død. Men klassebevisstheten, udødeliggjort av Stalins "utryddelse av kulakkene (selveiende bønder) som klasse", lever et betydelig mer beskyttet liv.

Årsaken er først og fremst at den kommunistiske idé, bæreren av klassetanken gjennom over 150 år, er beslektet med Vestens grunnsyn slik det kommer til uttrykk i den amerikanske og den franske revolusjonen. For kommunismens far, Karl Marx, var menneskerettighetserklæringene fra 1700-tallet en uomgjengelig bærebjelke for hans egen filosofi: At alle som valgte å bli franske, skulle kunne være det, og at titalls millioner skulle bli amerikanere, uten stender og adel, er for Marx det første "borgerlige" skritt mot det klasseløse samfunn som var hans drøm. Denne drømmen er ikke død.

Det 20. århundres store politiske gåte er ikke den store oppslutningen om de sosialistiske ideene tidlig i århundret. Derimot det faktum at oppslutningen om kommunismen, slik den ble, holdt seg så høy, spesielt blant intellektuelle – ja, etter hvert bare blant intellektuelle: Selv 100 millioner lik har ikke fjernet kommunismen fra den intellektuelle dagsorden. Ironisk nok, siden kommunismen insisterer på at det er praksis som avgjør en idés kvalitet.

Slik sett er det nye bokrushet om kommunistenes tre store helter i det 20. århundre, Lenin. En biografi av Robert Service (2004), Mao. Den ukjente historien av Jung Chang og Jon Halliday (2005) og Stalin. Den røde tsarens hoff av Simon Sebag Montefiore (2006) kommet ubeleilig for dem som synes fortiden er best gjemt, skjult eller begge deler. Men disse tre store verkene kan tjene som en enorm informasjonsbase for andre som er – eller burde være – på jakt etter et par tusen siders innføring i bolsjevismens natur. Ett eksempel: Forfatteren Vigdis Hjorth skrev en artikkel i forbindelse med filmen Gymnaslærer Pedersen hvor hun kritiserte regissør Hans Petter Moland for å latterliggjøre de unge AKP-erne; han fremstiller dem som drømmende om et skjønnmalt, kinalignende "folkedemokrati". Isteden henleder hun oppmerksomheten på de sultne og fattige barna som stirret mot oss fra tv-skjermene i hennes barne- og ungdomsår. Herigjennom viser hun til det sentrale punktet i venstresidens splittelser fra Lenins ungdom til i dag.

Det Hjorth her tar frem, er en radikal humanisme. Den fantes, og finnes, i rikt monn på den mer tradisjonelle venstresiden hvor vi finner Arbeiderpartiet og SV – og sikkert hos Hjorth selv. Men den fantes overhodet ikke i de kretsene som utgikk fra Lenin. Stalin lot ingen anledning gå fra seg til å håne humanisme; eller "gumanisme", som russerne sa (de sa også "Gitler"): Faktisk er Nordahl Griegs berømte løft av Stalins fane (Ung må verden ennu være, 1937) nærmest et eneste langt angrep på gumanismen, som ødelegger for den nødvendige hjerteløshet kommunismen krever av sine kadrer.

Likeledes lot Mao sin forakt for humanismen være selve skillemerket mellom Kinas tradisjonelle konfutsianisme, hvor lederen hadde plikt til å sørge for sine undersåtter, og hans egen ideologi, hvor folket hadde plikt til å sørge for sin leder.

Og til syvende og sist er det ikke vanskelig å se at de opprinnelige splittelsene i det russiske og de europeiske sosialistmiljøene i årene frem til og under Lenins oktoberrevolusjon først og fremst handlet om humanisme eller ei. Selv Lenins søstre, som dyrket sin bror uten hemninger, påpekte før århundreskiftet at Vladimir, som noe nær den eneste russiske radikaler de visste om, aldri brydde seg om å gjøre noe konkret for fattige arbeidere og bønder. Isteden satt han med sine bøker, sitt hat til tsarismen og sin voksende ekstremisme. Det var et varsel om det som skulle komme.

Det synes uvirkelig i dag å huske hvilken sentral rolle Lenin spilte i europeisk offentlighet gjennom nesten hele nittenhundretallet. Sovjetlederen Nikita Khrustsjovs oppgjør i 1956 med en del av Stalins eksesser omfattet ikke Lenin, men ble tvert imot presentert som oppgjør med avvik fra leninismen: Premisset var at Lenin ville ha gjort ting annerledes. Da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i Sovjetunionen i 1985 var det som overbevist leninist. Respekten for Lenin, som fortsatt ligger balsamert i Kreml, var enorm over store deler av verden. Robert Services biografi, som er resultatet av det nye, brede kildetilfanget i Moskva etter østblokkens fall, viser oss en Lenin et godt stykke unna Sovjettidens forgudende skjønnmaling.

