Brumunddal, 31. august 1991. Varm augustlørdag, stikkende sol. På formiddagen fylles torget med nynazister, blitzere, og forventningsfull lokalbefolkning. Så bygger det seg opp. Spenningen stiger. Noen ordvekslinger først, tilrop, deretter håndgemeng mellom blitzere og innvandringsmotstandere. Så skjer et plutselig utbrudd. Steiner og flasker hagler over torget. Massene sprer seg. Små gjenger jager gjennom byen. Arne Myrdal står rolig i midten med megafon, omgitt av skinheads og "brumunddalsgjengen".

Den som så nøye på Arne Myrdals tilhengere den dagen, ville se at flere av dem gikk med en spesiell t-skjorte. T-skjorten viste en tegning av en indianer, med en tekst som henviste til indianernes skjebne i USA. Den trakk en historisk parallell mellom indianernes skjebne og det som kunne skje med de etniske nordmenn. Som indianerne hadde blitt en minoritet, ville nordmenn bli overkjørt av innvandrende conquistadorer, som ville marginalisere dem. Det var denne faren de advarte mot i Brumunddal. De så seg selv som "varslere".

Bekymret. Denne typen varslere dukker stadig opp i vestlig offentlighet: i leserbrevspalter, i weblogger, i tv-debatter. Varsleren er ofte en mann, og han har en dramatisk historie å fortelle oss: han frykter en fremtid med store demografiske forandringer. Den etniske nordmann, slik vi kjenner ham med lys hud, salmesang og julefeiring, er i ferd med å forsvinne. Han frykter at "gjestene" skal ta seg til rette, ta over finstua og innføre sharialovgivning, mens Norge går til grunne i etniske konflikter. Det er dette han varsler om. Han vil stoppe det før det er for sent.

Informatiker Ole Jørgen Anfindsen er en slik varsler.

– Jeg er bekymret for utviklingen, sier Anfindsen. De siste årene har søkt offentligheten med regnestykker over hva som vil skje hvis dagens innvandring fortsetter.

– Det er en plikt å si ifra om denne typen ting. Vi legger grunnlaget for en utvikling som jeg ikke ønsker for mine barn. Dette er ikke oppskriften for et harmonisk demokrati med rettssikkerhet og menneskerettigheter, mener Anfindsen.

Realiteter. Varsleren er avantgarde. Han ser en utvikling, og vil fortelle andre om hva han ser. Han leser Samuel Huntingtons teorier om sivilisasjonskrig, og Bernard Lewis' bøker om islams forestående vekst. Varsleren mener "de etablerte" eller "forskerne" har en politisk agenda og legger bånd på seg av politiske årsaker – de tier ham i hjel og avskriver ham som rasist. Hans ærlige spørsmål blir ikke besvart, men han fortsetter å stille dem, for historien vil gi ham rett.

Varsleren mangler troverdighet, men hans bekymring bygger på noen realiteter: 1) Ja, norsk demografi er i endring. 2) Ja, dette er vanskelig å diskutere i offentligheten. Norsk innvandringsdebatt er fylt av frykt og fraksjoner, som gjør det enklest å la temaet ligge.

Men la oss likevel forsøke. La oss ta Varsleren på alvor. La oss forsøke å beskrive, så saklig og objektivt som mulig, hva som er i vente for Norges befolkning.

Globalt. En slik beskrivelse ville begynne med et enkelt prinsipp: Folk flytter på seg. Noen reiser fra krig og katastrofer. Andre reiser for å skape et bedre liv for seg og familien – drivkraften er forskjellen mellom fattige og rike land. Folk flytter gjennom familiegjenforening, arbeidsmigrasjon, eller de er flyktninger eller asylsøkere.

