– Vi er verdensmestere!

Men mester i norske klasserom blir helst den som har riktig mamma og pappa.

Den som har, skal få. Sammenlignet med andre industriland er norsk skole under middels flink i sosial utjevning. Norske elevers leseferdigheter som 15-åringer er for eksempel langt mer avhengig av foreldrenes utdannelse enn for svenske, finske og islandske skolebarn. Og det blir ikke likere. Siden 1992 har betydningen av etnisk og sosioøkonomisk bakgrunn (les: foreldrenes utdannelse, klassestatus og kulturelle kapital) økt i norsk skole. Det bekymrer kunnskapsministeren.

– Vi vet at utdannelse er den viktigste faktoren for å lykkes i arbeidslivet. Det hindrer fattigdom, kriminalitet og påvirker helsen også, sier Øystein Djupedal.

Løsningen er historiens første stortingsmelding om hvordan "utdannelse kan styrke sosial utjevning", som det formuleres på byråkratbokmål. Den lanseres til høsten, men vi stiller spørsmålet på forskudd: Hvordan hadde norsk skole sett ut om sosial utjevning var det viktigste?

Velge selv. Navneopprop:

– Katt.

– Katt.

– Katt.

– Katt.

– Gorilla. (latter).

Det er opprop i klasserommet. En skal svare med navnet på yndlingsdyret sitt. Alle må si noe helt alene, ingen mulighet til å snike unna. Hviskende:

– Katt.

På Vålerenga skole. Her har omkring halvparten av elevene har minoritetsbakgrunn, blandet sosialbakgrunn, men smaken når det gjelder dyr virker lenge ganske ensformig: Nesten alle jentene sier katt. En gutt holder tellingen, gorilla ligger på andreplass, men det er ikke like morsomt lenger.

– Dinosaur!

Et sus av beundring møter jenta som bryter tvert med kattetrenden.

– Drage!

Tallenes triste tale. Tross færre elever per lærer enn våre nordiske naboer: I internasjonal sammenheng er ikke norsk skole spesielt god. Trøsten får være at den ikke gjør alle like dårlige. Barn fra hjem med over 500 bøker i bokhyllen har nesten tre ganger så stor sjanse for å oppnå gode karakterer som barn fra hjem der boksamlingen teller under tyve eksemplarer.

De fleste forskere holder seg med litt mer sofistikerte mål på bakgrunn, men konklusjonen er den samme: arbeiderklassebakgrunn, minoritetsbakgrunn og foreldre med lite utdannelse øker sjansen for dårlige skoleprestasjoner og frafall i løpet av videregående. Det handler ikke bare om ujevn fordeling blant doktorgradskandidatene: 18 prosent av 15-åringene leser så dårlig at de ikke kan bruke lesingen til å skaffe seg kunnskaper.

– Vi har en overdreven tro på at det hjelper å øke den faglige mengden. Gi eleven mer av det samme, for eksempel flere timer i matte, sier vi gjerne. Men det finnes ingen undersøkelser som viser at hjelper, sier Thomas Nordahl, forsker ved NOVA, altså Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Alfabetet. F-en dukker ned bak en søppelhaug, stikker snuten opp igjen litt lenger bort, sklir unna. En liten gutt står og fanger bokstaver på datamaskinen.

Nytt hjelpemiddel, samme gamle alfabetet som skal erobres:

A, B, C, D, E ... en slu bevegelse med datamusen og F er nedlagt.

Begynne tidlig. Forskjellene oppstår tidlig: Barn av foreldre med høyere utdannelse kan flere ord når de begynner på skolen. De som kan få ord som femåringer er også overrepresentert blant de dårlige leserne ti år etter. Det forteller Vibeke Grøver Aukrust, som på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet har samlet forskning om tidlig språk og livslang læring. Selv er hun professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo og mor til fem barn.

– Man kan jo ikke forby deg å lese lekser med dem, snakke "science-talk" med dem og gå alle rundene med skolen for å sørge for at de får all spesialundervisningen de kan få?

– Nei, sånn vil akademikerforeldre oppføre seg. Men spørsmålet er hva skolen og barnehagen kan gjøre her, og da er svaret: Kvalifisere pedagogene til å snakke med ungene på en måte som stimulerer dem. Noen barn får dette hjemme og andre i barnehagen. Det er ikke noe problem å lære seg dette i barnehagen.

Vente-og-se. Det er den gode nyheten for kunnskapsministeren. Barn av lavt utdannede foreldre snakkes mindre til hjemme. Men en studie fra Harvard viser at gode barnehager kompenserer for lite stimulering hjemme.

