En dag i 8. klasse fikk vi i oppgave å skrive dikt. Jeg husker lite av dagen, men jeg tror oppgaven må ha handlet om innvandring. I alle fall husker jeg at en i klassen – en av de med langt lyst hår – reiste seg og leste:

Mørke øyne
kølsvart hår
går på sosialen
får og får

Det er mange måter å reagere på en slik ytring på. I klassen min ble jenta dagens helt. "Rasist" var en hedersbetegnelse i 8c – å si noe annet ville være løgn. Jenta hadde sagt noe som ble opplevd som en fortrengt sannhet: at innvandrere levde av trygd. De hadde kommet hit for å bedre sin økonomi – de gadd ikke jobbe, men søkte isteden å kare til seg så mye som mulig av velferdsstatens ordninger. Slik tenkte man i 8c.

Hva kunne læreren si mot dette? Kanskje forsøkte hun å si noe imot, kanskje lo hun det bare bort. Hva skulle hun si?

Hun kunne for eksempel gjort noe som aldri ble gjort den gangen: Gi jenta som skrev diktet i oppgave å beskrive, så objektivt og saklig som mulig, hvor mange ikke-vestlige innvandrere som lever av sosialhjelp, og hvorfor de gjør det. Å lage en slik redegjørelse sto fjernt for oss den gangen – faktisk har jeg aldri sett noen redegjørelse på det. Derfor vil jeg lage en selv. Her kommer svaret til min klassevenninne i 8c, 18 år for sent.

Statistikken. Svaret ville begynne slik: Ja, svært mange ikke-vestlige innvandrere er arbeidsledige. I slutten av 2005 utgjorde de hele 14 274, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). En av fem arbeidsledige i Norge er faktisk innvandrer. For noen grupper er ledigheten svært høy:

16,7 prosent av innvandrerne fra Afrika er uten jobb. Elleve prosent av de asiatiske innvandrerne går ledige. Deretter følger innvandrere fra Øst-Europa utenfor EU (10,2 prosent) og Latin-Amerika (ni prosent). Arbeidsledigheten generelt i Norge er svært lav: 2,6 prosent.

Samtidig er ikke-vestlige innvandrere overrepresentert blant dem som får sosialhjelp. Ifølge Stortingsmelding 49 (2003– 2004) har rundt 20 prosent av dem som får sosialhjelp innvandrerbakgrunn. I visse innvandrergrupper er tallet spesielt høyt:

23,4 prosent av alle førstegenerasjonsinnvandrere fra Afrika mottok sosialhjelp i 2002 (flyktninger regnes med her).

Tallet for tyrkere og asiater var 13,9 prosent. Blant østeuropeere var tallet 12,2 prosent, blant latinamerikanere ti prosent.

Forblir klienter. Statistisk sentralbyrå har tradisjonelt sett dette i sammenheng med botid og utdannelsesnivå: Jo lenger man bor i Norge, jo mindre tilbøyelig blir man til å trenge hjelp. Men en studie fra Frisch-senteret ved Universitetet i Oslo viser at mange flyktninger og ikke-vestlige innvandrere blir sittende fast i velferdsordninger. De forblir klienter.

Doktorgradsstipendiat Tyra Ekhaugen, som har gjort studien, så på alle innvandrerne som kom til Norge i 1992–1996. Hun regnet ut hvor mange av disse som mottok trygd minst en måned i året. Bildet som kom frem ga en hard dom over norsk integrering:

Etter tre år i Norge, hadde ikke-vestlige flyktninger 63 prosent sannsynlighet for å være på trygd. Etter åtte år i landet var sannsynligheten nesten like stor: 55 prosent.

For ikke-vestlige innvandrere som ikke var flyktninger, var bildet enda mørkere. Etter ett år i landet hadde de 39 prosent sannsynlighet for å trenge trygd. Etter åtte år i landet, var det hele 58 prosent som mottok trygd. Ut fra dette konkluderte Ekhaugen at mange ikke-vestlige innvandreres sannsynlighet for å motta trygd øker med botid.