Ett faktum er at den faste strategien man har sett for seg som en konstant i Lenins karriere, går i oppløsning foran øynene våre, og erstattes av et sett av taktiske, foranderlige grep for å komme til og siden beholde makten, først i debatter, så i radikale kretser, siden i duell med sosialrevolusjonære og mensjeviker, innad blant bolsjevikene og til slutt i hele den nyskapte Sovjetunionen. Det er fullt forståelig at Sovjetunionen ønsket å gi inntrykk av at den ble til gjennom en fast ideologisk bevissthet hos den geniale lederen, men Services bok slår fast at lite kunne vært fjernere fra sannheten.

En annen og mer skremmende tendens hos Lenin slik han fremstår hos Service, er hans terrorlengsel og drapslyst. At Lenin hatet tsarismen er ikke ukjent, hans bror Aleksander ble hengt for et attentatforsøk mot tsaren i 1886, og familien kom seg aldri igjen. Men Service viser gjennom en enorm mengde eksempler hvordan Lenin av sine samtidige til enhver tid lå nærmest å bruke terror som virkemiddel – i kontrast til dem som ønsket en fredeligere bygging av sosialismen. Faktisk var mange av sosialistene oppgitt over hvor ofte Lenin syntes å velge terrorismen fremfor marxismen som ideologi: Mange av dem ønsket at sosialismen skulle være en humanistisk bevegelse.

Motsatt skapte Lenins syn en fascinasjon hos det mer brutale og avstumpede segmentet blant de revolusjonære, noe som igjen kom til å få en avgjørende innvirkning på utviklingen i Sovjetunionen.

Lenins stadige utbrudd om å drepe, skyte, henge og så videre er ikke akkurat ukjente, men først gjennom Services og andres studier i de nyåpnede arkivene, ser vi hvordan de var regelen snarere enn, som tidligere antatt, desperate grep i en borgerkrigstid. Hovedinntrykket er terroren, mens marxismen er retorikken rundt, og dermed måtte splittelsene komme. Selv om Lenin periodevis ble tvunget til å samarbeide med andre grupper i det som kalles "bredfronter", jobbet han intenst for å oppnå kontroll med og radikalisere disse konferansene og løsere gruppene, andre ganger våget han å bryte tvert og jobbe ut fra en intenst radikal og hensynsløs og helst ubetinget lydig mindre gruppe: Et mønster gjentatt helt opp til Norges AKP(m-l).

Det er umulig ikke å la seg fascinere av de kontrafaktiske scenariene som åpner seg i Services bok: Hva hvis mensjevikene og de sosialrevolusjonære hadde vunnet maktkampen mot Lenin og bolsjevikene i 1917? Hadde det blitt en slags Weimar-republikk eller verdens første sosialdemokrati? Det er en av historiens store ironier at verden i de første årene av bolsjevikenes styre ventet i spenning på hvilken retning Sovjetunionen ville følge. Mer kunnskap om Lenin ville ha overbevist om at veien allerede var lagt, og at den gikk mot maksimal brutalitet og minimal deltagelse.

Lenin la aldri egentlig skjul på at kadrene, den lille eliten, måtte være statens ryggrad. Selv blant disse var Lenin opptatt av å splitte og herske, han spilte de mulige arvingene ut mot hverandre, slik at det oppsto et maktvakuum bare han selv kunne fylle. Han var konsekvent det motsatte av demokrat. Når han tok med seg andre i bredfrontbevegelser, var det for å bruke dem som "nyttige idioter", kveg som kunne gjøre en jobb for deretter å utstøtes eller "omvendes". Til siste slutt bevarte den boksprengte Lenin en beundring for Robespierres terror under Den franske revolusjon: utryddelsen av alle som ikke var brutale nok, lydige nok eller begge deler. For Lenins etterfølgere Josef Stalin og Mao Zedong skulle disse maktspillene bli måten å operere på så lenge de levde.

Simon Sebag Montefiores Stalin-biografi er i likhet med Services bok bygget på et enormt kildearbeid, med et utall intervjuer og ufattelige arkivsøk. Og selv om Stalins nimbus er betydelig mindre enn Lenins, er det samme inntrykk hos Montefiore: Ut med marxismen, inn med makt og brutalitet.

Opp mot 1930 fremsto Sovjetunionen som mer og mer av en såkalt "failed state". Kulakkene, de selveiende bøndene, fikk skylden for hungeren i landet og ble fratatt alt de eide, utryddet og deportert. Det hjalp ikke på tilstandene. Sulten fortsatte, det var kannibalisme og fortvilelse. Stalin gjorde et valg, som kan oppsummeres i en illevarslende setning i hans disippel Nordahl Griegs "Til Ungdommen": "Finnes her nød og sult/skyldes det svik." Svikerne, skulle det vise seg, fantes overalt. Det var faktisk millioner svikere. En ting var bøndene. Så var det nasjonale minoriteter. Det er sterk kost å lese om ofrene. Like mye på grunn av det som ikke står i Montefiores bok: ingenting om faktiske forsøk på å avhjelpe sulten. Bare forfølgelse. Ingenting om belønning, bare om straff.