– De barna som i liten grad ble snakket til hjemme, men var i barnehager der det ble snakket mye til dem, gikk det ganske bra med på skolen. Faktisk litt bedre enn dem som hadde god stimulering hjemme og dårlig i barnehagen, sier Aukrust.

Den gode nyheten for finansministeren:

– Dette er ikke først og fremst et spørsmål om flere ressurser. Det er snakk om å kvalifisere pedagogene så de har blikk for viktigheten av dette og blikk for sin egen betydning. I dag har førskolelærerutdanningen utrolig lite om det.

– Barnehagen altså. Men hva kan skolen gjøre?

– Se på Finland som gjør det bra på lesetester og mattetester nå. Det finnene gjør, er å sette inn tiltak mye tidligere når de ser at et barn strever. Det er mye som tyder på at norsk skole har en vente-og-se-holdning.

I Finland er det over dobbelt så mye spesialundervisning i førsteklasse som blant avgangselevene på ungdomsskolen. I Norge er det motsatt. Når elevene i fjerdeklasse sakker akterut i lesing, svarer over halvparten av norske lærere at de ikke gjør noe, men venter på elevens modning. I Sverige derimot setter nær åtti prosent av læreren inn en lesespesialist.

– Bør en forsøke å oppdra foreldrene eller er det bedre å konsentrere seg om pedagogene?

– Headstart-prosjektet handlet om å oppdra foreldrene. De får bøker å lese med ungene og en låner ut leker som kan føre til at foreldre snakker mer med barna sine. Men evalueringen av de studiene går i litt forskjellige retninger, det ser ut som en må følge opp foreldrene over lang tid for få noen målbar effekt, sier Aukrust.

– Fisjburer? De sitter i ring på gulvet: "samling". En jente har hatt bursdag for pappaen og de har spist et eksotisk mumleord:

– Hva er det? spør lærer Inga Lill Grønnerud.

– Sånn "happy meal".

– Mac Fish, sier sidekaren med tydelig diksjon. Han som holder tellingen på hva som er klassens yndlingsdyr.

Mange hender i været nå, flere som har noe å fortelle, har bursdag snart, en jente som ikke har sagt noe ennå våger opp hånden gjemt bak hodet sitt.

Hvordan se alle? Noen ganger er det faktisk fysisk umulig å "se hver enkelt elev", tenker journalisten.

Utvide skolen. – Skolen må ha ambisjoner på alle elevers vegne, uavhengig av elevenes sosiale eller språklige bakgrunn, sier Trine Hauger.

Hun er rektor ved Hval skole: "Et flott fyrtårn ... en flerkulturell skole som kan vise til gode lese- og skriveresultater i norsk", skriver juryen som valgte ut barneskolen som såkalt demonstrasjonsskole.

– Ut fra dine erfaringer, hva skal til for å lage en skole som utjevner sosiale ulikheter?

– Åpne skolen utover skoletid, utvide skoledagen med mer varierte aktiviteter i skolens regi og å avvikle hjemmeleksene, oppsummerer Hauger.

– At man kompenserer for det ikke å ha bøker og datamaskin hjemme med å gi tilgang til disse tingene på skolen. Kompensere for at en ikke har voksne som snakker med deg og leser bøker og leselekser. Da må man legge til rette for at elevene kan være her ut over skoledagen, men i litt mer uformelle rammer. Hvis man hadde lagt mye av kulturaktivitetene til skolen, ville man også sørge for at man fikk deltagelse fra elever som i dag ikke deltar i fritidsaktivitet i det hele tatt.

Det krever penger og nye rammer:

– Skolen er i dag en veldig stram organisasjon, arbeidsavtalene og instruksen til dem som jobber her er så rettet inn mot tradisjonell undervisning, og i tillegg er andre yrkesgrupper helt fraværende. Ikke bare lærere som tenker tradisjonell undervisning, men som også kan delta i leksehjelp og sosiale aktiviteter utover ettermiddagen, ville vært nyttig.

Fraværet. – Det som er vanskelig i videregående skole er foreldrene, sier Patrick Stark, rektor ved Ulsrud videregående skole.

Eller rettere sagt: fraværet av foreldre.

Ulsrud er nok en skole som er utpekt til demonstrasjonsskole, blant annet fordi den har lyktes i å redusere frafallet av elever. Stark mener det ikke nytter bare å be om mer penger, og i tillegg hevder han at foreldrekontakt er et viktig virkemiddel:

– Kontaktlæreren for klassene gir informasjon til foreldrene i august og holder kontakt med dem utover året, det er ikke vanlig i videregående skole, sier han.

– To tredeler av elevene mine har innvandrerbakgrunn. Mange av disse foreldrene når du ganske lett når du forsøker. Det er elever som ikke liker at vi har tett kontakt med foreldrene. Vi forsøker å forklare dem at det er til deres beste.