Undersøkelsen har begrensninger: Den gjelder bare dem som kom mellom 1992 og 1996, og den regner med alle som har mottatt trygd i minst en måned. Innvandrere med ustabile jobber blir dermed regnet med. Det er et poeng: Ikke-vestlige innvandreres evne til å forsørge seg selv er konjunkturavhengig – en naturlig tolkning er at de er de siste som får jobb og de første som ryker ut. Likevel er Tyra Ekhaugen klar på at ideen om at "det går seg til etter hvert" ikke er sann.

– Det går bedre på mange fronter, men på noen fronter gjør det det ikke. For eksempel er det en stor gruppe ikke-vestlige innvandrere som har økende sannsynlighet for å motta trygd, sier hun.

– Hvorfor er det flere som mottar trygd etter hvert?

– Jeg kan bare spekulere. Man vet at de får hardere fysiske jobber, så det kan hende de faller ut ved sykemelding eller blir uføre. Det kan også være de ikke kommer inn i arbeidsmarkedet og blir demotivert, eller at kjennskapen til trygdeordningene øker med botid, sier Ekhaugen.

Hvorfor? Altså er første del grei: Det er mange ikke-vestlige innvandrere som ikke jobber. Men hvorfor? For å besvare dette skal vi teste ut tre teorier:

Teori 1) De gidder ikke jobbe.

Teori 2) Det norske velferdssystemet er så sjenerøst at det ikke lønner seg å jobbe.

Teori 3) Arbeidsgiverne vil ikke ha dem.

Gutta på Tøyen. Teori 1. Jeg begynner med en fokusgruppe: En gjeng menn som noen ganger i uken møtes på Primærmedisinsk verksted på Tøyen. De er der for å "finne motivasjon og håp", som lederne sier. De er arbeidsledige. De er somaliere, som er den gruppen i Norge som i størst grad står uten jobb – Statistisk sentralbyrå har anslått at en av tre somaliere i Norge går ledig.

De som deltar på møtet er Mustafa (18), Omar (25), Aser (19), Abdul (29), Omar Abdi (godt voksen) og en del andre som kommer og går.

– Hvordan er det å være arbeidsledig? spør jeg ut i lufta.

– Pinlig, sier Mustafa.

– Frustrerende, sier Omar.

– Irriterende, sier Aser.

– Det er som å være pensjonert når du er 18, sier Omar Abdi. – Det er da man skulle ha begynt livet. Man mister selvstendigheten.

– Det er ikke bra for en manns ære, sier Abdul.

"Kulturell vegring". Teori 1 står svakt i fokusgruppen. Også den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubaisi avfeier teorien glatt:

– De som sier innvandrerne ikke gidder å jobbe, lyver, sier han, og påpeker at de som får tilbud om jobb og takker nei, "mister stønad, sosialhjelp og trygd".

Men hvis vi omformulerer spørsmålet litt, kan vi finne elementer som støtter teorien. Fafo-forsker Anne Britt Djuve forteller at hun for noen år siden jobbet med en levekårsundersøkelse blant flyktninger. Der kom det frem at arbeidsdeltakelsen sprikte: Somalierne hadde 18 prosent arbeidsdeltakelse, tamilene hadde 80 prosent. Djuve og medforskerne lette etter tradisjonelle forklaringer, men fant dem verken i utdannelse, helse eller alder – "etnisk tilhørighet" slo ned alle andre faktorer.

For å finne ut mer, intervjuet de sine somaliske intervjuere. De forklarte at noen yrker var uakseptable. Mange somaliere var fra velstående klaner hvor yngre kvinnelige slektninger tok seg av matlaging og rengjøring. Når mennene kom til Norge, og vaskejobb var den eneste jobben de kunne få, var det noen som reserverte seg.

Altså snakker vi om det forskere kaller "kulturell vegring", som betyr at enkelte "med bakgrunn i tradisjoner, normer og forventninger lukker, ignorerer eller velger vekk posisjoner for seg selv".

