Tirsdag 2. mai, Katmandu: Regnet trommer mot taket. Lyn flerrer nattemørket. Inne på Hotel Summit Katmandu dypper norske bistandsarbeidere og ambassadeansatte gulrøtter i salsadip. Over regn og tordenvær flyr utviklingsminister Erik Solheim i store sirkler. De fastboende nordmennene dypper frityrsnacks og venter på landingsvær.

– Sammenlignet med i fjor høst er situasjonen som natt og dag, sier Tore Toreng, Norges ambassadør i Nepal.

Etter at kongen hadde avsatt regjeringen i 2005 kuttet Norge bistanden til "hovedsamarbeidslandet" Nepal med ti prosent.

– Vi var de første som kuttet bistanden og vi fikk mye publisitet: fra myndighetene som kritiserte oss, og fra syvparti-alliansen som ville ha støtte, sier ambassadøren, og fortsetter:

– Det spiller en stor rolle at vi sto sammen med opposisjonen på det tidspunktet. Vi var også først ute med å si at vi vil gjenopprette "stat til stat"-bistanden, og at Erik er den første ministeren som kommer på besøk til den nye regjeringen.

Mandag 24. april ga den eneveldige kongen etter for opprørerne i Nepal. Og nå, en uke senere, sirkler et fly med Erik Solheim om bord over Katmandu.

Historien i egne hender. Derfor kan ministeren vente seg godvilje hos Nepals nye herskere om han bare klarer å lande. I hotellbaren ligger en nepalsk avis: "Welcome Mr. Solheim" lyder en annonse fra et lokalt energiselskap. Men ambassadør Toreng benekter at det er norske næringsinteresser som står bak den økte bistanden landet nå kan vente seg.

– Vi kommer ikke til å binde bistanden til norske leverandører, vi vil være der tilgjengelig med vår kompetanse på vann, energi, sier Toreng.

Og så er Solheim i rommet sammen med en ny runde drinker og grønnsaksdip.

– Folkemassene tok historien i sine egne hender gjennom demonstrasjonene de siste ukene. Å være her er å gi støtte til det, sier Solheim.

Han kaller utviklingen i Nepal "den mest spennende demokratiprosessen i verden i dag". Det handler om en konge som gir makten tilbake til parlamentet etter 19 dager med massedemonstrasjoner, maoistgeriljaen som er klar for fredsforhandlinger etter ti år med borgerkrig og politiske partier med tynnslitt tillit som nå kaster seg på det nye folkekravet om en grunnlovsforsamling.

Helt i kjernen. Det kan virke som spinkel fred og spede demokratier er som fluepapir på norske politikere. På flyturen leste vi utenriksminister Jonas Gahr Støres høyprofilerte tale om "Norge som fredsnasjon – en myte". Når dette leses har Solheim nettopp lagt frem sin utviklingspolitiske redegjørelse for Stortinget, der "fredsbygging" er ett av satsingsområdene. Mens Solheim er i Nepal, sier statssekretær Raymond Johansen "ja" til å mekle i konflikten i Øst-Sudan.

– Fredsbygging vil bli langt mer sentralt for denne regjeringen, sier Solheim.

Det er snakk om at fredsbygging skal være "helt i kjernen av utenrikspolitikken". Nå er det ikke akkurat manglende fokus på fredsmekling norske politikere er blitt kritisert for de siste årene. Så hvorfor enda mer?

– Den suverent viktigste er plikten til solidaritet med mennesker som lider, sier Solheim. Og siterer Jesus.

– Dette er grunnleggende i alle religioner – islam, hinduismen, buddhismen. Dette er allmennmenneskelig. Men du har også et annet argument: at vår sikkerhet avhenger av at verden blir tryggere enn i dag. Tenk terrorisme, økonomiske kriser, narkotikatrafikk.

Det var også "sikkerhetsargumentet" utenriksminister Jonas Gahr Støre valgte å vektlegge i sin "tale og kronikk"-kampanje i slutten av april: "Ved å hjelpe andre, hjelper vi oss selv. Dette er både det viktigste argumentet og et tilstrekkelig argument for norsk fredspolitikk," sa Støre.

– Jeg skjønner sikkerhetsargumentet i Midtøsten og Sri Lanka, men i lille, bortgjemte Nepal …

– Solidariteten veier tyngst her, men jeg er også opptatt av sikkerhet. Uro kan spre seg. Afghanistan ble også sett på som bortenfor alt, et sted ingen interesserte seg for. Likevel – 11. september hadde utspring der. Nå sier ikke jeg at maoistene er et nytt Taliban. Jeg tror ikke de er del av noen internasjonal terrorbevegelse. Men erfaringene fra Afghanistan illustrerer hvor viktig det er å være opptatt av fred også i land langt borte og utenfor agendaen, sier Solheim.

