Hamas må anerkjenne Israels eksistensberettigelse og ta avstand fra bruk av vold, sier Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg. Og ja visst, sier regjeringen, vi stiller samme krav til Israel: om å stanse okkupasjonen, innstille drapene på sivile, reversere bosettingene og fjerne muren. Mens Hamas skal straffes økonomisk, brukes det bare ord overfor Israel. Vi har tidligere tatt til orde for en norsk handelsboikott av Israel inntil landet innfrir kravene og anerkjenner en likeverdig palestinsk stat. Men som alle ser: Enhver form for boikott av Israel virker fjernere enn noensinne. I stedet holder nå Israel tilbake store tollinntekter de krever inn på vegne av de palestinske selvstyremyndighetene, mens EU og USA har stanset den politiske pengestøtten til en regjering som er lovlig valgt på et program vi ikke på noen måte liker.

Hamas' "grunnlov" fra 1988 gjør det klart at dette er en islamistisk bevegelse med et islamsk Palestina som høyeste mål, der folk av alle religioner i området skal leve fredelig sammen – under islam. Hamas har blod på hendene (selv om mer enn dobbelt så mange palestinere som israelere er drept og drepes i området). Hamas er respektert for sitt sosiale arbeid blant barn og syke, og er faktisk demokratisk valgt. Hamas har selv respektert våpenhvile i over et år, og fra flere hold kommer det signaler om at en moderasjonslinje er på gang. En av de mange høyt utdannede ministrene i Hamas-regjeringen er en kristen palestiner, det er heller ikke noe entydig signal om at en tvangsislamisering er på gang. Å komme i posisjon kan bli en god skole i demokratisk tankegang, en mulig anledning til å kvitte seg med ekstremistene i bevegelsen og løsne båndene til Det muslimske brorskapet.

Talsmenn for Hamas sier de trodde europeiske land ville gi dem en sjanse til å vise vilje til endring og pragmatisme. Nå presses Hamas fra alle hold, til voldelige aksjoner fra Islamsk Jihad, til å gi fra seg ansvaret for internasjonale relasjoner til president Abbas. Men den største trusselen nå er at Israel, EU og USA sulter befolkningen til et nytt opprør. Det vil nok rette seg mot USA og den israelske okkupasjonen, men fører høyst sannsynlig til at Hamas mister den skjøre kontrollen de faktisk har hatt. Dernest kommer den overhengende faren at Hamas radikaliseres som bevegelse, og at Palestina føres over i hendene på den gryende atommakten Iran.

Selvsagt må Hamas respektere internasjonale spilleregler, men må ikke vi også gjøre det samme? Da kan ikke verdenssamfunnet akseptere den folkerettsstridige israelske okkupasjonen av Vestbredden og den umenneskelige innestengningen av Gaza. I dette lyset får Gahr Støres retorikk om at "Hamas må legge sin fortid bak seg" en ubehagelig klang. Den israelske undertrykkelsen utgjør jo både fortid og nåtid for det ulykkelige palestinske folket.

Da er signalene fra britenes Jack Straw mer løfterike. Han sa torsdag at Storbritannia vil fortsette normale forbindelser med Hamas-regjeringen. Og han er smidigere i forsøket på å finne en akseptabel måter Hamas kan uttrykke det de vet at de må: sin anerkjennelse av Israels eksistens. Her må man forstå psykologien og maktforholdene. Det finnes ingen konfliktløsningsteori som sier det er lurt å undertrykke den undertrykte parten enda mer, for å si det med midtøsteneksperten Hilde Henriksen Waage.

Hamas står ved en skillevei. Norge kan gi Hamas en sjanse ved å gi den nyvalgte regjeringen tid. Gikk vi foran med et slikt eksempel, kunne vi spilt en selvstendig rolle, istedenfor å la oss presse av EU og USA og ytterligere svekke bildet av Norge som en humanitær stormakt i Midtøsten.

AvdH