Men ingenting hjalp. Da var det Stalin kastet sine øyne på sine egne omgivelser og lette etter svikerne der.

Den voldsomme jakten på trotskister, undergravere, kontrarevolusjonære og femtekolonnister førte til utrenskninger verden aldri hadde sett maken til. Zinovjev og Kamenev, som hadde bistått Stalin i hans maktovertagelse, ble begge henrettet. Stalins statsminister Rykov gikk samme vei, og Bukharin, partiets yndling ifølge Lenin. Imens gikk klappjakten i partilag over hele Sovjetunionen. Kadrene skjønte fort tegningen: Det gjaldt å få angitt og arrestert andre. Ledere i industrien og titusenvis av offiserer i Den røde armé, de siste gikk i 1937. Men Stalin hadde en ny runde oppe i ermet: De ivrige jegerne ble neste rundes offer. En grotesk versjon av stolleken: Jagoda, politisjefen som arresterte, torturerte og drepte i første omgang, fikk samme behandling av sin etterfølger Jezjov. Så var det hans tur i den sorte gryte, kokt opp av hans etterfølger igjen, Beria.

Stalins fokus på den indre fiende var arvet fra Lenin, men han tok det ut i det ekstreme. Mens Lenin i hvert fall innimellom kunne være på talefot med europeiske sosialdemokrater, gjorde Stalin dem til hovedfiende. Det er et ubestridelig faktum at Stalin ba tyske kommunister konsentrere seg om kampen mot "sosialfascistene", det vil si sosialdemokratene, og gi blaffen i nazistene. Etter holocaust ledet Stalin an i en ny bølge utrenskninger mot jødene, hvilket setter alvorlige spørsmålstegn ved hvor antinazistisk Stalin egentlig var, på samme måte som man må stille spørsmål om hvordan Stalin kunne tilhøre "venstre" på noen fornuftig måte.

Igjen er det anti-humanismen som kommer i fokus. Stalins sykelige opptatthet av kadrenes siste minutter er skremmende stoff. Deres bønner og fortvilelse, deres angst for døden, deres lidelse henrykte ham. Hans insistering på å tvinge mennesker til å tilstå haugevis av "forbrytelser" de aldri hadde begått i lange, offentlig "sjølkritiske" seanser ble et forbilde for Mao, så vel som for våre egne AKP-ere. Poenget var å ydmyke, frata mennesker deres verdighet og stolthet, deres essens som mennesker. Helst lekte Stalin katt og mus først, deretter sørget han for psykisk og fysisk tortur, "fransk bryting", kalte han det. Deretter offentlig avbikt, helst med så mye løgn og angiveri som mulig. Stalin suget sine gamle venner tomme for innhold. De ble henrettet som skall.

Marx skrev at historien gjentar seg: Den utspilles første gang som tragedie, annen gang som farse. Vi kan se terroren under Den franske revolusjon som originalen; da revolusjonen spiste sine barn i årene frem til 1794, etter å ha skapt en grunnlov og en rettighetserklæring med et humanistisk innhold hinsides noe tidligere kjent. Og vi kan se Stalins terror som den farseaktige kopien, for også Sovjetunionen fikk verdens mest demokratiske grunnlov i 1936 da utryddelsene startet for alvor, og det var alle som ikke var brutale og grusomme nok som havnet i kjøttkverna. Farsen ligger i at grunnloven ikke var verdt papiret den var skrevet på. Den Stalin Montefiore fremviser, er fullt i stand til å ha planlagt det nettopp slik.

Stalins brutalitet blir stående igjen som selve forutsetningen for karrieren til tredjemann i det kommunistiske trekløver: Mao Zedong. Blant de mange resultatene – igjen – av grundig research er Jung Changs og hennes mann Jon Hallidays avsløring av Stalins sentrale rolle i Maos oppstigning til makten. Stalin og hans menn mente fra første øyeblikk at Mao var den mest grusomme, mest hensynsløse og mest skruppelløse av alle Kinas lederkandidater. Derfor støttet Stalin ham gjennom tykt og tynt.

Det var Stalins egne prinsipper som fikk utspille seg i Kina: Når Mao lurte en rivaliserende revolusjonsarmé til å bli utslettet, ble han ikke fordømt for undergraving. Stalin syntes skuespillet var både underholdende og nødvendig i enhver maktkamp. De utslettede idealistiske soldatene? Det er et humanistisk spørsmål igjen, og hadde både den sovjetiske og den kinesiske kommunismens utilslørte forakt.