Ut og mekke fred. Tidlig morgen og vi er på vei til Katmandus syke mann. Kjederøykeren Girija Prasad Koirala gikk i bakken med akutte pusteproblemer samme dag som han fikk partiets tillit som statsminister i landet.

– Helsen min er ikke veldig god, hvisker Koirala før vi skyfles på dør.

Nepalsk og norsk presse venter i fellesskap. Så er ministrene ute på trappen for å riste hender. Nordmennene går for Koirala. Nepalsk tv for Solheim:

– Norge har en viktig rolle å spille. Vi snakket om detaljer i forhold til prosessen, sier Koirala, før han unnskylder seg og tusler inn igjen.

Nepalske journalister og fotografer stiller det samme spørsmålet som de kommer til å gjenta utenfor døren til finansministeren og utenriksministeren senere på dagen:

– Skal du mekle?

– Nei, nei. Det er ingen slike planer.

Hvem skal freden lage. Videre til finansministeren Ram Sharan Mahat. Solheim inn i mørket og pressen igjen i solen utenfor. Henvist til å intervjue hverandre:

– En del folk her sier "hvorfor ikke Norge?". De ser hva Norge har gjort på Sri Lanka, og tenker at FN er masse byråkrati, sier en nepalsk reporter.

– India tillater ikke noen andre å megle. De gjør det i Sri Lanka fordi det er deres Vietnam, der alt er gått galt. Men ikke her, sier Kunda Dixit, politisk edderkopp og redaktør i Nepal Times.

Den offisielle posisjonen som åpner seg for Norge, er "teknisk assistanse" i fredsforhandlingene mellom maoister og politiske partier. Pluss mulighet til å sponse fredsgildet.

Mot normalt, altså. Som kartet på neste side viser, hører det til unntakene at Norge får stjernerollen som sjefsmekler i fredsprosessene vi er engasjert i.

Politisk bistand. Solheim er klar for å posere mens han rister hånden til finansministeren i verdens nest fattigste land.

– Sammenlignet med Bondevik, vil vi bruke en større del av bistanden til å støtte opp om fredsbygging, sier Solheim.

Han sier det er fordi fred er en forutsetning for utvikling.

– Politikk er alltid det viktigste. De stedene der du ser rask økonomisk utvikling, har du fått til fred først.

– Jeg er veldig for at vi skal bruke bistanden politisk. Hvis Nepal blir en "failed state" nytter det ikke å gi millioner. Men politisk bruk av bistand i sånne kritiske faser, som Nepal nå er inne i, har mye større effekt enn noen annen form for bistand.
Optimister. I verdens nest fattigste land drøyer man bensinen med parafin. Resultatet er at Nepals hovedstad er dekket av en blå dis som gjør sentrumsbeboerne syke, men tar seg vakkert ut sett fra hotellterrassen i høyden. Fra kurvstolen besvarer Solheim spørsmål fra norske journalister:

– Det er ingen hemmelige opplegg på gang, absolutt ikke, sier Solheim.

Utviklingsministeren har spist poteter og danset med lokalbefolkningen. Snakket med FN, Verdensbanken og Indias ambassadør.

– Har du fått endret syn etter at du kom hit?

– Sammenlignet med de andre fredsprosessene jeg har vært med på, kommer jeg nok hit med mer kynisme om at ting tar tid. Her er de ennå optimister. Klare planer. Veldig trøkk på å gjøre det raskt.

Erfaringen tilsier at det kan endre seg:

– Tidligere var det slik at det var fremgang i fredsprosessen i Sri Lanka, mens alt var mørkt i Nepal. Nå er det lyst i Nepal og mørkt på Sri Lanka.
Dele erfaringer. Det er en lovende åpning til det store spørsmålet: Hva har Norge og Solheim lært av 15 år med fredsbygging og megling? Hvilken modell vil de, for eksempel, anbefale i forhandlingene mellom maoistgeriljaen og regjeringen? Men det er visst lærdom nummer én at alle fredsprosesser er ulike, at en må finne sin egen vei, at ingen utenforstående kan gi en oppskrift, at partene må ha eierskap og at Norge kan stille sine erfaringer til disposisjon hvis spurt.

Et typisk norsk svar til nepalsk presse lyder slik:

– Hvis forespurt, er Norge da klar til å spille en sentral rolle?