– Enkelte kvinner kan være lite komfortable på en blandet arbeidsplass, påpeker en annen av Fafos immigrasjonsforskere, Hanne Cecilie Kavli.

En gang hun rekrutterte intervjuere for undersøkelser, var det enkelte menn som mente det var upassende for unge, ugifte, pakistanske kvinner å ringe på hos ukjente for å gjøre spørreundersøkelser.

Depresjoner. Said Farah er leder av somalisk velferdsforening. Han gjentar historien om at en del somaliere, som hadde hatt hushjelper i hjemlandet, hadde en oppfatning om at noen jobber var under deres verdighet.

– De hadde fullført videregående i Somalia og hadde høye stillinger. I Norge mistet de all status. De måtte begynne på nytt. Utdannelsen ble ikke godkjent, og de som hadde erfaring måtte ta ny utdannelse. Norge er veldig organisert, man må ha papirer på alt. Til og med for å vaske må man ha gått på kurs. Slik var det ikke i Somalia, sier han.

Han mener somalierne nå har vent seg til den nye situasjonen. Farah nevner også en annen ting:

– Å leve uten jobb i Norge gir ingen mening. Men i Somalia kunne man faktisk leve uten jobb.

– Hvordan da?

– Det er veldig tette bånd i slektene og klanene. Alle kjenner hverandre og hjelper hverandre. I dette nettverket kunne man klare seg ved å hjelpe og få hjelp. Mange hadde slektninger i Kuwait og Saudi-Arabia som sendte penger tilbake.

Ayaan Ysiin er leder i somalisk kvinneforening. Hun peker på et annet problem: Mange har gitt opp å få jobb. Enkelte har sendt 200 jobbsøknader, uten å få svar. Dermed gir de opp og "gidder ikke" prøve lenger. De blir deprimerte og passive.

– Det som oppfattes som latskap, kan egentlig være depresjon, sier hun.

Ifølge Ysiin er depresjon et ukjent fenomen i Somalia – man er enten syk eller frisk, ikke noe imellom. Sykdommen "depresjon" finnes ikke. Likevel er denne tilstanden relevant for mange av dem: De kan ha mistet familien og alt de hadde i hjemlandet. Mens nordmenn som har opplevd krig eller tsunami får hjelp, har disse flyktningene ingen de kan snakke med. Isteden får de problemer med å lære norsk, blir gående isolerte og uten jobb, blir deprimerte, passiviserte, og dermed "late".

Mister motet. La oss høre fokusgruppen:

– Hva slags jobber er mest aktuelle for somaliere?

– Renhold, sier Omar Abdi.

– Bak kassa på Kiwi, sier Mustafa.

Noen nevner "lagerarbeid", "rydde senger på hotell", "kjøre drosje".

– Er renhold ok?

De ler.

– Langt ifra, sier Omar Abdi.

– For meg er det slaveri, sier Abdul.

– Hvis man ikke har noe valg, må man ta det. Men det er ingen fremtid, sier Mustafa. – Det er trist med dem som vasker hele livet. Man er ikke sikret jobb om man jobber med renhold.

– Men ville dere tatt renhold, hvis dere fikk tilbudet?

– Nei! Aldri! sier Abdul.

De andre ler.

– Jeg ville tatt det for inntekten. Men det er ikke noe å råde de unge til, sier Omar Abdi.

– Kjenner dere noen som har gitt opp å jobbe?

– Noen mister motet, sier Mustafa. – De sier til meg at det ikke er noen vits i å søke. De har vært i Norge lenge, nå har de gitt opp.

Konklusjon: Teori 1 har noe for seg i den forstand at kulturell vegring kan skje. Depresjoner og passivisering kan oppfattes utenfra som "latskap".
Trygdekontoret. Så til teori 2.

– Kan trygdesystemet gjøre at folk ikke vil jobbe? spør jeg min somaliske "fokusgruppe".

– Nei. Det er ikke noe å tjene på det, maksimalt 4000 kroner i måneden. Det kommer man ikke noen vei med, sier Omar Abdi.