Å forstå kommunismens historie i det 20. århundre er å forstå at bare å stille spørsmålet var et utilgivelig tegn på svakhet. Slik det var også på Den himmelske freds plass i 1989: Den nattlige utrenskningen, den påfølgende tilstrammingen og relegeringen av dem som antydet kompromisser med studentene var det eneste mulige maoistiske svar.

Jung og Halliday har skrevet den første virkelig store biografien om Mao, gymnaslærerens gud. Den skiller seg fra Services rolige, saklige tekst og fra Montefiores uhyre velskrevne, elegante opus med en flammende indignasjon på vegne av de millionene Mao – det må sies – myrdet kaldblodig. Jung, som selv hadde bak seg en periode som ung rødegardist, viser den frafalnes klassiske raseri over å være forrådt: Hun brukte store deler av sitt liv på en avskyelig løgn. Den store løgnen er at Mao brydde seg om folket, at menneskers skjebne spilte noen rolle for ham. Hvis det gjorde det, konstaterer forfatterne, var det i sadistisk retning: Snarere enn å ville forbedre menneskers kår, måtte Mao stadig påføre andre lidelser for selv å føle seg tilfreds. Hvis det er mulig for et menneske å være det motsatte av sin egen propaganda, så oppnådde Mao Zedong det.

Og millioner bet på. Nylig ble det skrevet at KKP (Kinas Kommunistiske Parti) vil lette bøndenes kår. Det kommenteres at dette er fordi bøndene har gjort opprør før: Det var slik KKP selv kom til makten. Etter lesning av Mao. Den ukjente historien fremstår dette som rent nonsens. Opprøret ble skapt av revolusjonære kadrer. Igjen uten noen sympati for bøndene, tvert imot bedrev Mao gjerne "krisemaksimering": å gjøre forholdene verre og verre for å fremtvinge et opprør. "Forjævligseringen" tiltalte ikke bare Mao som menneske, den styrket også hans sjanser til å øke sin makt. Siste gang han tok i bruk teknikken var da han startet kulturrevolusjonen: Igjen viser dataene at den var alt annet enn spontan, men til de grader toppstyrt.

I et innlegg om Muhammed-tegningene skrev Thomas Hylland Eriksen nylig at "kritikk er best nedenfra og innenfra". Mao Zedong var uforlignelig til å få sine grep til å fremstå som nettopp det: en av grunnene til at unge radikale hjerter falt som fluer for formannen fra Øst.

I nok en stor og sveipende ironi har en helt annen samfunnsgruppe overtatt rollen som Kinas beilere: vestlig næringsliv. På mange måter en mer naturlig fanklubb for Kina enn opprørsk ungdom: Hvorfor skulle ikke eiendomsrettens forsvarere være svært så fornøyd med en no-nonsense-politikk som nakkeskudd for nasking: "Luking i tyvenes hage", som formann Mao kanskje kunne kalt det med en av sine evinnelige poetiseringer.

Kinas Kommunistparti er i ferd med endelig å vise at kommunisme i praksis kan fjernes totalt fra det sosialistiske utgangspunktet, der man henretter småskurker og belønner kakser, utbyttere og forurensere som var man en oligarkisk herre i nettopp det tidligkapitalistiske Storbritannia som inspirerte Marx og Engels slik. Ringen er sluttet og kommunismen er blitt det den startet med å bekjempe.

Stalin ville smilt i barten: Han bekjempet både "høyreavvik", det vil si å la kapitalister få drive videre, og "venstreavvik", det å overføre eiendom til folket, like hardt. I Maos etterfølger Dengs ord: Det er det samme hvilken farge katten har, så lenge den fanger mus. For alle er poenget at det er Partiets halsbånd som sitter på.

Og Lenin? En av hans første planer var å få utenlandske kapitalister til å investere i det bolsjevikiske Russland. Han trodde det var mulig, han trodde at de grådige kapitalistene ville kaste sine prinsipper ut av vinduet for tilgang til Russlands enorme marked: Uttrykket var "hvis vi bare gir kapitalistene nok tau, så henger de seg i det til slutt". Hadde han sett hvordan verdens firmaer løper hverandre ned for å investere i Kina, og slåss om å få hjelpe Kommunistpartiet med å sensurere kapitalistisk tankegods, ville han ha ledd. Kanskje gjør han det også, i sitt mausoleum.

AKTUELLE BØKER
Robert Service:
Lenin. En biografi
Oversatt av Bertil Knudsen
652 sider. Damm. 2004

Jung Chang og Jon Halliday:
Mao. Den ukjente historien
Oversatt av Guro Dimmen
og Stian Omland.
833 sider. Gyldendal. 2005

Simon Sebag Montefiore:
Stalin. Den røde tsarens hoff
Oversatt av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen
820 sider. Cappelen. 2006