Guy Verhofstadt, som er statsminister i Belgia, la den 21. mars frem sitt manifest for et nytt Europa på London School of Economics and Political Science (LSE). Europas forente stater er tittelen på en liten bok som han turnerer Europa med. Quentin Peel fra Financial Times kommenterte innlegget og roste Verhofstadt for usedvanlig klar tale blottet for Brussel-sjargong.

Her er det snakk om et Europa av konsentriske sirkler, hvor kjerne-Europa må ta ledelsen og skape en sterk og konkurransedyktig politisk Union. Her gjelder ikke bare harmonisering gjennom uformell styring, men samkjøring av standarder og videre integrasjon. På det økonomiske, sosiale, utdanningspolitiske og miljøpolitiske området må integrasjonen gå videre. Det samme gjelder politi- og justissamarbeidet, og en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk er målet. Et europeisk diplomati og en felles hær er hva som trengs.

Dette er det første skikkelige innspillet som er kommet i kjølvannet av at EU bevilget seg en refleksjonspause etter at forfatningstraktaten led nederlag i folkeavstemningene i Frankrike og Nederland i fjor. Det vekker da også oppsikt. Boka er oversatt til flere språk og kommer ut på italiensk ganske snart. I London var lokalet fullstappet, med et stort oppbud av presse. Ja, selv lorder hadde funnet veien til LSE.

Spørsmålene var imidlertid også mange og kjente. Målet om en føderasjon kan være bra, men hvordan kommer vi dit? Hvordan skal EU kunne dra grensene for Europa og forholde seg til "de andre"? Hvordan kan en "Festning Europa" forhindres hvis EU blir en stat? Hvis kjerne-Europa, bestående av de første seks landene i europasamarbeidet, skal gå videre, vil ikke den ytre sirkel kunne utgjøre et sosialt dumpingområde?

Kjerne-EU eller eurosone-landene vil bli omgitt av land med mindre integrasjon, med lavere sosiale standarder og skatter, som vil være mer attraktive for investorer. Hvis Europa skal bli konkurransedyktig i forhold til de nye økonomiene trengs vel mindre politisk integrasjon og mer avregulering, spurte Peel. Problemet er også hvordan kulturelt og språklig mangfold skal kunne håndteres i en føderasjon som krever enhet i mange spørsmål.

EU er en merkelig hybrid uten historisk forbilde som det rår uenighet om. Noen vil ha et sterkere overnasjonalt styringssystem, mens andre vil ha en svakere grad av overnasjonalitet. Derfor er det flere modeller som konkurrerer om hvordan det fremtidige Europa skal se ut.

Også når det gjelder å løse demokratiproblemet er et Europas forente stater etter Verhofstads oppskrift bare én av flere mulige. Nasjonalstatene har avgitt suverenitet til EU-nivået. Nasjonal rett må vike for EU-rett i tilfelle konflikt på de områder EU har kompetanse. EU fatter beslutninger med vidtrekkende konsekvenser for så vel borgernes som statens interesser og identitet, samtidig som det er vanskelig å holde beslutningstakerne ansvarlige.

Fra et demokratiperspektiv vil et synspunkt være at folkestyret bare er mulig på nasjonalstatlig nivå. Følgelig vil demokratiet i Europa bare kunne sikres ved å gjøre EU til en internasjonal organisasjon eller et mellomstatlig, regulatorisk regime. Dette vil bety å bygge ned EU i sin nåværende form og gjøre det om til kun et instrument for nasjonalstatene for å løse problemer som alle er enige om. I et slikt system vil det kunne være ulike tilknytningsformer, fra handelsavtale etter modell av EØS-avtalen, til et mer forpliktende samarbeid på andre områder som sikkerhet og politisamarbeid.