– Det er en skam å gå på sosialkontoret, fortsetter han. – Sosialkontoret er det verste kontoret i hele landet.

– Hvis du ikke får jobb, er det ingen skam, mener Abdul. Likevel retter fokusgruppen tommelen ned for teori 2.

Kontantstøtte. Forklaringen om det sjenerøse velferdssystemet er stadig fremme i samfunnsdebatten. Likevel finnes svært lite forskning på dette området. I sin rapport "Kurs for arbeid" (2003) lanserer riktignok Fafo-forskerne Jon Anders Drøpping og Hanne Cecilie Kavli "institusjonelle trekk ved det norske samfunnet" som en av fire mulige forklaringsmodeller for hvorfor så få ikke-vestlige innvandrere jobber. I denne modellen nevner de to ting spesielt:

a) at godkjenning av utenlandsk utdannelse kan være tidkrevende og mangelfull, og

b) at "kontantstøtte og andre stønadsordninger kan tenkes å skape "fattigdomsfeller"; det vil si at regelverket for ulike stønader har incentiveffekter som gjør yrkesdeltagelse mindre økonomisk attraktivt enn mottak av ytelser".

Av disse er det punkt b) som angår vår egen "teori 2". Og her er det først og fremst kontantstøtten som er beskrevet. Ifølge Hanne Cecilie Kavli er velferdssystemet med kontantstøtte bygget opp slik at ikke-vestlige kvinner får større uttelling ved å være hjemme. Hun mener det arbeidet de realistisk sett kan få er så usikkert og så dårlig lønnet, at det "skal mye til for at de tjener nok til å betale for barnetilsyn og tap av kontantstøtte". Dette avhenger igjen av hva slags jobb kvinnen kan få og hvor mange barn hun har.

Menn kan også havne i slike "fattigdomsfeller".

– Da er vi i en "er det demotiverende med høye sosialhjelpssatser"- eller en "det skal lønne seg å jobbe"-diskusjon. I hvilken grad det er tilfellet, vil variere med hvordan sosialhjelp blir tildelt, og der er det kjempestore variasjoner, sier Kavli. Hun mener at omleggingen av introduksjonsprogrammene for flyktninger kan ses som et svar på dette – støtteordningene er lagt om til å ligne mer på en jobb, og de som har ekstrajobber skal kunne få beholde disse pengene i tillegg.

Forbehold. I Danmark er denne problematikken blitt beskrevet av forskningsstiftelsen Rockwool Fonden. De sammenlignet innvandrere på det danske og det tyske arbeidsmarkedet og fant at danske innvandrere i mindre grad hadde jobb. Dette ble forsøkt forklart blant annet med at den økonomiske gevinsten med å være i jobb var mindre i Danmark: 35–41 prosent av danskene hadde mindre enn 100 euro å tjene på å være i jobb fremfor dagpenger. For tyskerne var tallet 17–18 prosent.

Forskningssjef Torben Tranæs finner at det generelt er dekning for teorien om at sjenerøse velferdsordninger hindrer såkalt lavproduktive folk i å jobbe.

– Men det finnes ingen dekning for at en svakere ordning øker danske innvandreres jobbmotivasjon. 20 prosent av ikke-vestlige innvandrere i Danmark jobber til lønn under minimumslønnen, sier han. Likevel satte Danmark nylig ned arbeidsledighetstrygden for de syv første årene innvandrerne bor i landet.

– At trygdene slår inn for innvandrere er ikke dokumentert, likevel satte dere ned arbeidsledighetstrygden?

– Det er et politisk eksperiment basert på generell økonomisk litteratur. Etter hvert vil vi se om det virker, sier Tranæs. Foreløpig ser det ut til at selvforsørgergraden har gått noe opp, men det er for tidlig å si om det kan ha sammenheng med reduksjonen i trygden.

Til slutt forelegger jeg teorien for tidligere UDI-direktør Trygve Nordby.