De siste 15 årene har 36 millioner mennesker flyttet fra ett land til et annet, ifølge FN. Stadig flere drar til vestlige land. USA tar imot 20 prosent av alle immigranter. Russland er nest størst (6,4 prosent), deretter følger Tyskland (5,3 prosent), Ukraina (3,6 prosent), Frankrike (3,4 prosent) og Saudi-Arabia (3,3 prosent).

USA og Europa vil fortsette å motta mennesker, ifølge FN. USA har tradisjoner for dette, Europa takler det dårligere. Men europeiske ledere ser at folketallet synker – uten innvandring vil Europas befolkning synke fra 728 millioner i dag til 609 millioner i 2050, ifølge FN. Det er et økonomisk problem. Derfor regner FN med at Europa vil ta imot 44 millioner immigranter, slik at folketallet bare synker til 653 millioner.

Ikke-vestlig. I europeisk sammenheng er Norge midt på treet. Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår at Norges befolkning vil øke til mellom 4,9 millioner og 7,4 millioner i 2060. Levealderen vil stige – til 83–88 år (menn) og 87–93 år (kvinner). Innvandrerbefolkningen (innvandrere og deres barn) vil vokse: I dag er det 365 000 innvandrere i Norge, i 2060 kan det være mellom én og to millioner.

Av disse vil mellom 150 000 og 325 000 komme fra Øst-Europa utenfor EU. Mellom 200 000 og 450 000 vil være fra EU/EFTA-landene.

Men den største økningen vil komme fra ikke-vestlige regioner: Asia, Afrika og Latin-Amerika. Andelen som har bakgrunn fra disse landene vil øke fra 200 000 i dag til mellom 600 000 og 1,2 millioner i 2060, anslår SSB. Det er en økning fra dagens 4,4 prosent til 14,1 prosent av Norges befolkning.

Dette bekymrer Varsleren. Han frykter, som den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubaisi:

– Hvis dette skjer, kan man ikke lenger snakke om Norge som Norge. Det vil bli et annet land, med andre lover, andre regler og andre tradisjoner. De sosiale sykdommene fra den tredje verden vil bli overført til Norge.

Og her brenner Varsleren inne med to spørsmål. Hvor stor andel av Norges befolkning vil ha en annen bakgrunn enn etnisk norsk? Og hvor mange vil være muslimer?

Etisk debatt. Helge Brunborg hopper i stolen når vi stiller spørsmålene. Vi er på Statistisk sentralbyrå. Kontoret hans er fylt med papirer, rapporter, bøker, og der – på skrivebordet – skimter vi en gammel espressokopp. Brunborg er sosialøkonom og demograf. Han tok sin doktorgrad i Michigan. Siden jobbet han i SSB med analyse av fødsler, deretter av dødelighet. Etter noen år med krigsforbryterstatistikk i Haag, ble han leder av SSBs befolkningsfremskrivninger.

– Du må ha klart for deg at vi ikke gjør fremskrivninger etter religion, sier han.

– Vi har ikke datagrunnlag for det.

I dette grumsete farvannet manøvrerer Brunborg med nøkternhet. Fremskrivningen av innvandrerbefolkningen har vært en nøtt for SSB – de kritiseres fra venstre for å konstruere virkeligheten mer enn å beskrive den, og fra ytre høyre for å skjule innvandringens konsekvenser. En etisk debatt har gått internt: Hva skal SSB gjøre?

Innvandringsforsker Lars Østby slo an tonen i tidsskriftet Samfunnsspeilet: "Innvandringsstatistikk er forankret i SSBs opplysningsplikt." Han mente immigrasjonen var en endring i det norske samfunnet, som SSB skulle beskrive. Istedenfor å overlate det til regneføre varslere, skulle SSB legge frem realistiske tall underbygget med faglig kompetanse. De forbedret datagrunnlag og metodikk, studerte fødselsrater, dødstall, inn- og utvandring. Så la de dette inn i en kohort-komponent-modell, der innvandrerbefolkningen programmeres etter alder, kjønn og land.