Også Stark vil utligne foreldrefaktoren ved å utvide skoledagen:

– Vi har 500 datamaskiner på skolen. Når jeg har besøk fra andre land, lurer de på hvorfor de ikke brukes om ettermiddagen. Jeg hadde ønsket meg mer kulturell aktivitet, skolelag istedenfor den norske inndelingen i idrettslag. Slik at det var flere ting som dro elevene til skolen enn tilbudet om leksehjelp.

Tegne piler. Det er tid for matte. Elevene deles inn etter ferdigheter. Og det skal omgrupperes. Elever beveger seg ut og inn, og en har skåret seg i fingeren og trenger trøst, men se noe pussig: Midt i tassingen og mumlingen, på enden av det ene gruppebordet er det en som alt har åpnet arbeidsboken, regner en side, blar over, regner neste side, neste, konsentrert.

– Jeg var ferdig med boken, også gikk jeg bort og hentet et nytt hefte, sier hun.

– Hva er morsomst?

– Sånne. Tegne piler fra tall til tall.

– Hva er vanskeligst?

Tenkepause:

– Sånne: Der det er mange tall.

Venninnen holder på med hårspennen sin.

– Den ødelegger seg hele tiden.

Rosa pynteterninger triller utover pulten, ned på gulvet, kravle på gulvet og samle opp:

– Når du er ferdig med den spennen så kan hente deg en arbeidsbok, sier Inga Lill Grønnerud.

Oppdra foreldre? Så oppdra foreldre, eller finne et alternativ: Vi sender spørsmålet videre.

– I skolen legges det veldig opp til foreldrenes ansvar for barnas læring, og jo større ansvar til foreldrene desto større forskjeller, sier Marianne Nordli Hansen.

Hun er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo og mener de siste læreplanene i så måte peker i feil retning.

– For eksempel forslaget om at en skulle ha forskjellig nivå på skolebøkene, der foreldrene får velge hvilket nivå barna skal på. Akademikerforeldre vil aldri godta at barna deres velger noe annet enn det vanskeligste, mens foreldre med arbeiderklassebakgrunn oftere vil lytte til lærernes råd.

Oppsummert:

– Heller enn å oppdra foreldrene burde skolen legge mindre vekt på dem. Ikke legge opp til at foreldrene skal velge nivå for barna, eller at det er deres ansvar å lese leselekser med dem, sier Nordli Hansen.

– Likevel bør en involvere foreldrene sterkere i barnas utdannelse. Særlig foreldre med lav sosioøkonomisk bakgrunn. Det er de som er mest misfornøyd med skolen. En mulighet er at når barn begynner på skolen, skal foreldrene også begynne på foreldre-skole. Mange sliter med negative erfaringer fra egen skolegang. Foreldre må bli kjent med hverandre. Det er prøvd ut noen steder. Vi vet det går an, det er for tidlig å si om det bidrar til utjevning, men vi antar det, sier Thomas Nordal.

– Det er forholdsvis enkle grep som hjelper, det er det verste. I hjem der foreldrene spiser middag med barna og snakker skole med dem går det bedre, trass i lav score på den sosioøknomiske indeksen, sier Jarl Inge Wærness i konsulentbedriften Læringslaben.

En sjanse. Torsdag innkalte Kunnskaps-departementet en gruppe forskere for å kommentere det første hemmelige utkastet til stortingsmeldingen.

– Er målet at det ikke skal være noen sammenheng mellom foreldrebakgrunn og hvem som velger yrkesfag, mastergrad eller dropper ut av videregående?

– Vi ønsker å gi alle en sjanse til å lykkes. Det er ikke noe mål at alle barn skal ha akademisk utdannelse. Målet er at alle skal ha kompetanse. At utdannelse skal være tilgjengelig for alle.

Når det gjelder konkrete tiltak i retning målet understreker han at ingen konklusjoner er trukket ennå.

– Bør en oppdra foreldre til å støtte mer opp om barnas utdannelse eller overta for dem?

– Nei. Nå er du over på konklusjoner. Foreldre er viktige, det ønsker vi å legge til rette for.

Kulerammen. – Han der borte ved datamaskinen kan gange alt, andre elever kan ikke minus, sier Grønnerud.

Det betyr at en gjør forskjellige ting rundt gruppebordene. Tre gutter med kuleramme. Fire jenter med store gule barnekalkulatorer.

– Jeg har to brødre og fire søstre, hva blir det til sammen?

En gutt gir oppgave til læreren.

– Pluss deg? Det blir syv, sier Inga Lill Grønnerud.

– Pluss mamma og pappa...

– Ni.

– ... pluss tante.