Norge er med i et slikt EU allerede gjennom EØS-avtalen, gjennom Schengen og politi- og forsvarssamarbeidet som har utviklet seg. Dette er en orden som er basert på statlig samarbeid uten betydelig suverenitetsavståelse. Her vil vi fortsatt ha å gjøre med et nasjonenes Europa. Problemet med denne modellen av EU er at det vil bety nedbygging av institusjoner og politikkområder, noe som vil kunne virke frustrerende på mange. Det vil innebære brutte løfter og knuste forhåpninger.

Den andre muligheten er å gjøre EU til en føderalstat basert på en kollektiv identitet, slik Verhofstadt ønsker. Dette vil innebære å forsterke overnasjonaliteten i Europa ved å utvikle Kommisjonen til en regjering som er ansvarlig overfor et folkevalgt parlament og et intergovernmentalt råd. Vi vil da se et Europas forente stater etter modell av USA.

Det vil innebære klarere kollektive anstrengelser, med en felles skatte- og sosialpolitikk, og med et felles forsvar, men også med klare kompetanseavklaringer. Det vil bety sikrere rettighetsvern. Selv om det er stor oppslutning om EUs menneskerettighetscharter, så viser problemet med å få vedtatt konstitusjonstraktaten at det er betydelig motstand mot videre føderalisering i mange medlemsstater. Det er sterke nasjonale tradisjoner både i gamle og nye demokratier, noe så vel EUs budsjettproblemer som tendensene til nyproteksjonisme vitner om.

En tredje mulig måte å redde demokratiet i Europa på er å gjøre EU til en postnasjonal Union basert på kosmopolitiske prinsipper. I denne modellen ser ikke borgerne seg kun som medlemmer av et territorium, men også som verdensborgere med globalt ansvar. Dette er en modell hvor EU ikke utvikler seg til en stat, men til en union basert på menneskerettigheter og demokrati.

Det er ikke snakk om å etablere en felles tykk, Europeisk identitet, men å søke praktiske løsninger på felles problemer gjennom prosedyreregulert samhandling. Det vil være en orden som underlegger seg folkeretten for handteringen av eksterne relasjoner. Vi snakker her om en genuin nyskapning som er basert på transnasjonale og overnasjonale arrangementer som ikke rår over sterke sanksjonsmidler og som heller ikke fører en aggressiv interessepolitikk utad. Er en slik orden mulig og kan den bli demokratisk?

I Europa har integrasjonsprosessene allerede ført til et flernivåsystem med styringsmekanismer på det regionale, nasjonale og overnasjonale nivå, og forsøk med å bygge demokratiske institusjoner på overnasjonalt nivå. Selv om EU derfor er mer enn en internasjonal organisasjon er den ikke en stat eller en føderasjon. Den mangler et hierarki og et tvangsapparat – den har liten evne til å sette makt bak sine lover. Den baserer seg på et samarbeid med medlemsstatene for iverksetting av sine lover og direktiver.

Europa har oppnådd mye på kort tid. Spørsmålet er om vi nå ser en tredje transformasjon av demokratiet til det overnasjonale nivå – etter by- og nasjonalstaten – og hvilke forestillinger om deltakelse dette baserer seg på. EU er et interessant eksperiment som søker etter en ny balanse mellom deltakelse og handlingskapasitet, mellom legitimitet og effektivitet. Den økonomiske globaliseringen og europeiseringen av nasjonalstatene har underminert betingelsene for borgernes selvstyring gjennom politikk og rett, og spørsmålet er om disse betingelsene kan gjenopprettes på europeisk nivå.

Et nytt, stort internasjonalt forskningsprosjekt (Recon) koordinert av en forskningsgruppe ved Arena – Senter for Europaforskning – skal undersøke om demokratiet kan overleve globaliseringen og i så tilfelle, hvilke institusjonelle mekanismer som muliggjør dette. Er folkestyre mulig bare i form av det representative demokratiet som vi kjenner fra nasjonalstaten, eller finnes det andre muligheter? Vil EU bygge seg ned til en internasjonal organisasjon, utvikle seg til en føderalstat, eller finnes det et tredje alternativ?