Usikkerhet. Likevel er det usikkerhetsmomenter. Det største er innvandringen. I sine tre alternativer legger SSB til grunn en nettoinnvandring på maksimalt 24 000 mennesker i året, og minimalt 9 000. Her kommer kritikken fra innvandringsmotstander Ole Jørgen Anfindsen:

– Jeg er ikke overbevist om at 24 000 per år er noe naturlig "tak" for nettoinnvandringen, skriver han, og legger frem hva-hvis-regnestykker som ender på henholdsvis 2,5 millioner og 3,4 millioner ikke-vestlige innvandrere i Norge i 2060.

– Selv små endringer i forutsetningene kan gi store utslag på sluttresultatet, påpeker Anfindsen.

Til dette svarer Helge Brunborg og SSB at de har forutsatt at nettoinnvandringen etter 2010 vil stabiliseres på et konstant nivå.

– Det er langt fra opplagt at den vil fortsette å vokse. Vi mener det også er faktorer som kan føre til en lavere nettoinnvandring i årene fremover (10 000 fra og med 2010), sier Brunborg.

Unikt. I årene 1996-2000 lå norsk nettoinnvandring på 11 805 årlig. De siste fem årene har tallet steget til 13 613. Derfra er det langt igjen til høyalternativet på 24 000. Den stigende tendensen er likevel klar.

To forhold vil være viktige for størrelsen på nettoinnvandringen: 1) Kan vi få en mer liberal innvandringspolitikk? 2) Vil vi se konflikter i nærområdene? Her kan ingenting forutsies.

La oss sjekke de norske tallene mot nabolandene:

I Danmark har forskningsinstituttet DREAM anslått at innvandrerbefolkningen vil utgjøre 12,9 prosent av befolkningen i år 2100.

I Sverige har Statistiska Centralbyrån (SCB) ingen statistikk om innvandrernes barn.

– Det er ganske unikt i europeisk sammenheng at dere nordmenn regner på dette, sier befolkningsstatistiker Hans Lundström. Han har derimot tall på andelen av befolkningen som er født i utlandet. Den ventes å stige fra 12 prosent i dag til 18 prosent i 2050.

Et spørsmål om rase. Men er det dette Varsleren lurer på? Nei. Det Varsleren egentlig lurer på, er hvor mange i fremtidens Norge som vil være hvite, "etniske nordmenn".

– Vi har ingen data om etnisitet – bare fødeland, sier Helge Brunborg.

– Skulle vi kartlegge etnisitet, måtte vi gjøre en utvalgsundersøkelse eller folketelling. Men hva skulle vi spørre om? "Hvilken etnisitet har du?" "Hvilken rase har du?"

Kartleggingen av samer og kvener sluttet i 1980. I dag kartlegges fødeland og innvandreres barn, men ikke barnebarn. Ingen har seriøst foreslått å kartlegge "raser". I USA kan man fortsatt krysse av "black" eller "hispanic" i folketellinger, men avkrysningen er frivillig, og man kan nå velge mellom rundt 140 "raser" og kombinasjoner.

I Danmark, derimot, har demografen Hans Oluf Hansen stilt spørsmålet: Når kommer de opprinnelige dansker i mindretall?

Spørsmålet ble stilt på oppdrag fra en dansk avis, som lot være å trykke svaret i den opphetede stemningen etter karikaturstriden. Hansens svar var å legge frem to modeller:

Hvis alle nye dansker beholder samme fertilitet, dødelighet, emigrasjonsmønster og arbeidsdeltakelse som de har i dag, vil de "opprinnelige danskene" – de som var danske statsborgere pr. 2005 og deres avkom – komme i mindretall om rundt 90 år.

Hvis de nyankomne derimot oppnår dansk statsborgerskap i et omfang som i dag, og tilegner seg de "danske" mønstrene, er det tvilsomt om de "opprinnelige danskene" noensinne vil komme i mindretall.