– Jeg tror det var mer sant tidligere, sier han. – Det var flere av dem som kom tidligere som hadde behov for sosialhjelp, og terskelen kunne kanskje være lav. De som kommer i dag har høyere kvalifikasjoner. De kommer på familiegjenforening eller som arbeidssøkere, er mer selvforsørgende, og det stilles større krav for å få hjelp.

Konklusjonen blir dermed at teori 2 har noe for seg for deler av velferdssystemet, spesielt i forhold til kontantstøtte. Men forbeholdene er mange.

– Fordommer. Så til teori 3: At innvandrerne vil jobbe, men ikke får jobb. Dette er vår somaliske fokusgruppes forklaring.

– Vi er stemplet alle sammen, sier Mustafa.

– Det er enkelt. Heter du Ola, får du jobb. Heter du Abdul, får du det ikke, sier Aser.

– Er du somalier, har du ingen bestefar i Kværner som kan fikse deg jobb, sier Abdul.

De sier arbeidsgiverne har fått fordommer fra media og trekker seg unna når de får vite at de er fra Somalia. Mustafa, som studerer salg og service, sier han har søkt 17 jobber uten å få svar. Omar har søkt 50 jobber, Aser har søkt ti. Omar Abdi gikk videregående skole i Nord-Trøndelag, men var eneste i kullet som ikke fikk lærlingplass, så han dro til Oslo.

– Kjenner dere noen somaliere som gjør suksess i arbeidslivet?

– Somaliere sliter uansett, sier Mustafa.

Det er få somaliere med egen bedrift. En har et lite renholdsfirma. Det nevnes en butikk, en restaurant, en internettkafé. Ellers er det mye renhold og drosje. Til slutt sier Abdul:

– Jeg kjenner en som er dataingeniør.

Ressurser og diskriminering. Forskerne vi snakker med holder også frem denne forklaringen.

– All forskning tyder på at innvandrerne gjerne vil jobbe, sier Anne Britt Djuve ved Fafo.

– Det er tungt å komme inn på arbeidsmarkedet, sier Grete Brochmann ved Institutt for samfunnsforskning.

For å beskrive hvorfor, kan vi igjen skissere to forklaringsmodeller:

1) Innvandrernes ressurser. Ikke-vestlige innvandrere mangler de ressurser og kvalifikasjoner som skal til for å få jobb i Norge. Dette er ofte forklaringen fra arbeidsgiverne. Det har hold i SSB-statistikk i den forstand at innvandrere fra Afrika og Asia ofte har lav utdannelse. Innvandrere fra Thailand, Tyrkia og Pakistan mangler ofte utdannelse ut over grunnskolen. På den annen side har russere, polakker, indere, kinesere og filippinere høyere utdannelse enn nordmenn flest.

2) Diskriminering. Norske arbeidsgivere kvier seg for å ta inn ikke-vestlige innvandrere på tross av kvalifikasjoner. Dette er forklaringen fra innvandrerne selv. Undersøkelser peker mot at innvandrere mer enn andre søkere blir "vurdert etter forestillinger om egenskaper snarere enn deres reelle egenskaper i forbindelse med ansettelser", ifølge Stortingsmelding 49 (2003–2004).

Manglende tillit. Anne Britt Djuve påpeker at yrkesdeltakelsen varierer mye fra innvandrergruppe til innvandrergruppe. Tamiler jobber mest – deres yrkesdeltagelse er høyere enn for "etniske nordmenn". De har et godt rykte og et effektivt etnisk nettverk. Innvandrere fra Chile har også lav ledighet. I den andre enden av skalaen finner vi somaliere og irakere.

Stortingsmelding 49 påpeker følgende faktorer som påvirker mulighetene for å få jobb: Botid i landet. Alder. Sosialt nettverk som kan hjelpe dem i søkningen. Hvorfor de kom til Norge, og om de blir permanent eller midlertidig. Holdningen til kvinners arbeidsdeltakelse. Konjunktursituasjonen. Om de har den kompetansen arbeidsgiverne vil ha. Arbeidsgiveres holdning, eventuelt diskriminering.

