I Morgenbladet 6. april skriver Aage Borchgrevink om Kosovo. Dette er betimelig, i og med at det pågår forhandlinger om Kosovos sluttstatus. Men artikkelen handler utelukkende om debatten om bombingen av Jugoslavia i 1999. Men siden forståelsen av det som skjedde den gang har innflytelse på dagens politikk er det nødvendig å imøtegå noen av synspunktene som framkommer der.

Borchgrevink skriver at situasjonen i Kosovo er blitt bedre etter NATO-intervensjonen "selv om det er store problemer, særlig for minoritetene". Det kommer selvfølgelig an på hvilke briller man ser med. Hvis utgangspunktet er et multietnisk, fredelig Kosovo er det vanskelig å se at situasjonen er bedre.

"Minoritetene", det vil si blant annet serbere i Kosovo, lever i enklaver og mangler grunnleggende menneskerettigheter som bevegelsesfrihet og sikkerhet. Er ikke mange av disse sivile serberne "uskyldige ofre"? Dessuten er samfunnet i Kosovo i dag så delt langs etniske linjer – meget forsterket av bombingen – at forsoning i Kosovo er foreløpig et fjernt mål.

Borchgrevink skriver at Milosevic-regimet ble svekket av krigen. Beviset hans er at Milosevic falt i oktober 2000. Men grunnen til at han falt var en bred folkelig motstand – og tapre ledere som turte å tale ham imot. Hva bunnet denne motstanden i? Det var ikke misnøye med krigen i Kosovo.

Motstanden hadde linjer tilbake til de store folkelige demonstrasjonene i 1996-97 og handlet om valgfusk og korrupsjon. I 2000 hadde Milosevic mistet internasjonal støtte som bevarer av Daytonavtalen. Man kunne like gjerne spørre om han kunne ha vært styrtet tidligere uten krigen. Ingenting er bedre for en tyrann enn en sterk ytre fiende. Et annet spørsmål man her kunne stille er hva krigen har betydd for manglende demokratisk utvikling i Serbia i dag?

Borchgrevink mener at det at amerikanerne har redusert sitt nærvær i Kosovo til et minimum er bevis for at de egentlig ikke var ute etter å skaffe seg en strategisk base. Det amerikanske nærværet i Kosovo er blitt redusert som følge av at amerikanske styrker er sårt tiltrengt i både Afghanistan og Irak. Dette er en situasjon som de ikke forutså i 1999. Hadde de visst det hadde de kanskje ikke bygget Camp Bondsteel, eller startet en militæraksjon i det hele tatt.

Videre mener Borchgrevink at Kosovokrigen var et eksempel på en "liberal intervensjon". Han skriver at "grunnlaget for denne typen internasjonalt engasjement forsvant med Clinton-administrasjonen". Ifølge Borchgrevink er det til og med mulig at FN-systemet ble styrket av krigen selv om han innrømmer at den var et brudd på FN-pakten, fordi "intervensjonens mål var i tråd med FN-paktens ånd om å forsvare menneskerettighetene".

Hva er egentlig forskjellen på Clinton og Bush, ifølge denne argumentasjonen? Kunne man ikke si at Kosovokrigen la grunnlaget for Irak-invasjonen ved å sette presedens for krig som ikke er vedtatt av sikkerhetsrådet? Var ikke krigene mot Afghanistan og Irak også begrunnet i menneskerettslige hensyn? Når man ser på Kosovokrigen kan man kanskje være enig i at krigens intensjon var i tråd med FN-paktens ånd, men resultatet kan ikke sies å være det.

Jeg er enig med Borchgrevink at "små ofre" i Kosovo er viktig, ikke bare store prinsipper. Problemet er bare at både serbere og albanere var uskyldige ofre i 1998-99, men da med hovedvekt på albanerne. I dag – som resultat av bombingen – er det serberne som er ofre. Det må være lov å spørre om krigen var en kamp for menneskerettigheter eller en kamp for albanernes rettigheter.

Krigen ble oppfattet av serberne som en støtte til albanerne og i ettertid har vi sett at det ikke er det samme engasjementet for denne undertrykte minoritetens rettigheter. Dette viser det problematiske med å støtte en side i en krig med militære midler.

Det pågår nå forhandlinger for Kosovos sluttstatus, til tross for at de såkalte standardene ikke var oppfylt. Der bør vi nå sette søkelyset på hvordan menneskerettighetene til alle kan ivaretas i et framtidig Kosovo, uansett hva sluttresultatet av disse forhandlingene blir.

Erik Cleven
Nansen Dialognettverket