Når vi forelegger denne modellen for Helge Brunborg, mener han scenariene er for enkle: På den ene siden vil ingen gruppe få "dansk adferd" over natta, på den annen side vil fødselsraten erfaringsmessig synke etter noen år i Danmark. Svaret ligger midt imellom.

Helt urealistisk. Hva så med Norge? I fjor meldte avisen Magazinet:

"Redaktør Ole Jørgen Anfindsen mener dagens innvandringspolitikk kan gi ikke-vestlig flertall i Norge innen 2050.

Dersom vi fortsetter som vi har gjort siden 1980-tallet de neste 45 årene, er det et matematisk faktum at nordmenn vil bli en minoritet i Norge innen 2050, sier Anfindsen [...]"

Når vi presenterer dette for Brunborg, svarer han kjapt: At "dagens innvandringspolitikk kan gi ikke-vestlig flertall i Norge innen 2050" kan ikke totalt avvises. Den andre påstanden er snedigere, for den forutsetter at "utviklingen fortsetter som siden 1980-tallet". Problemet her er at raskt voksende tilstander ikke kan forlenges i lang tid fremover – hvis denne veksten forlenges, vil alle verdens muslimer bo i Norge rundt år 2100, påpeker han.

– Men nå sier du uansett at ikke-vestlig flertall kan forekomme?

– Ja, i den betydning at man ikke kan være skråsikker på ting. Norge kan bli rammet av jordskjelv. Ingen vitenskapelig person vil påstå at noe er helt umulig. Men et ikke-vestlig flertall er etter min mening helt urealistisk i dette århundret, sier Brunborg og viser til tallet på +/- 14 prosent av befolkningen i 2060.

Den muslimske fare. Men er det dette Varsleren egentlig lurer på? Nei. Det Varsleren egentlig lurer på er hvor mange muslimer det vil være i Norge i fremtiden.

– Jeg frykter et muslimsk flertall, sa Carl I. Hagen nylig i en tale.

– Slik statistikken fra Statistisk sentralbyrå ser ut nå, så er det seks millioner mennesker i Norge i 2050, og så vidt jeg husker var det 2,5 millioner muslimer der, sa Frps Per Sandberg til Morgenbladet sist uke.

Dermed utfordret vi Ole Jørgen Anfindsen, som har tatt opp spørsmålene til debatt, til å presentere et regnestykke. Oppgaven lød: Hvor mange muslimer mener du det vil være i Norge i 2050?

Anfindsens svar var som følger: "La meg forsøke å gi deg et så konkret svar som mulig, i form av to utsagn: a) Dersom dagens innvandringspolitikk videreføres, tror jeg det er minst 50 prosent sannsynlighet for at vi har mer enn én million muslimer i Norge i 2050. b) Dersom dagens innvandringspolitikk videreføres, tror jeg det er minst 10 prosent sannsynlighet for at flertallet av Norges befolkning i 2050 utgjøres av innvandrere fra muslimske land, samt deres etterkommere."

Ved første øyekast virker utsagnene greie nok, men problemet er ordet "tror". Vi ba Anfindsen klargjøre sitt svar:

– Sannsynlighetsangivelser à la "10 prosent sjanse for" er av liten verdi når det uansett er snakk om synsing? Jeg hadde håpet at du her ville underbygge synet ditt med et regnestykke?

Til dette svarte Anfindsen med en ny e-post, med flere hva-hvis-regnestykker. Hvis veksten i antall ikke-vestlige innvandrere blir høyere enn SSB har antatt, ville vi ifølge Anfindsen for eksempel kunne ha 2,5 eller 3,4 millioner ikke-vestlige innvandrere i Norge i 2060. Men dette forutsetter altså at Norge øker nettoinnvandringen til over 24000 innvandrere årlig.