Samtidig finnes paradokser: Innvandrere med liten eller ingen utdannelse har lettest for å få seg jobb, påpeker Djuve. Hun antar det er fordi de høyt utdannede konkurrerer med nordmenn. De uten utdannelse søker seg heller mot jobber etniske nordmenn ikke vil ha, som innen rengjøring eller i hotellbransjen.

Dette kan lederen av somalisk velferdsforening, Said Farah, bekrefte. Han tok treårig høyskoleutdanning i økonomi og administrasjon i Halden, med påbygningsår i bedriftsutvikling. Da han begynte å søke jobber, følte han det som om personalsjefene ikke riktig trodde at han kunne det han hadde studert.

– Det virker som de ikke stoler på en, selv om man har fullført høyskoleutdanning, sier han.

Etter en stund fikk han jobb i et lite regnskapsbyrå. Deretter søkte han over hundre stillinger, før han endte opp som morsmålslærer.

– Jeg trodde det skulle være lettere for meg, men jeg fikk bare avslag på avslag, sier Farah.

Han har tro på tiltak der bedrifter må innkalle minst en minoritetssøker til intervju. Samtidig vegrer han seg – han er redd for at somaliere skal få jobb foran like godt kvalifiserte etniske nordmenn, for "hva vil nordmannen tenke da?". Kanskje kunne man innrette en prøvetid på seks måneder, så somalierne kunne fått vist frem hva de kan, foreslår han.

Kvinnene på Tøyen. Til slutt lufter jeg alle teoriene i somalisk kvinneforening. De har møte i samme hus som "fokusgruppen" av arbeidsløse menn, men i et annet rom. Her er kvinner i alle aldere. De unge er raske og frekke og tar ordet usjenert på perfekt norsk. De eldre har flere farger på klærne, snakker somalisk og trekker seg unna når jeg skal ta bilde.

– Media har skapt fordommer om oss, sier en av de unge. – Mennene fordi de tygger khat, kvinnene fordi de bruker hijab.

– Jeg ringte en arbeidsgiver. De trodde jeg var norsk siden jeg snakket norsk, men når jeg møtte til intervju var de ikke interessert likevel, sier Hibaaq.

– Jeg har søkt 25 sommerjobber og ikke fått noe svar, sier Fadumo.

– Jeg har søkt 35, sier en kvinne. Hun forteller om en kvinne hun kjenner som skiftet til et norsk navn, og fikk jobb på dagen.

– En venninne av meg hadde deltidsjobb. I begynnelsen brukte hun ikke hijab og fikk jobbe mye. Så begynte hun å bruke hijab og siden sluttet de å ringe, sier Hodan.

Vil bort. – Norge trenger tid til å bli vant til innvandrere, sier Ayaan Ysiin, som er leder av kvinneforeningen. Men de unge jentene rundt bordet vil ikke gi Norge tid. De sier de vil vekk fra Norge så fort som mulig.

– Jeg vil ta utdannelse og finne et land der jeg blir akseptert som jeg er, sier Hibaaq. Hun er utdannet tannhelsesekretær og har endelig fått jobb etter åtte måneder med søkning. Nå vil hun flytte til England. Fadumo, som vil bli helsesøster, tenker på det samme. Ubah, som studerer design, sier hun vil studere ferdig og flytte til London eller Milano. I USA og England blir somaliere respektert, mener de. De vil reise vekk og starte nye liv i andre land. De med høyest utdannelse vil dra først. De er sinte.

Snart stikker de yngste jentene ut – en av dem i russeskjørt og hijab. Jeg blir sittende med de eldste og spise tunfisksalat, mens jeg konkluderer at teori 3 later til å ha mest for seg. Teori 1 og teori 2, som sto så sterkt på ungdomsskolen min, står svakere både i forskermiljøene og i fokusgruppene: Mange ikke-vestlige innvandrere ønsker jobb, men får ingen.

Dette er så langt jeg kommer et svar til min klassevenninne i 8c.