– Nei, vi skal ikke spille en sentral rolle. Vi skal dele av våre erfaringer. Det norske sosialdemokratiet blir av noen sett som en modell … Men det er bare på forespørsel vi vil dele slike erfaringer.

"Jeg vil oppsøke bakgatene, slummen, landsbygda," skrev Erik Solheim i selvbiografien Nærmere. Men på landsbygda i Nepal regjerer maoistene. De står ikke på Solheims program.

– Er det ikke et problem at du bare får snakke med den ene siden i en konflikt?

– Det er klart, men vi har jo diplomatisk kontakt med den andre siden, på andre nivåer, svarer Solheim.

Om kvelden spiser Solheim middag med Madav Nepal: kommunistpartiets unge dynamiske leder. Det spekuleres i at Nepal holder seg unna interimsregjeringen for å ha usvekket image når den virkelige valgkampen begynner. Partinavnet må ikke misforstås, kommunistene i Nepal ligger nærmere den høyresiden Solheim selv er blitt beskyldt for å tilhøre i SV, enn NKP. De er gamle kjenninger.

En liten disputt. Morgenen derpå samles det internasjonale samfunnet ved frokostbuffeen på Hotel Summit. Ambassadørene fra fjerne naboer som Sri Lanka og Japan og de to vestlige landene som har mest å si i Nepal: Storbritannia og USA.

Det lasses opp eggerøre og bacon før folket trekker inn i konferanserommet. Det er for varmt til å lukke dørene, men vi skjønner at vi ikke er invitert inn. Vi må henge oss på ambassadørene når de er på vei ut igjen.

– Hva tenker du er hovedforskjellen mellom den rollen USA og Norge kan spille i fredsprosessen i Nepal?

– Åpenbart er det vi fra USA som nyter minst tillit her, sier James Moriarty, USAs ambassadør.

– Det betyr at nepaleserne ikke vil vi skal ha noen synlig rolle. Norge har ikke det problemet. Vi garanterer myndighetene sikkerhet. Derfor har vi likevel mer innflytelse, mens Norge blir sett på som mer objektiv, sier Moriarty og setter seg i bilen.

Arbeidsfordelingen er ikke like gemyttlig som den høres ut. Flere som var til stede, forteller at den norske ministeren opplever at han har lagt seg på et høyt konfliktnivå i forhold til amerikanerne. Striden står om maoistgerilljaen: De står på USAs terroristliste, og ambassadøren ser dem som en del av den internasjonale terrorbevegelsen og vil forholde seg til dem deretter. Den norske ministeren er uenig, og går hardt ut over frokostbordet. Men ikke på trykk.

Ingen intensjon. – Norge har ingen intensjon i det hele tatt. La meg gjøre det helt klart, ingen intensjon i det hele tatt om å spille en hovedrolle i Nepal. Vi vil bli her, vi vil være tilgjengelige, sier Solheim.

I hagen til den norske ambassaden forklarer Solheim pressekorpset hvorfor India må få spille hovedrollen blant utlendingene i Nepal:

– Uansett hva som hender i Nepal, kan vi dra tilbake til Norge. Det vil ikke påvirke oss, men India vil fortsatt være der.

– Er maoistene modne for å entre vanlig politikk?

– Det vil være langt utenfor min kompetanse å svare på det. Det viktige er at de politiske lederne her mener det. Det må vi i det internasjonale samfunnet ta som utgangspunkt.

Solheim lister opp eksempler på geriljaer det har fungert å integrere, og noen tilfeller der det ikke har fungert.

– Hvis du overlater alt til pessimistene vil du aldri oppnå noe.

Vi må gå for å rekke flyet til Bangkok. Solheim tar et fly en time senere. Til New Delhi for å snakke Sri Lanka med indiske myndigheter:

– Norge ... det vi ønsker å støtte er demokrati og fred ..., er det siste vi snapper opp på vei ut av hagen.

"Sållhem". Pressekonferansen er første sak på nyhetene. Taxisjåføren oversetter fra radioen på vei ut til flyplassen.

På flyplassen er det passkontroll. Tjenestemannen sjekker visumet.

– Fra Norge? Presse? Fulgt "Sållhem"?

– Ja.

– Så. Hva er ditt inntrykk av ham?

Lett forvirret journalist prøver å simultanorganisere boardingpass, pass, kamerabag, pc-bag, lipglossen og en notatblokk full av ukens intervjuer.

– Altså, det virker som han er veldig opptatt av ... øh ... fred.