Et muslimsk Norge. Det Anfindsen ikke svarte på var antall muslimer. Her hadde han ikke noe regnestykke. Til gjengjeld var konklusjonene bastante: "Dagens innvandringspolitikk vil garantere at Norge blir et muslimsk land mot slutten av dette århundret eller en gang i neste. [...] Faktisk kan det ikke utelukkes at en islamsk revolusjon vil finne sted her i landet før 2050, noe sterke krefter arbeider målbevisst for", skriver Anfindsen.

Dermed går vi tilbake til Helge Brunborg. Han forteller at SSB ikke har individ-data på religiøs tilhørighet, slik Per Sandberg hevdet. De kan dermed heller ikke gjøre fremskrivninger på dette feltet. Derimot kan man legge sammen tallene fra muslimske trossamfunn, som viser at det nå er litt over 80 000 muslimer i Norge.

Som et grovt overslag kan vi se på hvor mange av dagens ikke-vestlige innvandrere som er fra muslimske land (de utgjør omtrent halvparten). Ut fra dette kan vi se at den muslimske befolkningen vil kunne være 300 000–600 000 mennesker i 2060. Det er åtte til tolv prosent av befolkningen. Altså vil muslimene fortsatt være en minoritet.

– Dermed er spørsmålet om "når muslimene tar over landet" malplassert, Helge Brunborg?

– Man må gjerne spørre om det, men jeg kan ikke se noe grunnlag for at det skal skje, gitt at det ikke blir noen massiv omvendelsesbølge, sier Brunborg.

Et annet Norge. Det Varsleren derimot har rett i, er at Norge vil endre seg. Nordmenn vil ikke lenger være hvite protestanter bundet sammen av en felles historie. Det vil være statsborgerskap, språk og geografi som binder nordmenn sammen. Hvordan vil dette samfunnet bli?

Noen frykter konflikter. De ser brennende biler i franske forsteder og leser "clash of civilization"-teori. Walid al-Kubaisi tror konflikten mellom norske muslimer og Frp-segmentet vil tilspisse seg:

– Muslimene som kollektiv har ikke til hensikt å integrere seg eller lære de norske verdiene – tvert imot betrakter de integrasjon som moralsk oppløsning og de norske premissene som vantro, sier al-Kubaisi.

– Hvis islamistene fortsetter sin misjon, og Norge ikke får en fungerende integreringspolitikk, kan muslimene bli utsatt for en ny variant av holocaust i Norge.

– Hver gang islamistene har en konflikt med det norske, for eksempel i hijab-saken eller karikaturtegningene, reagerer nordmenn med vantro. Protestene mot muslimene øker. Carl I. Hagen blir sterkere. Hva vil da skje hvis muslimenes antall øker og det stadig blir konflikter for å endre norsk lov og norske verdier i islams favør?

Andre mener det vil gå seg til.

– Når jeg diskuterer dette med amerikanske og kanadiske kolleger, ber de meg ta det litt med ro, sier Trygve Nordby, tidligere direktør for Utlendingsdirektoratet (UDI).

– Når en innvandrer har vært her et par generasjoner er han ikke lenger innvandrer, men nordmann. Jo mer man blir eksponert for innvandrere, jo mer positiv blir man til dem, påpeker han.

Etter Nordbys syn glemmer mange at Norge allerede er preget av mangfold, og at "Norge er en dynamisk størrelse".

– Vi beveger oss ikke fra stillstand til stillstand – vi hopper ikke rett fra 2006 til 2060, sier Nordby.

Han mener vi må diskutere dette som del av globaliseringen, ikke som en motsetning mellom det norske og det fremmede. Der er han optimist: Han mener nordmenn takler globaliseringen godt – vi reiser allerede 18 millioner ganger til utlandet hvert år.

– Vi er allerede globaliserte. Målestokken må begynne der, ikke med tanken om den hvite, etniske nordmann, sier Nordby.

– Ideen om Norge vil i stadig større grad dreie seg om statsborgerskap, språk og geografi?

– Ja. Og der er vi allerede.

Working poor. I så fall snakker man om et samfunn lik USAs. Men forskningsleder Grete Brochmann ved Institutt for samfunnsforskning er skeptisk til for sterke sammenligninger:

– USA har hatt innvandring som en konstituerende del av sin selvforståelse, med viktige følger for deres syn på innvandring. Dette spiller også sammen med deres økonomiske struktur: Integrasjonen i arbeidsmarkedet går lettere fordi minstelønningene er lave. Denne type "working poor" har vi ikke i Skandinavia, hvor vi har økonomisk trygghet, velferdsstat og hvor fagbevegelsen bekjemper sosial dumping, sier Brochmann.

– Fartstid er dessuten viktig. USA har hatt immigrasjon i stor skala fra hele verden i lang tid. I Norge har dette bare skjedd en kort periode. Man må huske å være tålmodig, mener immigrasjonsforskeren.

– Men 50 år til hjelper på?

– Det hjelper, men det kommer hele tiden nye folk. Dermed må integreringen hele tiden begynne på nytt.

Politisk slagkraft. Oppsummert, hvilke konsekvenser kan vi tenke oss av at Norge blir mer "unorsk"?

Kanskje vil innvandrerne få større politisk slagkraft. Valgdeltagelsen deres ligger fortsatt lavere enn gjennomsnittet. Statsviter Tor Bjørklund ved Universitetet i Oslo viser til undersøkelser ved valgene i 1995 og 1999, som viste at tre av fire stemte Ap eller partier lenger til venstre. Bjørklund tror derimot ikke at innvandrerne vil få noen felles agenda:

– Katolske vietnamesere har lite til felles med pakistanske muslimer, sier han.

Han tror vi vil slutte å snakke om "innvandrere" som gruppe, men at vi vil se en oppflising i etniske minoriteter med ulike interesser.

Kanskje vil religion komme sterkere på dagsordenen? Antall registrerte medlemmer i trossamfunn utenfor statskirken økte fra 185 735 i 1990 til 301 457 i 2004, ifølge SSB. Statskirkens fremtid debatteres, og karikaturstriden ga religionsspørsmålet ny betydning.

– Mange av oss trodde at religion skulle forsvinne og at sekulariseringen ville fortsette. Isteden har det fått en revival, påpeker immigrasjonsforsker Grete Brochmann.

– Dette er problematikk med mye sprengkraft. Her vil man måtte inngå tunge kompromisser, mener hun.

– Sekularisering blir viktigere?

– Jeg mener sekularisering vil være et gode, men mange er uenige i det.

Likere og likere. Tendensen så langt er at innvandrernes etterkommere blir likere resten av befolkningen. Dette viser seg i utdannelse: 88 prosent av innvandrerne tar videregående utdannelse, mot 92 prosent av de etnisk norske, ifølge SSB.

Det viser seg i arbeidsmarkedet: Etterkommerne i alderen 20–24 år henger bare 5,7 prosent etter de etnisk norske i sysselsetting.

Det viser seg i likestilling: Etterkommer-kvinner er nesten like yrkesaktive som mennene.

Det viser seg i fødselsstatistikken: Etterkommerne tilpasser seg det "etnisk norske" fertilitetsmønsteret.

Slik forsvinner de viktigste statistiske særtegnene ved innvandrerbefolkningen.

Samtidig venner Norge seg til en flerkulturell befolkning. Læringskurven er bratt: I 1970 åpnet Gino Valente Norges første italienske restaurant, og gjorde landet kjent med pizza og cappucino – i dag er lørdagspizza og caffe latte del av norsk hverdag. Ting blir normalisert og selvfølgeliggjort.

Hvordan Norge vil være i 2060, er like umulig å forutsi som 2006 det var i 1952. Men noen ting er sikkert: Det vil komme nye innvandrere, nye betydninger av "norskhet", og nye varslere som ser bekymret mot fremtiden og spør: Hvordan skal dette gå?